Gjesteskribent

5. Ekstremisme som sentrumsekstremisme.
Det problematiske i metodene hos de islamvennlige sjiktene blir i så måte spesielt godt illustrert ved de synspunkter som er lagt fram av Matthias Gardell, som har skrevet en bok han kaller Islamofobi. De egner seg som utgangspunkter her, for Gardell er en av dem som har virkelig ytterliggående (ekstreme) oppfatninger av “ekstreme” retninger. Han komsentrerer seg om personer han kaller “høyre-ekstreme”. Men det gjør nok liten forskjell.
Det er et faktum at Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening (NFF) inviterte Gardell til å holde hovedforedrag på sitt årsmøte i 2012. I det referat som foreningen sendte ut, står det bl.a. følgende:

“Panelet ble ledet av NFFs styreleder Jørgen Lorentzen og hadde fokus på ytringsfrihetens grenser.
 – Jeg ser at den åpningen som 22. juli ga i debatten om ytringsfrihet og høyreekstreme er i ferd med å lukke seg. Det er en urovekkende utvikling, som startet idet Behring Breivik ble erklært sinnssyk, og som har gjort at offentligheten har avskrevet ham som en ensom galning, en som ikke er del av en større bevegelse. For argumentasjonen hans er knyttet til et større miljø, og til en argumentasjon som vi kjenner igjen fra historien, da nasjonalsosialistene utpekte jødene til syndebukker, sier Gardell. 
- En av grunnpilarene i et liberalistisk, demokratisk rettssamfunn er individets ansvar for sine handlinger, og Breivik må stilles til ansvar for sine. Men jeg ser også at hans handlinger går inn i en høyreekstrem strategi med lederløs aktivisme, hvor sjakkspillets bønder ofres og ideologene går fri, sier Gardell.”

Påstanden om at offentligheten har avskrevet Breivik, savner ethvert grunnlag, og har ikke vært en aktuell beskrivelse på noe tidspunkt. Av sammenhengen fremgår det for øvrig at Gardell er offer for en alminnelig forveksling når det gjelder begreper så som “ensom ulv”. (For samme misforståelse, se Simen Ekern i Dagladet.no 25/7 2011, referert til i min bok Venstrefløyen og islam.) La det imidlertid være klart at en “ensom ulv” er å oppfatte som en person som handler alene, uten at det er forutsatt at han ikke har meningsfeller. Gardell har til og med (annetsteds) en påstand om at amerikansk politi (FBI) skulle dele hans synspunkter, hvilket det ikke finnes noen dekning for å påstå. (For en seriøs betraktning av temaet, se US-kriminalanalytiker Pat Browns artikkel i Dagens Næringsliv 21/4: “Farlige ensomme ulver”.)

Gardells foredrag er og var åpenbart en del av den autoritære bølge som har reist seg i kjølvannet av 22. juli. Leseren gjør vel i å merke seg Gardells forutsetning (og implikasjon) om at også personer som har handlet i psykose, skal straffes. Såvidt jeg vet, var dette et gjengs synspunkt i Nazi-Tyskland, hvor det fikk følge av generell “euthanasi” mot schizofrene.

Viktigere er det å merke seg hvordan den autoritære ideologien fremtrer gjennom en bestemt metode som til forveksling likner den som anvendes av tradisjonelle antisemitter, for ikke å tale om av Breivik. Gardells tale om en “høyreekstrem strategi” forutsetter at en bestemt sammenslutning har klekket ut bestemte planer om bestemte typer av voldelig aktivitet. Denne aktiviteten blir så virkeliggjort ikke av dem selv, men dog av mennesker, som er koblet sammen med disse strategene i en struktur som kan sammenliknes med et spill.

Det er vanskelig å se hvordan en skulle forsikre seg om at Gardells påstander har rot i virkeligheten. De dokumenteres ikke på noen måte, og kan ikke engang sannsynliggjøres. Som antydet, er de i nær slekt med forestillingene om en jødisk verdenssammenslutning, aktualisert av nazistene, og fundert i vås som Zions vises protokoller.

Gardells metode er dermed også beslektet med den tankegang som de nye autoritære liberalerne fordømmer som “ekstremistisk”. Dette ordet er sterkt misbrukt og misforstått. (Dette har foreløpig toppet seg i at det norske sikkerhetspolitiet, med den sosialdemokratiske justisministerens velsignelse, har trykket oppfordringer til befolkningen om å angi folk som er “radikale”.) Hvis vi holder oss til det som er essensen i den fascistiske bevegelsen, så er det galt å oppfatte den som en høyreekstremisme; snarere er den en “sentrumsekstremisme”, som den amerikanske sosiologen Seymour M. Lipset klargjorde for mer enn femti år siden. Han påpekte hvordan fascismen er den reaksjon – og den teori om en nasjonal økonomi – som utvikles blant frustrerte butikkeiere, bønder og håndverkere når de blir utsatt for et forsterket press fra kapitalen, som de identifiserer også med fagorganisasjoner. Kort sagt, klassiske småborgerlige reaksjonsmønstre.

NFF har endelig bekreftet at foreningens rundskriv om Gardells innledning gir oss et godkjent referat. En får dermed gå ut fra at så faktisk er tilfellet, også hva gjelder den oppsiktsvekkende formuleringen “liberalistisk, demokratisk rettssamfunn”, hvor en i det minste kunne ha håpet på at liberalisme og liberalitet var blitt forvekslet. (Det er vanlig å tale om et “liberalt rettssamfunn”.) Egentlig er denne sammenblandingen godt og vel fantastisk, til å komme fra en “professor i religionshistorie”. Liberalitet og liberalisme kan legitimt oppfattes som to motstridende begreper. Det er ikke vanlig å forveksle dem hvis man er mer enn seksten år gammel. Er dette standarden for NFF-årsmøter i fremtiden?

Hvis vi ser på de ideologiske uttrykk det her er tale om, dvs. på hvordan disse gruppenes standpunkter blir aktivt artikulert, så ser vi at dette skjer gjennom den litterære aktiviteten nettopp til intellektuelle stedfortredere, for så vidt som disse gir uttrykk for tilsvarende holdninger. Dette skjer ofte og gjerne i diskusjoner om sakskomplekser som går rett inn i hjertet av samfunnets produksjonsforhold, altså også inn i hjertet av småborgerskapets konfliktområde. Innvandring og “multikulturelle” saksforhold hører med blant disse. Klassisk betraktet er småborgerlige reaksjoner her først og fremst karakterisert ved en særegen forvirring og irrasjonalitet. Ettersom småborgerlige sjikt så å si per definisjon ikke har noen klar analyse av maktforhold, vil de lett vakle mellom å ønske å gi sin støtte til en liberal eller autoritær statsmakt, og å ønske å gi den til en aksjonerende, sterk (alternativt: til en svak) fagorganisasjon; og tilsvarende vil det oppstå stadige konflikter mellom deres taktikk og langsiktige strategi, mellom deres mål og deres midler. Deres overordnede målsetting er selvmotsigende, dvs. “schizofren”, som det har vært sagt: De vil forene arbeid og kapital, og samtidig gjerne bekjempe dem begge. En trenger ikke lete lenge innen virksomheten til dagens kulturelite for å finne symptomene.

Friedrich Engels lot i sin tid de ord falle at “…å forsvare småeiendommen mot storindustrien, det overlater vi til antisemittene”. På 1970-tallet kunne vi med hell bruke slike påpekninger mot det daværende AKP og dette partiets hodeløse arbeid mot “monopolkapitalen”. Dets parole “steng grensene” (opprinnelig fra 1971) var avfødt av at oljeindustrien hadde avertert etter sveisere fra Storbritannia og hadde fått 150 søknader fra ledige skotske arbeidere. Det gikk ikke lang tid før AKP’ere tok til å bruke rasistiske argumenter. (F. eks. møtte undertegnede på politiske stands fremtredende partimedlemmer som klaget over at “nordmenn” ikke kunne få jobb på grunn av “flokker med jævla tyrkere”. Dette er vitnefast.) Mange AKP’ere har sagt at de “angrer” på det de har gjort, men fakta som disse fornekter de likevel frenetisk. Uansett driver de i dag etter samme metode, selv om de har fått noen mer fornuftige partifeller i “Rødt”. Verre er det at en del politiske noviser med tilsvarende oppfatninger, som i dag ynder å opptre som “antirasister”, forsvarer foreldregenerasjonens uhumskheter. (For ikke lenge siden forsøkte Klassekampen-redaktørene Bjørgulv Braanen og Ali Esbati å spre idylliserende usannheter om redaktørtiden til Allern og Michelet, og måtte ta en runde med Pressens faglige utvalg. Antirasismen stikker ikke så dypt at den krenker familielojaliteten.)

Men slik elitær praksis gjelder selvsagt ikke bare folk fra AKP-generasjonene (selv om disse spiller en svært viktig formidlerrolle). I tråd med veksten i den relative velstanden, og med snyltingen på statens grunnrenter fra Nordsjø og Norskehav, har bevisstheten blant nordmenn om rimeligheten av å engasjere seg politisk, vært jevnt synkende. Det er viktig å se at den passiviteten som følger, selv er en bestemt form for aktivitet og stillingtaken. Men ironien ligger i at denne virksomheten får lite preg av interessene til kapitalistklasse og arbeiderklasse. For begge disse klassene har tross alt et dynamisk preg, på hver sin måte progressivt og fremtidsrettet. Dette passer dårlig sammen med mange intellektuelles elitisme i oljealderen. Tvert om, den småborgerlige vingling, i ny drakt, slik den er skildret både av Marx og Lipset, er tingen for disse sjiktene. Dermed får vi “postmodernisme” og annen “anti-essensialisme”, i en sann smørje (Se samme type kritikk av disse retningene hos Arnt Folgerø, “Postmodernisme i forvrøvlingens tid”, Document.no 14. 12. 2007).

Denne bakgrunnen gir oss nok også årsaken til at det konfuse uttrykket “ondskap” er kommet på moten i forbindelse med den liberale elitens fascinasjon av islam. Professor Arne Johan Vetlesen utga for få år siden en bok som forega å være en vitenskapelig analyse av “ondskap”. Dette innebærer en contradiction in terms: “Ondskap” er en kategori hentet fra metafysikken forut for Kant, som grundig viste at den må ligge utenfor vitenskapens rekkevidde. Men den norske diskusjonen rundt juliterroren har vist hvordan visse sjikt formelig elsker dette tåkete begrepet, og omfavner det på en måte (peergyntisk) som er egnet til å stenge for rasjonell politisk handling. I et nylig nummer av Nytt Norsk Tidsskrift – et organ som er temmelig kompromittert allerede, i denne sammenhengen – ønsket Siri Gullestad, Blindern-professor i psykologi, å åpne for at mennesket fra naturens side er “ondt”.

Med en slik presisjonsmangel kunne man, uten å bli usaklig, omtale disse menneskene som tåkefyrster. Tradisjonelt uttrykker de sosiale sjiktene vi her taler om, nettopp den småborgerlige klasseinteressen – uten evne til å formulere sine standpunkter på en enhetlig og klar måte. Nettopp derfor klamrer de seg til metafysiske begreper. Det er sannelig ikke “neologismer” i deres tilfelle, men likevel nærmer de seg julimorderen i stil og tanke, uten selv å vite det. Det er ikke lang vei fra å tro på ondskap til å tro på Zions vises protokoller. Før-kantiansk metafysikk gir denne klassens ideologer de ”universelle” begreper de trenger for å kunne påstå at de selv – uavhengig av såvel arbeidere som kapitalister – representerer nettopp noe ”universelt” i menneskearten.

Skal man se nærmere på hvor slike folk står klassemessig sett, kan det lønne seg å granske nettopp Breivik; igjen viser det seg at avstanden til ham er relativt kort. I Klassekampen 21. april 2012 hadde Ove Bengt Berg enkelte kritiske betraktninger som traff noe av kjernen. Bakgrunnen var at redaktør Braanen 18. april hadde skrevet (i en leder!) at “Breiviks politiske oppfatninger er en direkte forlengelse av mellomkrigstidas fascisme og nazisme”. Bakgrunnen var selvsagt Braanens forestilling om at psykosediagnosen måtte være feilaktig; han ville politisere Breivik.

Berg påpekte mot dette at Braanens tese var “en måte for ytre venstre å begrunne sin berettigelse … på”. Han fortsatte bl.a. med å si:

“Andre forstørrer fascistfaren for å skaffe seg nye kneblende “argumenter”, som den vellykkede bruken av “rasist”-merkelappen.”

Deretter hevdet Berg at Breivik først og fremst er en deklassert vestkantgutt. Som alle burde vite, har det i dette miljøet i hundre år vært vanlig å snakke om rimeligheten av å drepe “kommunister”. Altså: Breivik har overtatt “hatytringer” i miljøet. (Mange av oss husker dem veldig godt fra Vietnam-krigens tid.) Påfallende nok unnlater debattantene i 22. august-kretsen å legge vekt på dette. Denne ensidigheten skaper en nærmest latterlig debattsituasjon, og viser hvor vilkårlig opptatt disse teoretikerne er av tankeganger som kan oppfattes som “rasistiske” i en snever forstand. Breivik blir analysegjenstand for dem først i det øyeblikk hans påståtte syn på islam, islamisme og “Eurabia” kommer på tapetet. Når det påpekes hvordan synsmåtene hører hjemme hos arbeiderbevegelsens motstandere, blir det mer stille. Grunnen er selvsagt at augustmenneskene på forhånd er kritisk innstilt til arbeiderbevegelsen. (Kanskje like kritisk innstilt som Breivik, selv om de modererer språkbruken.) Tilfeldigvis ser de seg derimot tjent med å markere seg som antirasister, og derfor velger de som de har gjort. Og dette er grunnen til at de reagerer mot det “høyreekstreme” miljøet, som for dem ikke fortjener navnet fordi det er rettet mot arbeidernes interesser, men av tilsynelatende helt andre grunner. Dette er altså den konkrete årsaken til at august-menneskene har valgt å hevde at det er en essensiell årsaksforbindelse mellom “ord” og “handling” (som noen av dem velger å uttrykke det).

Er disse debattantene egentlig klar over hva som skjedde 22.juli? Erindrer de – i ordets rette betydning – at myrderiene rettet seg ikke mot muslimer eller islamister, og at det var sosialdemokratiske subjekter som utgjorde det desiderte hovedmålet? De burde i det minste minnes at i den grad andre ble rammet, var det tilfeldig forbipasserende, samt eventuelle byråkrater som rent tilfeldig hadde en annen politisk overbevisning. Heller ikke i denne forstand ble muslimer rammet. Tvert om, sammensetningen av ofrene var nettopp slik som det ville være rimelig å tenke seg det, hvis det (som mange først trodde) hadde vært et muslimsk attentatmenneske på ferde.

Med utgangspunkt i morderens psyke sier dette noe viktig. I tillegg til at han eventuelt er psykotisk, har han den samme miljøskade og den samme overbevisning som islamistene: Han tror at de som formelt og tilsynelatende utgjør politikkens bærende ideologiske sjikt er en Satan, han tror på nødvendigheten av å utrydde dem, fordi han også tror på at de faktisk er ledende, at de reelt står for undergraving av det borgerlige samfunn. Det er dette han har lært på Skøyen, Ris, Tåsen og Ullern. At han konsentrerer seg om å rettferdiggjøre sin handling med fraser om Eurabia og påstander om et kommende muslimsk verdensherredømme, treffer neppe poenget. Han kunne velge hva som helst som formell begrunnelse. Det vesentlige av det han tror han har lært seg, har han neppe annammet på nettet, men som en deklassert ungdom på fortauet blant likesinnede – med utsikt mot Ullern i nord, men mot gamle Skabo og Thune Eureka i øst. Tankene går til Hitler – en mentalt sett sunnere person enn Breivik – som ikke gjorde seg til antisemitt før han så hvordan det kunne tjene hans egne småborgerlige målsettinger (jf. Ian Kershaw, Hitler.Bind I, Hybris.).

Tenk et øyeblikk over den vanlige vestkant-påstanden om at AUF, Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen utgjør den store faren. Det faller rimelig å si at den er absurd; at den ikke står for annet enn forvrengninger av bestemte observerte fakta; at den er like dum og paranoid som det å tro på et Eurabia.

For hvem vil det være rimelig å si dette? Jo, for oss som kjenner til hvordan fascistoide stemninger, som Lipset pekte på, vegeterer på det sosiale presset, som de småborgerlige opplever fra to sider: Fra kapitalen, og fra arbeiderbevegelsen. Som Vidkun Quisling bjeffet det fram i forbindelse med “statsakten” i 1942: “Det er et faktum at bolsjevikrevolusjonen i 1917 ble finansiert fra Wall Street. Et tilsynelatende paradoks…”

At sentrumsekstremismen identifiserer kapital og kommunisme er imidlertid ikke begrenset til “mellomkrigstidas fascisme og nazisme”. Det har preget småborgerskapet (og dets ideologiske matmødre) siden forholdet mellom kapital og lønnsarbeid først så dagens lys. At en mann som Breivik tar seg ut dagens AUF som målskive, er rimelig. Organisasjonen har unektelig har vært et springbrett for velstående rekrutter til den offisielle arbeiderbevegelsen. At Breivik uttrykker stor lyst til å henrette arbeidermillionærer som Støre, Stoltenberg og Harlem Brundtland, føyer seg pent inn i bildet.

Vi står kort sagt overfor en ytterliggående versjon av det som Lenin kalte et ”schizofrent” verdensbilde hos småborgerskapet. Dette må en kunne kalle en rimelig teori, minst like rimelig som at Breivik ble ledet av forestillinger om et ”Eurabia”.

I det hele tatt er det karakteristisk at ideologer som Gule, som ikke har noen teori om samfunnets sammensetning og dermed om dets bestemmende rolle i forhold til individene, i sin sammenhengsløshet ledes til å konsentrere seg om enkeltoppfatninger, og deretter stemple dem separat. I en anmeldelse av Gules bok Ekstremismens kjennetegn, i Klassekampen 21. april 2012, griper Jan Grue tak i dette ved å si at det å benekte Holocaust kan virke ”ekstremt”, men ikke er noe som ”eksisterer forut for politisk-ideologiske interesser.” Kort sagt, all ”ekstremisme” må forklares og defineres i en kontekst, ikke oppfattes som en mosaikk av påstander.