Sakset/Fra hofta

Bilde: Politiets bomberobot klar til aksjon på Grønland i Oslo lørdag 8. april. Det kunne vært en hvilken som helst annen europeisk by. Nå er terroren også kommet til Oslo. Foto: Ole Petter Skonnerud/Reuters/Scanpix

Påskeferien startet med et voldsomt terrorangrep midt i Stockholms hjerte. Nå har våre hjemlige myndigheter valgt å oppgradere trusselnivået – igjen. Har de kontroll?

For de som følger med i verden, var ikke terrorangrepet i Stockholm fredag uventet i den forstand, men man kan aldri forberede seg på noe slikt. Det var ikke gått mange dagene siden et angrep på t-banen i St. Petersburg, og allerede palmelørdag avdekker politiet i Oslo en bombelignende gjenstand – og en 17-åring kalles inn til avhør. Søndag smeller det igjen i Egypt; to bomber utløses i forbindelse med at kopterne er samlet til påskegudstjenester. Svært mange er drept og såret. PST velger å oppjustere trusselnivået i Norge.

PST er nå tydeligere på at de siste angrepene er rettet særlig mot kristne, og terroristen i Stockholm har vært åpen på at han ønsket å ramme de «otrogna». Vi står foran påskehøytiden, og i mai og juni følger flere kristne høytidsdager. Samtidig blir vi bedt om å leve som «normalt» – terroristene skal ikke vinne, som det heter.

Samtidig, et sted i Oslo, avholder Islam Net sin årlige fredskonferanse. Den går tradisjonen tro av stabelen i palmehelgen. De siste par årene har de holdt en lav profil. Sted og navn på foredragsholdere offentliggjøres ikke, slik det ble gjort tidligere. Det er underlig stille i mediene, ingen skriver om denne konferansen, selv ikke etter Åsne Seierstads bok «To søstre». I boken skriver Sejerstad om sin deltakelse på nettopp denne konferansen, og de to søstrene i hennes bok var tilknyttet Islam Net før de valgte å reise til Syria. Det er åpenbart for alle som leser boken at det er en tett kopling mellom det salafistiske miljøet i Islam Net og det mer voldelige islamistiske miljøet i Norge. Dette skulle man ikke tro når man hører uttalelser til såkalte terrorforskere, politikere og myndigheter; det voldelige islamistiske miljøet har skrumpet inn etter at flere er døde i Syria eller sitter fengslet i Norge – faren er derfor mindre for voldelige handlinger i Norge, har det blitt sagt. Men er det faktisk tilfelle?

De to søstrene hadde også blitt undervist av en koranlærer. Han skal ifølge boken, i dag være tilknyttet en stor moske på Grønland i Oslo; en moske som særlig mennesker med somalisk bakgrunn benytter. En gruppe som vokser raskt i Oslo. Medlemmer av Islam Net har også frekventert denne moskeen. Da avisen Utrop i fjor høst lanserte en rapport om hva som skjer i moskeene, var dette en av moskeene forskeren ikke hadde fått tilgang til og som fremsto som svært lukket for offentligheten.

Likevel ønsker ikke myndighetene mer innsikt i hva som skjer på innsiden av de lukkede rom, verken i moskeer eller på koranskolene – der mange, mange barn i Oslo tilbringer en stor del av sin fritid, både på ettermiddager og i helger. Mediene bryr seg ikke om å dekke Islam Nets konferanse, selv om de vet at mange fremmedkrigere og andre som har reist til Syria har hatt tilknytning på et eller annet tidspunkt til denne organisasjonen.

Vi får sannelig håpe at PST følger bedre med enn de gir inntrykk av i mediene; og at vi ikke fortsetter å skylde på kun «marginalisering» og » manglende integrering». Den islamistiske terroren brer om seg og er særlig tydelig i land der majoriteten av innbyggerne faktisk er muslimer, men angrepene er gjerne rettet mot minoriteter – også muslimske minoriteter. Det ligger noe mer bak her enn «manglende integrering», selv om dette ikke hjelper på. Det er på tide å finne mer ut av hva som skjer i de lukkede rom i Norges moskeer og muslimske organisasjoner.