Gjesteskribent

6. Det ”ekstreme” på overflaten og i dybden.

Det ligger i sakens natur at Gule heller ikke fremviser noen teori om feltet for hva som er ”ekstremt”. Han har en klar tendens til å sette merkelappen på synspunkter som virker fremmedartede for en spesiell herskende tankegang på samfunnets overflate. Han minner dermed ikke lite om en viktoriansk bestemor som avskriver alle mulige forestillinger med de klassiske ord: ”We are not amused”. I sannhet en farlig sport i et utviklet borgerlig samfunn. I dagens verden trenger vi kritiske begreper om det som foreligger på samfunnets overflate.

Tar vi på oss arbeidet med å undersøke det området som da åpner seg, vil det bli klart at ”feltet for ekstreme oppfatninger” er en svært relativ sak. For hva kan det skyldes at en illusjon så som ”Eurabia” umiddelbart kan bli stemplet som ekstrem eller tøvete av en stor krets av liberale debattanter, mens den kanskje like merkverdige tanken om at AUF utgjør en samfunnsundergravende kraft, får lov å passere uskadet i den samme kretsen?

Svaret ligger vel til syvende og sist i den fetisjdyrkelse som samfunnets basis selv frembringer. De som mener at Marx’ teori om kapitalforholdets natur er treffende, vil regne med at dette forholdet snur relasjonen mellom subjekt og objekt på hodet, og at kaptalens verdiformer frembringer det skinn at den (altså kapitalforholdet) er uforanderlig og naturgitt. Det samme vil da naturlig gjelde for de politiske former som er en følge av kapitalrelasjonen – så som for eksempel demokrati og menneskerettigheter. De er historisk forbigående former, men blir fanatisk (les: svermerisk) fastholdt som evinnelige. Men selvfølgelig, i virkelighetens verden er det helt rimelig å kalle dette for ekstreme oppfatninger, som blir ekstremistiske når de absolutteres. (Jf. Gules utelukkelse av Anfindsen, som vi kan kalle en første, mild versjon.)

Hvorfor skal vi foretrekke Gules eller Gardells svermerier fremfor Breiviks? Er det fordi de ikke har vist seg å frembringe så mye ødeleggelse som ”Eurabia”-terrorister kan makte?

Dessverre nei. Hvis vi aksepterer yrkeshumanistenes og augustmenneskenes metode, så har vi full rett til å si at ”demokrati” og ”menneskerettigheter” har frembrakt vold og drap i masseskala. De er for så vidt en ingrediens i alle borgerlige staters krigføring. De henviser til humanistiske verdier, også når aggresjonen er rå og matnyttig.

Tenk om debattverdenen hadde vært så harmonisk at vi hadde klart å overbevise Gule og Gardell om dette. Tenk om de så falt sammen i sorg, sjokk og anger over sin nye oppdagelse. Hva da?

Bare rolig. Vi ville gått hen til dem og forklart dem: ”Dere tar feil. Det er ikke ord og fraser som dreper, det er verken Eurabia eller menneskerettigheter, tvert om, det er de økonomiske forholdene bakom dem. Hvis dere fastholder at ordet dreper, kan dere ikke sette noen grenser. Det er ingen vits i å sensurere. Alle utsagn er like farlige.”

Da ville det sannelig være interessant å se hvilket alternativ disse humanistene bestemte seg for. Forkaste sin metode, eller holde på den? I det siste tilfellet ville de ende opp i en stor stumhet. De ville vel knapt våge å åpne munnen av frykt for å drepe med ordet.

Noen som fortsatt tviler? Vel, la oss prøve å finne en bevisgjenstand. La oss avslutningsvis gå ut i debattens stubbmark og se om vi kan finne enda en variant av svermeriet. La oss gjøre holdt ved en kronikk i Aftenposten 4. mai 2012, hvor Bangstad (sammen med Ervin Kohn) figurlig river seg i håret og klager:

“At ord ikke er handlinger og at en direkte sammenheng mellom hatytringer og hatkriminalitet ikke lar seg konstatere synes å ha blitt et mantra.”

I realiteten er nok denne påstanden de facto rettet bl.a. mot undertegnede, ettersom jeg i Dagsavisen 23. februar 2012 hadde påpekt hvordan spaltistene Bangstad og Arne Johan Vetlesen hadde trukket seg ut av en debatt om disse emnene. Bakgrunnen var et innlegg fra disse to forfatternes side, som de kalte en ”sluttreplikk”, og hvor de på en mindre bra måte trakk seg unna ansvar for forskjellige teser de hadde fremsatt i den debatten om ytringsfrihet de var med på å sette i gang gjennom det nå famøse innlegget 22. august 2011.

Fordi forfattere som Vetlesen og Bangstad også ved flere øvrige anledninger har bidratt til forvirring om dette saksområdet, er det nødvendig å slå fast at det er fornuftig nok å kalle ”ord” for ”handling”. Det er et godt og selvfølgelig poeng. Ingen har vel noensinne benektet det, heller!

Innlegget til Bangstad og Kohn føyer seg inn i rekken av misforståelser og feiltolkninger som i løpet av en flere måneder lang debatt er blitt levert i kjølvannet av det vi kan kalle ”august-innlegget”. Som det nå klart vil ha fremgått, har juliterroren i 2011 tjent som en kilde til presseinnlegg fra en rekke personer innen akademiske miljøer, som på en spesiell måte har markert seg som verdensfjerne og uten den elementære erfaring om hverdagsliv og alminnelig samfunnsdebatt som avisredaktører burde sette som et ønskemål for det de trykker.

For å fortsette litt med Bangstad: Han har et opplagt problem i at han aldri vil gå inn på hvorfor det er så vanlig å skille radikalt mellom ”hatytring” og ”hatkriminalitet”. Folk understreker nemlig ofte dette skillet fordi de er ofre for sosiale mystifikasjoner, men også dels fordi det tross alt er et kraftig skille i valør mellom de to fenomenene. Ytterligere et problem for Bangstad er det nemlig at det foreligger så store forskjeller mellom verbale og materiale handlinger at de uansett må betraktes som typeforskjellige.

Men den mest alvorlige hindring Bangstad reiser for seg selv, er av debatt-logisk art. Som en illustrasjon av uholdbarheten av det han kaller et ”mantra”, tar han opp den såkalte Sjølie-dommen i Høyesterett fra 2002, og skriver følgende, hvor jeg anonymiserer et par referanser:

“Men én av dem som var til stede under Sjølies tale i Askim i august i 2000 bar navnet Z. Han var i månedene som fulgte i nær kontakt med Terje Sjølie. I januar 2001 var Z hovedmannen blant tre nynazister fra Boot Boys som brutalt knivdrepte en forsvarsløs femtenåring ved Y. på Holmlia i Oslo.”

Som Bangstad (og Kohn) sikkert vil forstå ved nærmere ettertanke, kan man ikke bevise eller sannsynliggjøre bestemte sammenhenger mellom to eller flere fenomener simpelthen ved å påpeke at ett av dem går forut for det andre (eller de øvrige) i tid. Rett ut sagt er det jo dette hele debatten har tatt sitt utgangspunkt i.

(De fleste er enige om at det er berettiget å si at bestemte handlinger fremgår av bestemte årsaksforhold. Men det finnes faktisk enda en verdensfjern, elitistisk akademi-retning som hevder noe annet. Her er det enkelt å vise til de kuriøse synspunktene til universitetsfolkene Atle Kittang og Even Arntzen – to ”litteraturvitere” som hevder at det finnes visse folk som er genier (eksempel: Knut Hamsun), og som derfor handler på en måte som ikke kan årsaksforklares. De som er interessert i de røtter som dagens meningsløse elitisme har i norsk akademisk tenkning, henvises i så måte til en artikkel jeg selv hadde i i Klassekampen i 2005.)

Men enten det dreier seg om hendelser av sosial art (eksempelvis en massakre i Norge eller i Syria) eller om naturhendelser, så må en akseptere at det kan skilles mellom primære og sekundære årsaker, og at enkelte ”årsaker” til og med fungerer så svakt at de knapt nok hører med i et forklaringsbilde.

Hvis Bangstad går en tur i et dalføre opp mot høyfjellet, kan han erfare at det blåser opp, og at en gran går overende. Blåsten fører en del sjenerende lyd med seg. Den som bivåner saken, vil vanligvis ikke konkludere med at det er den ulende og buldrende lyden som har fått grana til å velte. Han eller hun vil tvert om regne lyden som forårsaket av vindtrykket, og anta at vindtrykket også er den egentlige årsaken til granfallet. Riktignok vil Bangstad (eller andre observatører) kunne si at grana har et særlig spinkelt rotfeste, at den delvis står på berg, osv., og at det finnes sekundære årsaker, nemlig slike som fører til at denne grana, men ikke andre, faktisk falt. Likevel, at grana faller, og ikke blir stående med den spinkle rota, skyldes utelukkende vinden, i den forstand at det er riktig å si at en hendelse må ha én tilstrekkelig årsak, som gamle Leibniz sa.

Ettersom årsaken til fallet i dette tilfellet ligger i luftas trykk, sier vi ikke at den ligger i luftas lyd, selv om trykket ikke ville vært der uten lyd.

Vi vet imidlertid at Bangstad har en teori om at hvis han ser en person gå rundt og skyte folk, vil han (Bangstad) hevde at det er visse lyder som er kommet vedkommende for øre, som har ført til at hun eller han har forvandlet seg til en morder. Bangstad vil mene at mordet er noe hard-materielt, for så vidt som det er prosjektiler som dreper; han vil ikke mene at dette forårsakes av smellet fra rifla. Derimot mener Bangstad at fordi vi har å gjøre med en menneskelig handling, noe sosialt, så bør vi forklare de mord som skjer, med bestemte lyder, nemlig visse ord som er ytret til den potensielle morderen. Umiddelbart høres dette søkt ut, og mindre søkt blir det ikke av at det ikke er hvilke som helst ”ord” som skal fungere som virkninger, men helt bestemte setninger og uttrykk, som – viser det seg – passer påfallende med bestemte forestillinger om den politiske verden som Bangstad allerede har skaffet seg.

Så hvis det er noen som har vansker med selvbeherskelsen når de leser Kohns og Bangstads beskrivelse, så skal de vite at disse skribentene er tvunget til å forklare seg som de gjør. For det er bare logisk at de må lete etter helt spesielle ord og ytringer, som har gynget i vibrasjoner i luften rundt bestemte personers tungebruk på konkret tid og sted, for å sannsynliggjøre de ”årsaksforklaringer” de legger fram. Derfor ender det nettopp slik: Det fantes en mann i Askim, som ytret lyder på en bestemt dato i august 2000. Den som leter, den finner!

La oss gå inn i et konkret eksempel på slik argumentasjon. Gardells før nevnte foredrag hadde ifølge referatet tittelen “Da ordet ble handling”. Videre sto det å lese:

“Om Anders Behring Breivik skal kalles gal, er det svært mange som må sperres inne. De vrangforestillingene Breivik hadde var jo hentet fra en lang rekke ideologer, påpekte professor Mattias Gardell (…).”

Dette gir et fortettet uttrykk for de lettvintheter vi så ofte blir plaget av! Her er utgangspunktet enda en gang den småborgerlige venstrefløyens ønske om på liv og død å gjøre Breivik til en tilregnelig person – hvilket Ove Bengt Berg påviste den faktiske hovedgrunnen til. For hva er det egentlig Gardell sier? Jo, han forutsetter at det å gå til den handling som Breivik utførte, bare manifesterer en galskap som allerede er der. (Denne konsekvensen hos Gardell er selvsagt uavhengig av om Breivik faktisk var/er psykotisk eller ikke.) Gardell påstår med andre ord at galskap ikke kan ligge i det å la overspente tanker slå over i materiell handling, men i noe helt annet, nemlig i bare det å ha disse tankene.

Men, alvorlig talt: Gardell kan ikke vite noe som helst om hvorvidt noen i den nevnte ”lang[e] rekke[n] av ideologer” må kalles mentalt sett forstyrret eller ikke. Han har ikke vist et eneste tilfelle der en slik ”ideolog” har anbefalt mord som en videreføring av ideologien, og samtidig utført slike handlinger. Og Gardell vet heller ikke noe som helst om hvorvidt de ”eurarabiske” fantasier som Breivik slår om seg med som motivasjon for drapene, virkelig er den psykiske drivkraften. Kort sagt, uansett hva Gardell forstår eller ikke forstår om seg selv, så vil han ikke akseptere at juli-massakrene kan være et tegn på galskap.

Er det noen lesere som tviler på noe av dette? I så fall anbefales de å sjekke Gardells oppførsel overfor journalister, etter at han 4. juni 2012 hadde levert sitt vitneprov i terror-rettsaken. Én ting er at han – utenfor rettsalen – kom med perfide angrep på en sakkyndig komité som var avskåret fra å forsvare seg på dette tidspunkt i forhandlingene. Dette skal vi komme tilbake til ved en annen anledning. En annen ting er at han av adressa.no ble han ble bedt om å kommentere det faktum at Breivik hadde nevnt at han var blitt slått ned av en ”muslim” i ungdomstiden. Gardell sa, ifølge aftenposten.no:

“Det er mange som opplever slike hendelser. Man dreper ikke 77 mennesker som følge av slike opplevelser. Det må ligge noe mer bak her som vi ikke har fått høre om ennå, sier Gardell til adressa.no.”

La oss unngå å gå lenger inn i Gardells åpenbare problemer i denne omgang. Det som det er viktig å få fram, er at han forutsetter en én-til-én-relasjon mellom tanke og handling, og at det er og blir et bestemt ”ord” som blir til en bestemt ”handling”.

Hvis vi altså kobler Breiviks drapshandlinger til det omtalte ”ordet”, så er hans galskap dermed, ifølge Gardell (som vi har sett) ikke noe som ligger i handlingen, og heller ikke i selve overgangen til handlingen, men som allerede er der. Men viktigst: Det er og blir ikke den sosiale bakgrunnen, men selve det overleverte ordet, om det nå kommer fra Askim eller Drammen eller Skøyen eller Internett, som forklarer massakren. Hvilket ord det så blir tale om, er det opp til den politisk korrekte å peke ut.

Det er en logikk i dette, for hvis august-tenkningen skal ha rett i sin påstand om et umiddelbart samband mellom ord og handling, så må den forutsette en elementær handlingslogikk hos drapsmannen. Den kan ikke under noen omstendighet akseptere en psykose, for da ryker forklaringskraften så helt åpenbart.

Derfor får vi Gardells ubehjelpelige krav om at man må finne ut av noe mer som ”ligger bak”, noe mer, som vi ennå ikke har hørt om. Underforstått: Det vil dukke opp et eller annet som bekrefter min hypotese, men en psykose skal det ikke være!

Allikevel: Det er også klart at vi ikke på forhånd kan avskrive enhver forklaring av en slik type. Den rasjonelle roten til det syn på verden som vi møter hos Kohn og Bangstad, er at sosiale hendelser, som handlinger betraktet, ikke er naturhendelser, men kan være utgått av frie mennesker. Dette er vesener som til dels står i språklig dialog med hverandre, og derfor kan vi forklare hendelser gjennom overbevisninger som oppstår i dialogen.

Men dessverre, det er vanskelig å anta at en slik frihet faktisk finnes. Jo mer ufrie visse hendelser virker, altså jo mer umenneskelige de antas å være, desto rimeligere blir det vel å mene at de er framgått av ufrie forhold. Og som regel er slike ufrie forhold nettopp å oppfatte som beslektede med naturforhold. Vi må med andre ord lete etter en materielt preget forklaring på hvorfor en gitt person Z ble til en ”hovedmann”. Dette vil også føre med seg at vi må kunne gi en forklaring på hvorfor Z ikke ble avgjørende påvirket av en eller annen ”kjærlighetsytring” x han har fått servert (for eksempel i Drammen i 1999), men derimot av en viss ”hatytring” y (i Askim i 2000). For klarer vi ikke å gjøre dette, ender det med at vi setter på mikrofonene døgnet rundt, fyller dem med kjærlighetssvada som alle hører, og så regner med at vi har reddet verden, selv om alle nødvendigvis kommer til å sove dårlig om natten.

På den andre siden er det like klart at letingen etter årsaker til at y fikk gjennomslag og ikke x, fører oss inn i et nett av seriøse og materielle årsaksforbindelser hvor både x og y mister sin betydning. Blant annet må vi lete etter grunnene til at de ble ytret.

Derfor forandrer situasjonen seg: Mens vi først kanskje følte oss tvunget til å velge mellom x og y som ”årsaker”, blir vi nå etter hvert ledet til å velge mellom hvilke teorier eller verdenssyn vi skal legge til grunn når vi leter i komplekset av potensielle årsaker. Skal vi være marxister? Bli kantianere? Skal vi velge et weberiansk paradigme? – Disse spørsmålene er i det minste litt mer seriøse enn å spørre hos kreti og pleti etter x og y. La oss huske på at vi nå er kommet til et punkt hvor den enkelte er tvunget til selvrefleksjon. Vedkommende må nå lete etter perspektiver hvor han/hun selv er en deltaker.

La oss se hvordan Kohn-Bangstad mestrer denne utfordringen. Leser man videre i deres kronikk, finner man at de nå dessuten ønsker å skape visse begreper om rett og plikt, og dette legger de fram slik:

“Mer demokrati kan bety at flere borgere engasjerer seg. La oss derfor ikke bare snakke om ytringsfrihet, men også om ytringsrett og ytringsplikt.”

Denne ikke særlig opplysende begrunnelsen følges av denne konfirmasjonserklæringen, av meg ispedd enda noen anonymiseringer:

I et liberalt demokrati som det norske har alle rett til å ytre seg. Men slik vi ser det påhviler det også de mange blant oss som er opptatt av å bygge en felles og god fremtid for alle borgere i dette land å komme med motytringer når ytringsfriheten ikke lenger er «vakker», men derimot brukes til å fremme hat, diskriminering og/eller vold. Vi anser også at vi har en plikt til å ytre oss mot dette når gamle konspirasjonsteorier som Sions Vises Protokoller tas frem i lyset av fremstående akademikere som professor X. Eller når nye konspirasjonsteorier om Eurabia markedsføres av Y og andre.

Hørt det før? Det virker som om disse menneskene aldri lærer. Med den største naivitet omtaler de seg selv som en spesiell elite, uten en gang å tenke på spørsmålet om hvem det er som skal anerkjenne denne eliten som sådan, og bekrefte at den faktisk står for det den hevder. På samme måte blir det forutsatt at det er mulig å bygge en verden gjennom å begrense oppgaven til noen “borgere” i et eller annet “land” (for det er vel aldri slik at et land som kaller seg “Norge” skal prioriteres her?) Denne Utvalgte Skare forkynnes så å påta seg en “plikt” til å ytre seg når dens egen-konstruerte verdier blir negativt omtalt.

Dette er, blant annet, enda et uttrykk for den politiske troskyldighet som preger så mange av disse debattantene. Fordi de mangler selvrefleksjon, faller det dem ikke inn at andre krefter kan bruke den innstilling de reklamerer for, til å gå til mye bredere angrep på ytringsfriheten enn det disse debattantene i øyeblikket ville anbefale. Bangstad m.fl. er med andre ord uten forståelse for at i det øyeblikk en holdning blir ”statliggjort”, for eksempel gjennom å bli integrert i lovparagrafer, kan den ta form av sensur mot bredere (eller smalere) lag i samfunnet. For dem er statsmakten en nøytral og snill størrelse som er ’hinsides godt og ondt’. Intet kunne illustrere dette bedre enn det faktum at da jeg i løpet av debatten spurte Bangstad og Vetlesen om hvilke sjelelige kvaliteter de ville anbefale hos de sensorer som skulle avgjøre hva som skulle regnes som ”hatefulle” ytringer, så svarte disse to herrer at spørsmålet var usaklig, ettersom dette ansvaret ville falle på den dømmende statsmakt!