Gjesteskribent

3. Antisemittisme, islamofili, osv.: Bakgrunner i distinkte kulturer.

For å forlate Sira Myhre til fordel for Gule: I den nevnte artikkelen i Klassekampen uttaler han seg uklart om paroler som går på vold, slik at det nærmest er mulig å forstå ham slik at han er motstander av revolusjonær vold i allmenhet, samt av vold i frigjøringskriger – for eksempel rettet mot islamske tvangsstater.
Gule klager dessuten over at det fortsatt er slik at

“en del grupper og/eller menigheter diskriminerer ut fra sin trosretning, og derfor krenker både menneskeverdet og de grunnleggende rettighetene til blant annet kvinner og homofile”.

Dette siste beror på misforståelser, for det er selvfølgelig slik at trosretninger virker diskriminerende. Det er derfor de er oppstått. Om denne diskrimineringen kommer på tvers av forestillinger om “menneskerettigheter”, er underordnet. Slike rettigheter er et produkt av det borgerlige samfunn, som står i motsetning til kjernen i en rekke religioner. Gule er derfor henvist til å måtte avskaffe religionene før han kritiserer dem. Kjernen i det hele er at han på forhånd anlegger en synsvinkel som gjør det umulig for ham å analysere en religions vesen. (Derfor prøver han parasittisk å avskrive selve begrepet.)

La oss gå videre med Gules påstander, Han hevder i samme artikkel at Behring Breiviks “islamofobi” er
“prinsipielt og strukturelt ganske lik antisemittismen, og omfatter:
Urimelig og overdreven frykt for islam og /eller muslimer
Essensialisering og tingliggjøring av islam og muslimer
Konspirasjonsforestillinger om at islam/muslimer vil underlegge seg verden”

For Gule holder det med å påpeke disse “likhetene” med antisemittisme, viser det seg. Men for oss andre bør det være klart at det her kan være tale om rent ytre og tilfeldige sammenfall, og at en umiddelbart må spørre etter hvor interessante de er. Det er ikke mye vits i å tale om “frykt” uten å gå inn på bakgrunnen for jøders, respektivt muslimers, faktiske stilling, spesielt innenfor kristne samfunn (som er det område Gule selv ønsker å drøfte).
Når det gjelder antisemittismen, som var og er langt mer utbredt i det østlige Europa enn vestpå, har den sin kjerne i det kristne forbudet mot åger (les: rente), og dermed i praksis mot pengeutlån. Dette forbudet gjaldt i mange religioner, som imidlertid åpnet for pengelån til utenforstående (“vantro” osv.). Jødene i Europa ble derfor en gruppe som trakk til seg massenes hat så snart kristne ikke hadde midler til å dekke lånene. Men det er fullt mulig å si at “jødene” i så måte spilte en historisk progresiv rolle, for den europeiske økonomien hadde en viss dynamikk i seg, og kunne faktisk videreutvikle sitt grunnlag på basis av et kredittvesen, også når dette hadde ågerform.

Muslimenes situasjon er og var en helt annen, siden de aldri har vært tilstede i tradisjonelle, men potensielt dynamiske samfunn på noen tilsvarende måte. I stedet for å virke som en surdeig i økonomien, har den islamske religion stort sett bidratt til å senke arbeidsproduktivitet og til stagnerende produksjonsforhold. Unntakene kan en se i områder hvor den arabiske erobringskulturen møtte et økonomisk nivå som var uforholdsmessig lavt i forhold til før-føydale former – ikke minst ved erobringen av Pyrenneerhalvøya.

Når det gjelder spørsmål som angår økonomisk organisasjon, som er det mest grunnleggende for menneskene og deres bevissthetsliv, kan vi derfor allerede her konkludere med at antisemittisme ikke likner særlig på antiislamisme. Men uansett står vi i begge tilfeller overfor særegne virkninger av møtet mellom særegne religioner, og de vesentlige kjennetegn ved disse religionene. Et viktig spørsmål blir da også om Gule har den nødvendige oversikten over det vesentlige innholdet i dem.
Når det gjelder utviklingen av islam, er denne religionen å betrakte som et karakteristisk produkt av det vi bør kalle den “asiatiske produksjonsmåte” (APM). Tradisjonell europeisk vitenskap har omtalt tilsvarende (“asiatiske”) samfunn som despotiske, og det er berettiget. Dels dekker dette uttrykket det som foregår i den såkalte politiske sfæren, men det er også en økonomisk samværsform.
(Jeg tillater meg å vise til to bokutgivelser fra min side nylig, Kritikk av globaliseringsteorien. Om nødvendig forståelse av produksjonsmåter og verdensmarked, Aschehoug 2010, samt Venstrefløyen og islam, Valdisholm 2011. På bakgrunn av en kritikk som er blitt reist mot den førstnevnte boka, vil jeg også gjerne vise til et forsvar jeg leverer på min hjemmeside: HYPERLINK «http://folk.uio.no/jorgens/BestTLE.pdf»http://folk.uio.no/jorgens/BestTLE.pdf).
I motsetning til det borgerlige samfunn, som har hatt kristendommen som et av sine viktigste ideologiske fundamenter, er samfunn basert på APM konsentrert om å opprettholde et konstant rikdomsnivå – riktignok etter først å ha etablert et relativt høyt kulturtrinn, fremgått av organisering av naturressurser, spesielt via avanserte vanningsanlegg, landsbymessig arbeidsdeling og handelssystemer. Slike samfunn, i den form de foreligger i dag, bør kalles eksempler på “modifisert asiatisk samfunnsformasjon” (MAS). Økonomien er ikke dynamisk, og sikter på overskudd bare i den utstrekning det kan skje gjennom utpining av eksisterende arbeidskraft og gjennom erobring av materielle tilleggsressurser. Det er derfor for så vidt treffende å kalle islam en “erobringsreligion”. I dagens situasjon leder denne erobrerkarakteren bare til gruppefrustrasjon og fanatisme, ettersom de herskende klasser i muslimske land ikke lenger teknologisk er i stand til å erobre noe som helst.
Derimot ville det være naivt ikke å trekke inn slike eldgamle og seige kulturelle bakgrunner i vurderingen av dagens innvandring fra asiatiske land. Christian Skaug hadde i våres på document.no (11. april) en påminnelse om en “tabubelagt familiehemmelighet”, hvor han trakk fram fakta fra Brochmann-rapporten og undersøkelser fra Statistisk Sentralbyrå, som klart antyder at den islamske innvandringen til en kapitalistisk nasjon som Norge fører til budsjettmessige problemer på grunn av lav yrkesdeltakelse, særlig fra menn. Vi må tro at slike fakta et stykke på vei skyldes nettopp en kulturbakgrunn fra et miljø hvor det ikke er goutert å skape nyverdier, men hvor ideologien innbefatter tendenser til snylting og utnyttelse bare av bestemte, gitte, foreliggende ressurser. Det er for eksempel et ubehagelig, men ugjendrivelig faktum at islam tillater en muslim å opptre slik overfor en vantro kultur. Et velferdsgode oppfattes her lett som et materielt gode man finner innenfor en fremmed nasjons enemerker og dermed har en “fri”, ideologisk betinget adgang til.
Her rører vi igjen ved årsaken til at det er lite treffende å identifisere den europeiske motstanden mot mosaisk tro (“antisemittisme”) med motstanden mot islam. Avskyen for jødedommen berodde på stemninger som med rette kunne kalles reaksjonære (jødiske formuer var en potensiell vingjær som stred mot tilbakeliggende småborgerlige interessser blant de kristne) mens antipatien mot islam er knyttet til en økonomisk motivasjon hos vestlige borgere som snarere er progressiv (selv om den ytre sett kan lede til tankeløse “hatreaksjoner” også).

Det som bør foreslås fra sosialistisk side for å bøte på disse tendensene (og de verdikonservative har rett i at dette haster), er å skape en opinion som den enkelte muslim vil måtte merke og ta inn over seg når hun/han vurderer å søke om opphold i borgerlige nasjoner (og også seinere): Å få klart presentert den faktiske motsetning mellom økonomiske systemer, å få en oppfordring til å tenke igjennom særlig den struktur som økonomisk preger islam, å vurdere om ikke en bedre løsning enn utvandring ligger i å holde seg i sitt hjemland for å danne progressive politiske bevegelser rettet mot APM.
Beslektede fremgangsmåter har til dels vært prøvd når det gjelder immigrasjon til ett borgerlig område fra et annet. Praktiseringen av “taylorismen” i USA (Frederick W. Taylors “Scientific management” og tilliggende herligheter, med standardisering og rasjonalisering av arbeidsprosesser) var et opplegg (med sterkest innflytelse fra 1890 til 1920) som bevisst og med utvetydige proklamasjoner ble innført i amerikanske fabrikker for å få bukt med den mangel på arbeidsdisiplin som den gang preget innvandrere fra europeiske områder.