Sakset/Fra hofta

Mohammad Usman Rana savner «ytringsansvar» og «dannelse» i debatten. Innlegget i dagens Aftenposten reiser spørsmålet om Rana forstår, eller vil forstå, hva ytringsfrihet er.

mohammad-usman-rana-twitter

Ranas budskap er at «i en tid da fundamentalistiske tilhengere av ytringsfrihet vinner terreng, må også ytringsansvar kunne diskuteres». Han ønsker seg mer «ansvar og dannelse i ytringer» og tror at ytringsfriheten kan «raffineres og styrkes på denne måten». Dessuten mener han at denne ytrings-fundamentalismen «innskrenker religionsfriheten» og trekker fram forbud mot hijab i Frankrike og minareter i Sveits.

Det fremste eksemplet på ytringsfundamentalismen finner han i måten Charlie Hebdos redaktør, Gerard Biard, ble «panegyrisk» mottatt på Arendalsuka i år.

Rana mener Biard «hadde trengt et kritisk søkelys». Det er godt mulig. Det er i ytringsfrihetens ånd. Men kortslutningen ligger i at Rana trekker fram Biard som eksempel på manglende «ytringsansvar» og «dannelse». Det er altså Biard som skulle internalisere kritiske innvendinger og dempe seg. Dette er god ytringsfrihet i praksis, mener Rana.

Om Biard har rett eller ikke i alle sine påstander om islam og andre religioner, eller om satiretegningen i bladet ‘er riktige’ eller ikke, er selvsagt uvesentlig i en debatt om ytringsfrihet – så lenge ytringene ikke bryter strafferetten.

Tror Rana at siden «alle» hyller Biard og «er» Charlie Hebdo så er det fordi alle er enig med dem i alt? Da har Rana misforstått. Vi støtter modige eksempler på ytringsfrihet selv om man ikke er helt enig i budskap, form eller analyse – ja selve kjernedyden i ytringsfriheten er jo å forsvare, med fare for sitt liv, andres rett til å være bitende uenig.

Det er nettopp det som gjør at vi kan «saliggjøre» ytringsfrihetens fanebærere når de bærer fanen med risiko for deres liv og karriere – selv om vi ikke trenger være enig i alt. Vi «saliggjør» dem fordi en saliggjøring av deres ytringsfrihet er den beste investering for vår egen frihet og trygghet.

Derfor har vi i det liberale demokratiet hatt som ideal å saliggjøre spesielt ytringer fra folk som står alene – om enn ikke så ofte som vi burde. For vi kan alle en gang måtte stå alene. På dette prinsippet hviler demokratiet og den enkeltes frihet.

Rana mener at de som kritiserer «ytringsfrihetens innhold» ikke må anklages for å «løpe muslimske ekstremisters ærend». Vel, det må nok Rana finne seg i. Siden det nå engang er slik at frihet er Vestens kjennetegn og ufrihet er islamistenes, må og vil det være slik at de som ønsker mindre frihet vil kunne komme i skade for å løpe også ekstremistenes ærend.

Det er egentlig oppsiktsvekkende at Rana ikke skiller mellom ytringsfrihet og ytringenes saksinnhold. Det er jo selve dette skillet som definerer ytringsfriheten. I innlegget bruker Rana tvert om en rekke konkrete synspunkter, slik som forbud mot hijab, for å begrunne hvorfor «ytringsansvar» er viktig. Det hadde vært noe annet om han hadde valgt seg eksempler som ville kunne rammes av straffeloven, slik som oppfordring til vold. Rana mener altså at ytringsfriheten er saksavhengig.

Rana må gjerne diskutere forbud mot minareter og hijab i offentligheten; fint, men vi kommer ikke bort fra at Rana sitt ærend (nok en gang – og pakket pent inn) er et helt annet: at islamkritikere som Charlie Hebdo bør anvende mer ytringsansvar, og ikke ukritisk feires.

Det er igjen denne bisarr situasjonen at en stor og mektig minoritet flytter inn i Europa uten å forlate en førmoderne og skrifttro religion, og føler seg dermed stadig krenket. En krenkelse som gjør en blind, slik som Rana som mener det er «overraskende å se den panegyriske mottagelsen» av Charlie Hebdo-redaktøren i Arendal i august – åtte måneder etter at 11 ble drept og 11 såret fordi de hadde tegnet Muhammed. «Overraskende»?

På samme måte synes Rana det er påfallende at når muslimer og islam ble omtalt etter 9/11 var det ofte med et «problemfokus». 3000 mennesker ble drept av islamske fundamentalister i hjertet av USA, og Rana synes det er rart mange får et «problemfokus» på islam?

Rana sin analyse avdekker en enda dypere kulturkonflikt. Ikke bare forstår han ikke (eller vil ikke forstå) hva ytringsfrihet er, men det virker som om han ikke forstår den moderne vestlige kulturs kjennetegn: ambivalens, tvisyn, distanse, toleranse, forståelse av individ-samfunn og jeg vet ikke hva mer, men det er noe der.  Eller han forstår det, men vil ikke ha det.

Det beste eksemplet synes jeg er Monty Python. Som tenåring og aktiv i bedehusmiljøet på Vestlandet gikk jeg med største selvfølgelighet og så «Life of Brian». Utenfor stod noen og delte ut løpesedler med advarsel om blasfemi i filmen. Der var ansikter der jeg kjente. Ikke noe problem, bare vennlige smil (ingen bomber og ingen taktfast skriking).

Jeg kunne leve med både Brian og Kristus på Genesaret Sjø uten at jeg ble verken en gudsfornekter eller relativist – jeg tror det styrket min forståelse for både det ene og andre.

Monty Python skildret mennesket – ikke minst Brian – dypest sett med kjærlighet. Det er noe med deres framstilling av menneskets dumskap, det latterlige og meningsløse, det rørende og tragiske – som alt er menneskelige følgesvenner – og som er i tråd med kristen, jødisk og humanistisk tenkning. Noe var nytt for en ung kristen, men det var langt fra en fundamental konflikt. Vi diskuterte, kranglet, tenkte.

Samtidig har jeg alltid ment at den uhemmede og meningsløse subversive tendensen i moderne populærkultur ikke er godt for verken det enkelte menneske eller samfunnet. Monty Python var del av også dette. Men vi lever med det på godt og vond. Dette er kultur. Intet menneskelig er meg fremmed…

En muslim – på den andre siden – ser Monty Python eller Charlie Hebdo – og min gjetning er at de ser det på en helt annen og kategorisk måte typisk for det ureformerte islam. Selv den moderate Rana. En grunnleggende kulturforskjell – og det har med ytringsfrihet å gjøre.