Kommentar

Så har det skjedd igjen. Nye terrorangrep i Europa gjennomført av islamister, i et av nordmenns nærmeste ferieland, Spania. Etterpå følger de sedvanlige, innøvde frasene fra våre politikere.

Nye grusomme terrorangrep – denne gangen i Nord-Spania, det ene i Barcelonas paradegate, hvor så mange av oss har ruslet nedover en varm sommerdag. Det siste store i en rekke islamistiske terroranslag i Europa det siste året.

Det er så vidt vi har summet oss, så dukker politikerne opp i alle kanaler; tv, radio, aviser og sosiale medier. De fordømmer og beklager det som har hendt og sender sine varmeste tanker til ofrene og de pårørende. Deretter kommer forklaringene på rekke og rad: unge, frustrerte menn, det er altså Europas egen feil – vi har ikke vært gode nok på integreringen. Til slutt: Kan det skje et islamistisk terrorangrep i Norge? Det kan selvsagt ikke politikerne svare entydig nei på, men Norge er i en særstilling, får vi vite på radioen i morges – av en terrorforsker. Vi er nemlig langt bedre på integreringen – dette bekreftes av statsminister Solberg – og vi har ikke de «utenforskapsområdene» som andre land i Europa sliter med, inkludert vårt naboland Sverige. NRK har også snakket med Jonas Gahr Støre, og han er opptatt av vårt gode demokrati.

I motsetning til Sverige har vi ikke tapte områder rundt våre storbyer og ellers i landet. Nylig omtalte Aftenposten en rapport som viser at tallet på slike områder har økt i Sverige, fra 15 til 23, på to år – til tross for økt innsats blant annet fra politiet. Mortensrud og Tøyen kan ikke sammenlignes med forstedene til Paris og Marseilles. Heldigvis – men er vi sikret dette for all framtid? Eller har vi så langt vært så heldige at vi har kunnet betale oss ut av problemene? Som kjent tømmes oljefondet sakte men sikkert, mens befolkningen øker med rekordfart i Oslo, og det er ikke-vestlige innvandrere som står for den klart største andelen. Oslo har stort frafall fra videregående skole, særlig blant gutter med innvandrerbakgrunn.

Og så den store elefanten i rommet: islam og politisk islam, som har fått et godt fotfeste på norsk jord. Som kjent har det i ettertid blitt avdekket at svært mange av de mannlige terroristene har frekventert moskeer som har vært kjent for å spre ekstreme holdninger. De har altså fått god næring til sine tanker og etter hvert handlinger.

Så hva skjer når en ekstrem religiøs leder kommer til Norge for å holde foredrag på en konferanse mot ekstremisme i Sarpsborg i slutten av juli? Jo, mediene og politikerne kappes om å «ta» budbringeren Listhaug, i stedet for å sette fokus på den religiøse lederen, på det han faktisk står for og miljøet omkring ham her i Norge. Som kjent kaller Islam Net sine konferanser for fredskonferanser, og flere av deres støttespillere har endt opp som fremmedkrigere i Syria. Tittelen på en konferanse er altså ikke så interessant.

Lars Gule gir et referat fra konferansen i en kronikk i Klassekampen 17. august – med den treffende tittelen «Underkastelse». Gule var til stede på konferansen til Minhaj ul-Quran og skriver: «Måten Minhaj ul-Quran presenterte teologen Tahir-ul-Qadri på sin konferanse er svært problematisk». Skriver altså Gule.

Gule er mest opptatt av hvordan Minhaj organiserte konferansen, han ønsker velkommen alle krefter i kampen mot vold og ekstremisme. Det er likevel interessant og skremmende lesning:

Det første vi så – inviterte gjester og konferansedeltakere – var et stort skrivebord på scenen, med duk og egen mikrofon. Her ble storheten, Qadri, plassert. Like bak og til venstre ble inviterte talere plassert – statsråd Listhaug m.fl. Oppsettet forteller at arrangørene holder Qadri for å være hovedpunktet, den viktigste, en autoritet på alle måter. Gjestene på scenen var bare der for å framheve Qadri, og ikke som likeverdige bidragsytere i kampen mot ekstremisme. Denne måten å løfte fram en persons autoritet i kampen mot ekstremisme, noe som også ble framhevet gjennom den stadige gjentakelsen av «hans eminense», «sheik ul-islam» og «dr. Qadri», innebærer at man oppfordrer til taqlid, det vil si underkastelse under en autoritet hvis synspunkter bare skal etterlignes. Det er ikke en slik holdning som trengs i kampen, men selvstendig kritisk tenkning.

Vi får opplyst at det var reaksjonær og konservativ islam som preget konferansen, med segregerte bønnerom for kvinner og menn, de aller fleste kvinnene hadde på seg hijab – Qadris kone og døtre bar nikab. Qadri insisterer, som Gule skriver, på at alle som bedriver blasfemi mot islam eller profeten, må bøte med livet – muslimer og ikke- muslimer.

Media bruker ikke tid på dette i disse valgkamptider, de er mer opptatt av å sverte Listhaug – som så langt er den eneste politikeren som har tatt et verbalt oppgjør med denne teologen. Det sitter åpenbart langt inne, både i Arbeiderpartiet og Høyre, å være tydelige på at spredning av denne typen hatefulle ytringer strider mot alt Norge bygger på som samfunn. Det er underkastelse og et første skritt mot et stadig mer konfliktfylt samfunn, der noen åpenbart vil ty til vold og mulig terror.

Statsministeren ber oss innstendig om å leve som før, det vil si lukke øyne og ører, stenge verden ute og begrave hodet dypt, dypt ned i sanden.