Nytt

Bildet: Manchesters ordfører Andy Burnham står for «dette overlever vi, vi er sterkere enn terroristene», men blir man sterkere kun av å si det? Når neste setning er at «livet. må gå videre» blir det enda mer betenkelig. Er det ikke uttrykk for en passivitet som gjør at problemene/fienden vokser? Burnham har vært kulturminister for Labour. Her sammen med Jeremy Corbyn ved markeringen i Manchester tirsdag kveld. Foto: Jon Super/Reuters/Scanpix

Tirsdag våknet vi opp til nok et terrorangrep; denne gangen et angrep i forbindelse med en konsert i Manchester. En konsert og en artist som trekker særlig yngre ungdommer og barn. Det er tragisk og meningsløst, det er vanskelig å finne ord. VG.no publiserer en kronikk av en mamma, Silje Grytten, som i sin kronikk føyer seg inn i de politisk korrekte utsagn; «vi skal dra på konsert igjen – selvfølgelig skal vi det» Hun viser til ordene fra borgermesteren i Manchester; byen sørger i dag, men det vil bli «business as usual» i Manchester så langt det går. «Kloke og riktige ord», skriver Grytten – som samtidig understreker at hjertet hennes blør for Manchester og England.

Vel, mitt hjerte blør også for England, og for Sverige, Belgia, Frankrike, Tyskland … Alle landene som har blitt rammet av terrorangrep siden våren 2016. Som Grytten, så ønsker også jeg at Europas innbyggere fortsetter å gå på både julemarked, strandpromenader og konserter. Business as usual, innforstått; vi lar oss ikke kue av terroristene.

Men er det tilstrekkelig å si disse ordene, eller å la være å snakke om hendelsene – jeg er nok ikke alene om å kjenne på følelsen av at temaet «terrorangrep» har blitt omtrent like betent som temaet «innvandring» rundt lunsjbord og i sosiale settinger.

Media publiserer bilder av unge jenter som aldri kom hjem fra konsert, de tjener penger på at vi sørger med ukjente ofre – politikerne sier på løpende bånd at tankene våre er hos ofrene og de pårørende – og vi andre lever videre som før – i hvert fall tilsynelatende. Samtidig får islamismen sterkere fotfeste her i Europa, og de samme politikerne – til tross for gjentatte advarsler og dokumentasjon – lukker øynene for det som skjer i moskeer, muslimske skoler og muslimske foreninger – Europa rundt.

Det publiseres undersøkelser som viser at en urovekkende høy andel av europeiske muslimer har verdier og syn som harmonerer dårlig med et liberalt, likestilt og demokratisk samfunn. Vi vet at svært mange moskeer, også de fleste toneangivende i Norge, predikerer svært konservativ islam – og predikanter med hatefulle ytringer mot homofile, jøder og vantro får stå uimotsagt og tale til store forsamlinger av ungdom – også i Norge. Når vi ikke viser motstand, når vi ikke tar til motmæle – så vil problemet vokse. Et fåtall blir terrorister – men noen vil alltid gå den voldelige veien.