Kommentar

Etter terrorangrepet i Paris var det mange av oss som håpet at det skulle bli mulig å drøfte årsaken til muslimsk terror på en mer fruktbar måte enn tidligere. Men vi ble fort skuffet. Forbløffende raskt viste det seg at alle de som hevdet de var en Charlie fikk motstand. Og blant muslimske skribenter er det den samme gamle leksen som går igjen.

Eller kanskje ikke?

Flere opptrer med en undertone som varsler noe mer, det er en økende motstand mot ansvarliggjøring og teologisk diskusjon. Kritikere blir fiender og demagogiseres, og det var nettopp det Shoaib Sultan gjorde i Klassekampen 17. februar.

I innlegget Nå er jeg lei skriver Shoaib Sultan at han er lei av flosklene om at troll sprekker i solen. Han er lei terror, og han skriver:

«For muslimene i Europa er det nå viktig å skjønne at det handler om hvilken vei samfunnet vårt utvikler seg, og at vi står opp mot de kreftene som vil skade de verdiene vi holder høyt, sammen med samfunnet for øvrig. Angrepene mot Charlie Hebdo og Lars Vilks er angrep på ytringsfriheten, mens de antisemittiske angrepene som har kommet i etterkant rammer mennesker kun ut fra deres religiøse identitet.»

Dette høres jo fornuftig ut, men så i neste avsnitt skriver Sultan:

«Det er lett å føle seg både tom og hjelpeløs i møte med denne ondskapen og grusomheten. Det blir desto viktigere at vi, som samfunn og enkeltindivider, står opp mot dette. At vi stiller oss skulder til skulder med våre jødiske medborgere, og fordømmer de råtne hatideologiene som ønsker å gjøre deres blotte eksistens til en forbrytelse, og som ikke har noe respekt for menneskerettighetene og verdien av menneskeliv. Samfunnet må stille opp, men mer enn på det offentlige tenker jeg på sivilsamfunnet og på enkeltindividene, oss alle.»

Da skjønner en at Sultan ikke har til hensikt å ta et egentlig oppgjør med terrorismens grunnlag. For hvorfor trekke inn sivilsamfunnet når det er muslimers drap på jøder vi snakker om? Her er det oss alle han vil ha i tale, men hva har den jevne norske borger med «de råtne hatideologiene» å gjøre? Sakte med sikkert snører Sultan sekken sammen:

«Jeg vil også slå et slag for «men» – det lille ordet som har fått hard medfart i det siste. Vi bør alle fordømme terrorangrepene, men det er ikke nok. Angrepene er sluttresultatet av en lengre prosess. Vi kan og bør ikke lenger tolerere hele dette forløpet, for så å fordømme sluttresultatet. Noen flere hatytringer bør faktisk kunne rammes av straffeloven.»

Da kunne en jo tro, dersom en var naiv og godtroende, at Sultan her snakket til sine egne. Men har han noen gang gjort det? Uansett tar Sultan nå et kraftig oppgjør med hatideologene, spørsmålet er stadig hvem det kan være. Man blir ikke klokere av det neste avsnittet:

«Vi kan ikke si at terrorangrep er grusomt, mens de hatefulle ordene i forkant er greit. Vi kan ikke si at hatideologene kan få preke fritt bare de ikke fysisk går til angrep eller direkte oppfordrer til det. Jeg er lei av flosklene om at troll sprekker i solen, for alt vi har av forskning viser at om vi tillater hatefulle ytringer, så skaper det bare mere hatefulle ytringer. Som min kollega ved Antirasistisk Senter og forstander ved det Mosaiske Trossamfunn i Oslo, Ervin Kohn, sier det: «Folkemord skjer ikke fra den ene dagen til den andre. Det som skjer før folkemord er umenneskeliggjøring, og før det kommer demoniseringen, og før det stigmatisering med konspirasjonsteorier og hatefull tale. Det er en kjede som begynner med ord og som ender i vold.»

Den parallellen Sultan finner hos jødene er interessant, for nazismens overgrep ble ikke initiert av andre enn dem selv. Nazistene ble ikke inspirert og radikalisert av folkelig motstand. Det var de selv som startet med ord og endte i massedrap, og skal Sultan være redelig, må han nå rette oppmerksomheten mot sine egne, for det er muslimer som dreper jøder i dagens Europa. Men nei, for i det øyeblikket enhver fornuftig leser forventer et knusende oppgjør med islam, rettes plutselig søkelyset mot dem som kritiserer Europas muslimer:

«Vi har snakket mye om behovet for å stå opp mot hatytringer ved å møte dem i debatt, og vi kan og bør ha tøffe debatter om mange ting. Det finnes unntak. Det er vanskelig å ha en debatt om påstanden at en gitt gruppe er parasitter og skadedyr. Vi kan heller ikke ha en seriøs debatt om hvorvidt historiske hendelser som Holocaust faktisk har funnet sted. Det nytter heller ikke med debatter som skal avklare hvorvidt muslimene kan lyve til ikke-muslimer, eller utgjør en femtekolonne, som mange islamhatere påstår.»

Så åpenbarer Sultan til slutt sin agenda. Det er islamhaterne som er problemet. At det er muslimer som fornekter Holocaust, og som mener at jøder stammer fra griser og aper betyr ingenting for Sultan. Han presterer å konstruere en årsakssammenheng mellom islamkritikere (eller islamhatere som han ynder å kalle oss) og drepte jøder i Paris. Det er slik at en knapt tror det, det finnes ingen logisk sammenheng. Men det skal bli verre, for Sultan vet hva løsningen er:

«Alle disse temaer, og flere til, skjules bak formuleringer som at man bare stiller spørsmål, eller at man ønsker en åpen og ærlig debatt. Men vi kan ikke bekjempe radikalisering når det er helt lovlig å radikalisere.»

Så da vet vi det. Det er altså undertegnede og alle andre islamkritikere som er de egentlige ansvarlige for all verdens plager, det er vi som har radikalisert alle muslimske terrorister, og en ny logikk trer frem. Hvert nytt terrorangrep kommer til å bli et bevis på høyresidens ansvar og med tilsvarende behov for reaksjon. Når da alle kritikere defineres inn i samme hatideologiske gruppe vet vi hva som venter.

Radikaliseringen finner sted på grunn av verbal motbør, skal vi tro Shoaib Sultan, lederen av 17.mai komiteen i Oslo. At han vil forby påstander grunnlovsfedrene kjempet for retten til å ytre synes ikke å bety all verden.

Skruen strammes stadig hardere til. Ingen skal komme og si at de ikke ble varslet.