Nytt

Hvorfor har ikke VG, eller noen annen norsk avis i sommer, sett ordentlig på hvem Muhammad Tahir-ul-Qadri er? Hvorfor sitter pressefolk og googler et par dager etter Minhaj Ungdoms konferanse? spør Kjetil Rolness i VG.

Sylvi Listhaug konfronterte hovedtaler Dr. Muhammad Tahir-ul-Qadri på Minhaj Ungdoms konferanse mot radikalisering forrige uke.

«En kjent muslimsk ekstremist kommer til Norge for å advare ungdom mot ekstremisme. Listhaug er våken, mens journalistene sover.» skriver Rolness.

«Og velmente kommentatorer, aktivister og politikere fortsetter å snu saken på hodet: Man advarer ikke mot islamistene. Man advarer mot islamkritikere.»

Rolness påpeker at Per Lønning allerede for 20 år siden advarte mot Qadri og hans organisasjon over en helside i VG:

«Men ikke bare VG-journalister glemmer å sjekke arkivet i egen avis. Dagens Næringsliv trykket i 2004 en stor gravesak om Qadri som idol, pengeinnsamler og forkjemper for en verdensomspennende islamsk revolusjon, et mål også norske medlemmer måtte skrive under på, i en hemmelig pakt. Like fullt opplyste Dagens Næringsliv på fredag at Qadri er «grunnlegger av Minhaj Ul-Quran, en organisasjon som jobber mot ekstremistisk islam».»

«Dette har Listhaug lest. Men ikke journalistene, som er betalt for sånt. Selv ikke når materialet ligger opp i dagen.»

Rolness viser til en Youtube-video som viser «med all tydelighet hvordan Qadri snakker med to tunger, én for et vestlig publikum, én for sin egen menighet»:

Det er talen til en glødende islamist, og videoen er velkjent. Jeg er blant flere som har delt den på Facebook. Likevel kom det ikke et kritisk pip om Qadri som «fredsprofet» på sommerleir for ungdom før Listhaug åpnet munnen. VG trykket en selvreklamerende kronikk av Muhammed Yasin Adil, nestleder i Minhaj Ungdom, der Qadri ble fremstilt som en naturlig hovedgjest når man skal ta «knekken på grobunnen for ekstreme holdninger og vold utført i islams navn.»

Talsmann for Minhaj Norge, Hamza Ansari, sa til VG at «de ikke var kjent med oppslagene» om Qadris radikale synspunkter. Like uvitende var man for tjue år siden, i Per Lønning-saken, kommenterer Rolness:

Slik kan representanter for fundamentalistisk islam i Norge fortsette å lyve, i tiår etter tiår, uten å risikere annet enn å bli invitert til TV-debatter, holde foredrag om radikalisering for politiet, eller bli spaltist i Dagbladet (Ansari). Og velmente kommentatorer, aktivister og politikere fortsetter å snu saken på hodet: Man advarer ikke mot islamistene. Man advarer mot islamkritikere.

Hege Storhaug har holdt islamismen under oppsyn og forsøkt å gjøre det pressen har forsømt, skriver Rolness, som roser Storhaugs bok «Islam: Den 11. landeplage», men konstaterer tørt at «dette «islamofobe verket» har jo alle anstendige mennesker fått klar beskjed om å ikke lese.»

Tankekorset består, fastslår Kjetil Rolness:

Sett at en kjent utenlandsk ideolog hadde stått fram i en YouTube-video med klare nazistiske synspunkter, og sagt at jøder og homser burde avlives som hunder. Sju år senere blir han invitert som foredragsholder på en norsk fredskonferanse mot terror og høyreekstremisme. Ville norske aviser unnlatt å skrive om dette på forhånd? Hadde man trodd arrangørene om de påsto de ikke kjente til hans synspunkter? Hadde noen kalt en norsk statsråd «uhøflig» om hun konfronterte mannen med hans uttalelser? Ville NRK kalt det et «angrep»?

Norsk presse må lære seg hva islamisme er, og ta nazitesten oftere.

 

VG: Norsk presse må lære seg hva islamisme er