Gjesteskribent

Tilbake til hovedsaken: Det vi må bekjempe, er ikke ord alene, men situasjoner, og det vil i siste instans si hele samfunnsstrukturer. Før man kommer så langt, kan man ikke engang ha en klar mening om hvorvidt bestemte ”ytringer” er isolerte eller ikke. Men den vanskelige sannhet er at de autoritære debattantene som har vokst fram som paddehatter etter skytingen sommeren 2011, altfor ofte beviser at de mangler alminnelig samfunnsinnsikt og –erfaring (det som en gang kaltes elementær heimstadlære). For eksempel skrev jeg følgende, i et innlegg i Dagsavisen 27. januar, med henvisning til en kronikk jeg hadde samme sted 6. januar:

“Hva vi kan vente av Vetlesen og Bangstad i offentlige sensorroller, illustrerte jeg i min kronikk: De påstår i fullt alvor at bare folk fra etniske minoriteter risikerer å bli utsatt for «hatefulle ytringer».”

Jeg gikk så videre til å kommentere det forhold at dette forfatterparet (i et innlegg 19. januar) hadde hevdet at jeg forvrengte deres påstand i en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift, hvor det ble sagt at etnisk norske medlemmer av Ytringsfrihetskommisjonen ikke kunne ha opplevd hatefulle ytringer. Konkret skrev jeg nå:

“Om denne tragikomiske påstanden påstår forfatterparet nå at det «tydelig framgår» at noe annet var ment. Dette er på ny det rene oppspinn, i likhet med så mye annet som jeg her må utelate av plasshensyn. Problemet er at denne utrolige mangel på innsikt i samfunnsmotsetninger, utgjør basis for deres faktiske argumentasjon. Bare mennesker som er nettopp så virkelighetsfjerne, kan forestille seg at folkemord rett og slett forårsakes av «hatefulle ytringer» og overse de økonomiske og sosiale motsetninger som ligger bak.”

Vetlesen og Bangstad har etter dette på den mest kritikkverdige måte forsøkt å arbeide seg vekk fra denne delen av diskusjonen. Uten blygsel benekter de det de vitterlig har sagt. De opptrer ikke som voksne debattanter, og skylder fortsatt offentligheten en forklaring. For Vetlesens vedkommende er mangelen på elementær diskusjonsetikk slående også i andre sammenhenger.

Ganske nylig (11. juni 2012) hadde den samfunnsdebatterende dikter Jan Kjærstad et innlegg i Aftenposten, ferdigstilt nede i den samme fallgruven som Gardell, Bangstad og Vetlesen oppholder seg i. Der sto det å lese om Behring Breiviks tanker:

… ideene er gjenkjennelige, (…) de tilhører det moderne fascistiske, høyreekstreme tankegodset. (….) Det virker allikevel som om folk er mindre opptatt av ideologien enn av spørsmålet om hvordan disse tankene ble til handling.

Hvorfor er det så vanskelig for disse debattantene å åpne for muligheten av at det som utløste handlingen, er av psykotisk art? Eller at det kan finnes overbevisninger til stede som Breivik selv ikke forstår og heller ikke kan tilkjennegi?

Noen av svarene har vi vært inne på ovenfor. Her skal vi nå avslutte med en mer definitiv påpekning av hvor absurd (unnskyld uttrykket) august-bevegelsens tankegang egentlig er. For hva er det den benekter? Jo, den benekter det psykotiske motiv. Spesielt hos Gardell, men latent også hos Gule, Bangstad, Vetlesen m.fl. skjer dette på en måte som må gi leserne store problemer med å finne rasjonalitet i argumentene. La oss håpe at dette til syvende og sist er et spørsmål om mangel på fremstillingsmessig erfaring hos de det gjelder.

Det hovedargument de alle blir offer for, er imidlertid at deres fremstilling ikke gjør annet enn å bekrefte den mulighet de selv utelukker – eller i det minste å gi denne muligheten langt bedre livsbetingelser enn den ellers fortjener. For essensen i deres egen teori om forholdet mellom ord og handling er det ikke mulig å finne blant rasjonelle vesener. Menneskets fornuft er bygget opp i vekselvirkning med kroppslig utvikling og sansemessig erfaring. Dette utgangspunktet spiller med i all videre menneskelig praksis. Derfor går det ikke an å isolere ord og kalle dem årsaker til handlinger.

Er det en bjelle som ringer? Er det ikke nettopp slik at det psykotiske menneske, ikke det rasjonelle, utfører handlinger ut fra ord alene? Vel, helt presist uttrykt er det vel ikke slik. Men det er her likheten er aller størst med den forklaringsmodell vi finner hos augustmenneskene. Anna Lindhs morder drepte fordi han hørte stemmer. Noen talte til ham og kommanderte ham til å drepe, heter det. Han ble dømt deretter – til psykisk helsevern. Her kan ordet med rette kalles den direkte årsak. Ikke når andre snakker, men når pasienten snakker direkte til seg selv: For det helt isolerte menneske.

Dette er kanskje marerittet som de blåøyde augustmenneskene har i bakhodet? Kan ikke deres frenetiske motstand mot det psykotiske motiv nettopp forklares med at hvis de ikke holder det på avstand, vil dets sanne innhold dukke fram, og bekrefte deres teorier på den verst tenkelige måte? Og er det ikke her vi finner den skjulte bakgrunn for at Breivik og yrkeshumanistene har samme motiv i rettsalen og i mediene: For enhver pris å trumfe igjennom en ”tilregnelighet”?