Kommentar

Våre politikere kjemper for ytringsfriheten, sies det, men i kjølvannet av de siste muslimske terrorangrepene har det kommet signaler som viser at sterke krefter ønsker å umuliggjøre den prinsipielle debatten.

Det er to forutsetninger som er avgjørende for at den offentlige samtalen skal kunne være fri når man er i en konflikt. For det første er det muligheten til å generalisere, og deretter retten til å avvise påstanden om at det er en sammenheng mellom kritiske ytringer og den handlingen som blir kritisert: Vi kjempet mot nazistene under 2. verdenskrig, og kommunistene var våre motstandere under den kalde krigen, og hverken nazister eller kommunister handlet på grunn av våre ytringer.

I europeisk historie har det vært vanlig å hevde at det er en sammenheng mellom det mennesket tror på og hva det blir. Den antikke forfatteren Minucius Felix skrev i år 200 blant annet: «Man kan ikke erkjenne menneskets vesen før man omhyggelig har undersøkt guddommens vesen.» I nyere tid har den kjente sveitsiske teologen Emil Brunner sagt: «For hver kultur, for hver historisk epoke, gjelder setningen: Si meg hvilken Gud du har, og jeg vil si deg hvordan det står til med din menneskelighet.» Både Felix og Brunner mente at det er mulig å utlede noen menneskelige egenskaper av menneskets gudsbilde. I dag er det kontroversielt å hevde det samme, det kalles essensialisering, og er det nærmeste vi kommer moderne kjetteri. At Jesus Kristus selv sa at på frukten skal treet kjennes, er en utfordring for dagens kristne, politikere inkludert, men Jesu Kristi lære er blitt stuet bort på det ideologiske roteloftet, den gjelder ikke lenger.

I vår tid handler det om å umuliggjøre kritikk av islam, og det er en tydelig strategi vi ser konturene av. Først av alt har det vært viktig å avvise tanken om sammenheng mellom liv og lære. Vi lever i en individualistisk tidsalder der enkeltindividet skal dømmes på grunnlag av sine gjerninger, troen i seg selv blir sett på som irrelevant, og ideen om at enkeltindivider med samme tro kan danne grupper med samme tro og preferanser, avvises.

Avvisningen av troen på en forbindelse mellom tro og handling har gått så langt at det nå blir definert som rasisme. Men før det kunne brukes i politisk sammenheng, måtte man ha en faglig forankring, og den kom med forskerne Cora Alexa Døving og Sindre Bangstads nylig ugitte bok Hva er rasisme? Her hevder de at et viktig kjennetegn ved alle definisjoner av rasisme er essensialisering. Det andre kjennetegnet er forestillingen om at de egenskapene man essensialiserer, gjør gruppen farlig eller mindreverdig. Ifølge Døving og Bangstad er det tre prosesser som må inngå for at vi skal snakke om rasisme:

  1. Å dele inn en befolkning i ulike kategorier, der noen gis essensielle trekk.
  2. Å redusere et individs identitet til de gitte negative karaktertrekkene for en kategori.
  3. Å bruke de negative karaktertrekkene som argument for underordning og diskriminering.

Historisk sett er det ikke vanskelig å finne religiøse retninger eller politiske ideologier som har de kjennetegnene Bangstad og Døving skisserer. Både nazismen, fascismen og kommunismen opererte ut fra disse holdningene, men ingen har blitt kalt rasister fordi de har hevdet at nazister, fascister eller kommunister er forutsigbare i sin atferd, at vi essensialiserer i vår holdning til dem.

Men islam har fått en egen status, og Døving og Bangstad hevder det er godt dokumentert at det finnes en rasistisk ideologi rettet mot muslimer og at man kan gi denne betegnelsen islamofobi. En slik ideologi må etter deres oppfatning omfatte uriktige eller sterkt overdrevne negative forestillinger om muslimer, essensialisering og konspirasjonstenkning.

I Vårt Land fredag 13. mars fulgte professorene Ole Andrea H. Engen og J. Peter Burgess opp motstanden mot å koble islam med negativ atferd. De hevdet at religion ikke har noe med konflikter å gjøre. Professor Burgess påstod at det «eksisterer egentlig ikke religiøse konflikter. Det er snakk om politiske, sosiale og kulturelle konflikter.» Professor Ole Andres H. Engen sa at det kan være svært problematisk å knytte årsaker til terror sammen med beredskapen:

«Vi prøver å sikre oss mot det vi tror skal skje, men vi står da i et vanskelig dilemma i forholdet mellom demokrati, frihet og det å beskytte samfunnet. Å begynne å diskutere religiøse konflikter som en risikofaktor, vil gripe inn i noe som er fundamentalt i vårt samfunn, nemlig religionsfriheten. Det handler derfor i dag vel så mye om å spørre seg hvordan vi skal sikre de liberale verdiene. Hensynet til folks trygghet må balanseres mot å sikre de verdiene som vi ser som sentrale i demokratiet.»

Noen dager før, den 10. mars, hadde avisen Klassekampen et av de mest alvorlige angrepene på den seriøse samfunnsdebatten. Over to sider spurte avisen ulike internasjonale forskere om dagens islamofobiske tendenser er en parallell til fortidens heksejakt:

Førsteamanuensis ved Institutt for historie ved Syd-dansk Universitet, Louise Nyholm Kallestrup, sa at «jeg mener man kan sammenligne holdningene til muslimer i Europa etter angrepene på Charlie Hebdo med de historiske heksejaktene.» Den amerikanske økonomiprofessoren Michel Chossudovsky hevdet at USA er preget av «diskriminerings- og fordomsmønstre rettet mot muslimer, noe som utgjør en demoniseringsprosess rettet mot en hel befolkningsgruppe.» Han mener at det hele minner om inkvisisjonen.

Anklagene om rasisme og hekseprosesser er alvorlige, men det avgjørende for offentlig debatt er påstandene om årsaken til muslimers radikalisering og deres valg av voldelige metoder. Uten særlig diskusjon har det blitt stuerent å hevde at kritikk av islam radikaliserer unge muslimer. Skribenten Shoaib Sultan var klar på dette i en kronikk i Klassekampen 17. februar. Her skrev han blant annet:

«Det nytter heller ikke med debatter som skal avklare hvorvidt muslimene kan lyve til ikke-muslimer, eller utgjør en femtekolonne, som mange islamhatere påstår. Alle disse temaer, og flere til, skjules bak formuleringer som at man bare stiller spørsmål, eller at man ønsker en åpen og ærlig debatt. Men vi kan ikke bekjempe radikalisering når det er helt lovlig å radikalisere.»

Det var nettopp det siste KrFs nestleder Dagrunn Eriksen henviste til da hun til NRK 19. februar hevdet at det var Frps retorikk overfor muslimsk ungdom som radikaliserte dem.

Det skal ikke mye fantasi til for å forstå hva de ovennevnte påstandene kan føre til. Vi har allerede en straffelov, § 135a, som kriminaliserer såkalte hatefulle ytringer, og når ledende politikere hevder at de samme hatefulle ytringene er årsaken til muslimers radikalisering, er vi inne i en forståelse av årsakssammenhenger som får store konsekvenser.

Vi har rett til å latterliggjøre ulike religioner, men vi har ikke rett til å generalisere om religiøses atferd, snarere tvert  imot: Det er de som hevder at det er en sammenheng mellom islam og terror, som faktisk er den utløsende årsak til radikalisering og påfølgende terror, og det er de som problematiserer islam som truer demokratiet.

Hadde ikke ovennevnte påstander vært tilfelle, ville det vært en langt større politisk opposisjon mot alle som fremmer dem. Men det er tyst, selv langt inn i FrP er det en påtagelig motvilje til å drøfte hva vi som folk skal få lov til å mene noe om.

Det som nå vil skje, er at ved neste terrorangrep begått av muslimer (ja, det vil komme) vil man ikke lete i muslimers tro, men etter kritikere av islam. Når man i fullt alvor mener at det er den forutgående kritikken som er årsaken til terroren, vil terroren i seg selv bevise påstanden, og man står i den absurde situasjonen at det ikke er terroristene som er problemet, men de som hevder at det er en sammenheng mellom terroristenes tro og deres handlinger.

Terrorangrepene i Paris og København har ikke styrket ytringsfriheten, snarere tvert imot, de har gjort det vanskeligere å føre en saklig debatt om terrorens opphav. Påstander om rasisme, hatefulle ytringer, hekseprosesser og radikaliseringens opphav skaper ikke et godt grunnlag for ytringsfriheten.

Hva jødene har gjort som gjør at de fortjener å bli drept i Paris og København, er vanskelig å vite, men ifølge Dagrunn Eriksen, Shoaib Sultan med flere må det være noe. Om KrF vet hva de gjør når de allierer seg med dem som vil kriminalisere kritikk av jødenes drapsmenn, er vanskelig å vite. For ytringsfriheten har det imidlertid store konsekvenser.

Det strammer seg til for dem som er uenige med den kompakte majoriteten.

 

 

Les også

-
-
-
-
-