Er det slik at vi først skal kjempe for ytringsfriheten når skribenter dør, men ikke mens de er i live? Er det der vi er kommet? Jonas Gahr Støre sier i boka I Bevegelse at «det han reagerer på, er holdningen til at retten til å krenke blir løftet frem som en spesielt verdifull side av ytringsfriheten». Man får lyst til å spørre fanebærerne for ytringsansvar hvorfor kritikken av karikaturene skal stanse ved tegnernes død. Er det først da man vil forsvare ytringsfriheten? Er det ikke litt sent?