Kommentar

NRK lar Lars Gule kommentere terrorangrepet i Paris, og Gule hevder at han

«føler avsky over angrepet på ukebladet.»

Det er vanskelig å vite hva man skal si på en dag der politikere og kommentatorer kappes om å vise sin avsky for hva som har skjedd i den franske hovedstaden, rett i nærheten av Bastillen, stedet der den franske revolusjon ble skrevet inn i franskmenns hjerter for all tid. Likhet, frihet og brorskap var budskapet man døde for. Men det var den gang. Nå vet man knapt hva som foregår. Lars Gule sier han føler avsky, men ingen spør hva han virkelig mener.

Og hva med Jonas Gahr Støre? Har noen journalister tatt seg bryet med å lese hans siste bok? Hva mener han om ytringsfriheten. Er den så hellig som våre politikere og rikssynsere egentlig hevder.

Har vi glemt alt snakket om ytringsansvar?

Har vi glemt at den norske offentligheten ikke dyrker ytringsfrihet, men ytringsansvar? Lars Gule er så eksplisitt som det er mulig å bli innenfor den norske diskursen om ytringer når han skriver i boka Ekstremismens kjennetegn:

«En forlegger vil utgi en sterkt blasfemisk bok i et land hvor det finnes sterke krefter som vil mobilisere voldelige demonstranter til protester. Politiet i det aktuelle landet er ikke i stand til å hindre dette og beskytte liv og eiendom på en fullgod måte, og det er derfor en reell fare for at liv vil gå tapt dersom boka blir utgitt. I en slik situasjon vil det ikke være urimelig å kalle utgivelsen for en uansvarlig handling.» (si 150)

Gule konkluderer med at:

«Men dersom en person presenterer ytringer av negativ stereotyp, fordomsfull, diskriminerende og nedverdigende karakter, vil det være underlig om han ikke også skulle bære noe av ansvaret for den diskrimineringen og nedverdigelsen av enkeltindivider og grupper som – ganske forutsigbart – vil følge, nettopp fordi slike ytringer har til hensikt å frata visse mennesker deres rettigheter som mennesker og borgere i en stat.» (si 151)

Når vi da vet at Gule lar det være opp til den enkelte å definere hva som er krenkende, er det på tide at pressen og andre begynner å stille det enkle, men motbydelige spørsmålet:

Har ikke redaksjonen i Charlie Hebdo bare tatt ansvaret for sine ytringer?

For når Jonas Gahr Støre selv sier i boka I Bevegelse at «det han reagerer på, er holdningen til at retten til å krenke blir løftet frem som en spesielt verdifull side av ytringsfriheten,» bør vi ta han og resten av ytringsansvarsforkjemperne på ordet.

For hvorfor skal kritikken av karikaturtegnerne stoppe ved deres død? Er det slik at vi først skal kjempe for ytringsfriheten når skribenter dør, men ikke mens de er i live? Er det dit vi er kommet?