Gjesteskribent

4. To systemer gir to ytringsfriheter.

Når det er verdt å bruke plass til å drøfte motsetninger mellom østlig og vestlig system, så er det her likevel først og fremst for å sette fokus på hva som egentlig ligger i et begrep om ytringsfrihet. For ikke bare er det karakteristisk at en debatt om denne friheten blir så heftig nettopp der hvor slike kulturer møtes; det er i virkeligheten også slik at selve begrepet om ytringsfrihet er motsigelsesfullt når det blir brukt i en slik sammenheng.
Nevnte begrep stammer fra europeisk 1600-tall og den begynnende Opplysningstiden. (Se gjerne Jonathan I. Israel: Radical Enlightenment, Oxford 2001, ikke minst kapittel 15, “Philosophy, Politics, and the Liberation of Man”.) Debatten om denne “friheten” inngikk imidlertid bare som en del av diskusjonen av selve det allmenne begrepet om frihet. (For det var virkelig et begrep, ikke en løk eller en fasettflate, som Gule og Myhre kanskje vil mene.) Og dette var på sin side en diskusjon som tok utgangspunkt i antitesen, nemlig ufriheten, og da i dens klassiske despotiske form (det greske ordet viser til en arv fra hellenernes kamp mot de “asiatiske” perserne, selvfølgelig). I europeisk historisk vitenskap ble det snart slik at frihet ble oppfattet som en utvikling fra (i) en sped, asiatisk-despotisk begynnelse, via (ii) en gresk-romersk form, til (iii) en “germansk” eller borgerlig form (bürgerliche Gesellschaft, eller civil society).

I den klassiske utgaven i Hegels Philosophie der Weltgeschichte er (i) å betrakte som en barnslig form for “frihet”. I likhet med så mange, hevder Hegel at vi mennesker, når vi lever under uutviklede historiske former, så å si i artens barndom, må leve med en skral ånd. Ettersom det ikke er mye vi kan bruke friheten på, trenger vi den i grunnen ikke. Hvis vi vil markere en frihet, kan vi nøye oss med å opptre “kaprisiøst”: Lage ekshibisjonistiske skøyerstreker, for så å forlange oppmerksomhet.

Den notoriske mangelen på ytringsfrihet, altså frihet til alvorlige ytringer, i APM-områder (fra Petersburg til Djakarta) må ses i lys av dette. Vi merker da også gjerne blant APM-innvandrere en barnslighet som gir seg tilsvarende utslag. De krav om ytringsfrihet som framkommer i debatten hvor asiatisk innvandring til Vesten er involvert, er ofte avledet av denne situasjonen, uten at debattantene tenker over det. Etterhvert som islam ble en østlig verdensreligion, klarte den å kodifisere balstyrigheten og erstatte spontaniteten med en viss statlig orden. (Liksom konfusianismen engang hadde klart det i det kinesiske riket.) Men i dag har dette progressive trekket forlengst stivnet. (Jf. muslimers knelende demonstrasjon på Universitetsplassen i Oslo: “Islam er ytringsfrihet”. Hvorfor skal vi da ytre noe om islam?)
Spørsmålet blir dermed: Skal vi gå inn for en “kaprisiøs” ytringsfrihet? Hvilke kjennetegn skal ytringsfriheten ha – og hvilke er det den faktisk har?
Først og fremst må en understreke at ytringsfriheten som historisk fenomen i vesten er av borgerlig art – tilpasset det kapitalistiske samfunn (hva ellers?). Den er altså utviklet i reaksjon mot den despotisk-kaprisiøse formen for ytringer. Den er en kanskje siste form i rekken (iii), og forutsetter et samfunn som på en eller annen måte er fritt, i en bestemt motsetning til den “ufrie frihet” som den reagerte på. Hegel sa om den sistnevnte (i) at den er retten til “å ta seg friheter”, den uttrykker ingen indre frihet.
Når vi taler om indre frihet hos samfunnsmedlemmene, så møter vi dette i en klassisk form i Luther og hans reformasjon. Protestantismens ideal ble jo “et kristenmenneskes frihet”, hvor innadventheten samtidig ble tenkt som en aksept av “den ytre” og verdslige øvrigheten. Men resonnementet ligger nedlagt allerede i Augustins tenkning på 300- og 400-tallet. Den markerte en tendens i hele den vestlige kristendommen, en tendens som var viktig nok til å gjøre Vest-Europa til et eget kulturområde, fordi det føydale systemet utviklet verdier som den gjenspeilte, og fordi føydale forhold bygde på gjensidighet (og dermed kjærlighetsidealer, som selvfølgelig ble brutt en masse) i en helt annen grad enn østlige samfunn. (Kanskje får jeg lov å vise til kapittel 3 i min bok fra 2011? Tittelen er iallfall: “Vest og øst: Ild og vann. Brød og vin.”)

Faktisk er det vel derfor slik at vi aldri har vært uten noe samfunn med ytringsfrihet. Og som augustmenneskene påfallende ofte gir uttrykk for, vil ytringsfriheten alltid være begrenset. Slik også i “asiatiske” samfunn: Der har man frihet til kaprisiøse utsagn, men ikke til ytringer som bygger på subjektets innerliggjøring og altså på dets mulige personlige frihet. Dessverre (vil noen si) var jo Luthers revolusjon bygd på at innerliggjøringen av andre grunner førte med seg en frihet for vitenskapen, som har en vid ytringsfrihet som sin forutsetning.
I Vestens borgerlige samfunn, derimot, har vi begge typer ytringsfrihet, og de lever side om side. Rettere sagt: De lever side om side hvis to systemer eller kulturer møtes uten at den ene smelter inn i den andre. (Tenk på muslimene på universitetsplassen.) Men de kan også sameksistere innen en borgerlig ytringsfrihet, hvor den indre frihet dominerer over skøyeraktighetene. Det “kaprisiøse” nivå var nemlig aldri forbeholdt APM-samfunn, men er snarere et universelt uttrykk for den barnlige fase i menneskehetens utvikling. Når vi hører hvordan augustmennesker går inn for sensur av “hatefulle” (osv.) uttrykk, så er det som å se selvtilfredse vestlige prester preike om tukt og ris for å kvele hedningprat. Bare ironisk at disse verdslige pastorene spesialiserer seg på uttrykk som selv typisk er i bruk i MAS-områder. Og de overser (selvfølgelig) at i Vesten er kaprisiøs og seriøs språkbruk bundet sammen i en enhet; sensurer du én del, sensurerer du den andre. Målestokken for det “kaprisiøse” er en annen. I et utviklet vestlig samfunn er det vel så ofte et bevisst selvironisk uttrykk for ytringsfrihetens innerliggjorte form.
Det som er klart ut fra dette, er at den semantiske flertydighet knyttet til språkbruken i debatter, rett og slett øker i omfang, fordi oppfatningen av “frihet” kan være så grunnleggende forskjellig. Tanken på sensurordninger blir derfor enda mer absurd, for det vil i praksis vise seg uendelig mange flere måter å omgå slike ordninger på. Det verste som kan skje – men det er ikke lite – er at de som føler seg fattige i ånden, de saktmodige som ikke er vant til ordkløverier, vil opplate sin røst i enda mindre grad enn i dag.

Dette viser samtidig at sensur har en annen karakter i borgerlige nasjoner enn i MAS-land. Vi snakker jo ikke om evige og uforanderlige kategorier. I MAS-områder er sensuren rettet mot kaprisiøse utsagn, med den modifikasjon at den (ofte sikkert med god motivasjon) også ønsker å stanse en videreutvikling av friheten i retning av en vestlig modell. Fidel Castro kunne derfor i sin tid med dyp og ekte indignasjon angripe vestlige intellektuelle som Sartre, for i realiteten å stå for uvitenhet og dobbeltmoral når de rykket ut mot fengsling av intellektuelle kubanere. Om han oppnådde noe med fengslingene sine, er en annen sak.

Sikkert er det at Vestens ‘ventre’-intellektuelle var helt satt utenfor en forståelse av det som foregikk.
Hvor vil vi hen med dette? – Først og fremst: vise hvordan den kunstferdige islamofile tendensen blant vestlige intellektuelle representerer en fare, først og fremst fordi den borgerlige vitenskap og allmenne “diskurs” i tendens utvikler seg i vulgær retning uansett – i særlig grad anført av sosialøkonomien. De naïve tenkemåtene som vinner fram (“postmodernisme”, malthusianisme, marginalisme osv) har få vansker med å alliere seg med den kaprisiøse, uutviklede tenkningen som preger imam-kulturen, og de stengslene mot forstands- og fornuftsbruk som islam så sterkt representerer. Det ville være merkelig om ikke denslags forbindelser gjorde seg gjeldende, slik situasjonen er i dag.

Eksempler på slike mulige forbindelser er da også legio. På document.no har det tidligere vært påpekt negative konsekvenser av at Sahoib Sultan (en ex-leder av Islamsk Råd, som nekter å bekjempe drapsparoler mot homofile) anvendes til ‘kartlegging av høyreekstreme’ av det såkalte “Antirasistisk Senter”. At vedkommende person nå er spaltist under Åmås i Aftenposten, er som forventet. Et annet viktig tilfelle er det såkalte integreringsutvalget, hvor et stort flertall gikk inn for å anbefale stemmeplikt ved offentlige valg i Norge – for å bedre integreringen av innvandrere! Kun et par medlemmer gikk imot. Såvidt en kan se, stemte samtlige med innvandrerbakgrunn for forslaget, og dessuten blant andre den velkjente historiker for arbeiderbevegelsen, sosialisten Knut Kjeldstadli.

Tilfellet er svært interessant, fordi stemmeplikt bryter med elementære demokratiske forutsetninger. (Har Gule markert seg i denne saken?) Den vil gjøre det straffbart å delta i politiske aksjoner for valgboikott eller å praktisere taus avstandtaken til parlamentarisme, med mye mer. En kan nok si at den er på linje med den tendens til korporativ integrering av organisasjoner og folkemening som ofte forbindes med fascistisk tankegang. Men samtidig er det tale om en organisasjonsmåte som kan oppfattes som “asiatisk” og “før-borgerlig”. Karl Marx sa ved en anledning at jo mer kapitalen foreldes som produksjonsmåte, så vil den for å redde seg selv søke tilflukt i før-borgerlige og autoritære former. Forekomsten av en imam-kultur ser ut til å være en nyttig hjelpefaktor. Kanskje vi må se hele den lettferdigheten som utvikler seg i den akademiske delen av samfunnsdiskursen som et fenomen som har sin forklaring i disse konstellasjonene?

Og dessuten noen småeksempler: Ingen har hittil reagert offentlig på at en medievant muslim og advokat (medlem av Venstre) på et tidlig tidspunkt sa om julimordene at all rettspleie er og bør være bygd på bl.a. et hevnprinsipp. Ei heller har noen reagert i medier på at den “sosialistiske” stortingsrepresentanten Chaudry uttaler at det er en selvfølge at alle barn innenfor Norges grenser skal “læres opp til å elske nasjonen”. Kjeldstadli og og Chaudry er riktig et par demokratiske prakteksemplarer innenfor Sosialistisk Venstreparti.
Systemblandingen ser altså ut til å ha potensiale til å føre med seg et nett av begrepsløshet, eller av ubetenksomme og tarveliggjorte begreper. La oss nå se på et av de mulige, verste enkelteksemplene på en slik lettferdighet, nemlig yrkeshumanistenes anvendelse av uttrykkene “ekstrem”, “ekstremisme” osv. Vi vil finne at de knapt betyr noe som helst – unntatt som innholdsløste fellesord for foreningen av borgerlige og kaprisiøse akademikere.