Sakset/Fra hofta

Vårt Lands utgave den 31. august kommer i jubileumsutgave, i stort format og med gammel logo. Det er 70 år siden avisen første gang kom ut, men bortsett fra det, er det lite som minner om avisens utgangspunkt, for mens Ronald Fangen, en av avisens grunnleggere, var opptatt av kristendommens betydning for vår sivilisasjon, er det dialogen, synkretisme og et aktivt forsvar av islam som kjennetegner Vårt Land anno 2015.

ronald.fangen

Dagens leder tar utgangspunkt i en kronikk Shoaib Sultan nylig hadde på trykk i avisen, der han tar avstand fra nettrollene, og skriver:

«Trollene får ha meg unnskyldt. Jeg har hittil tolerert dere på Facebook, for å vise at jeg ikke har noe å skjule og at jeg er villig til å ta debatten. Men nå er det slutt. Dere vil bli blokkert, alle som én.

Dette får Vårt Land til å reagere, og de skriver:

«Mobbing og mistenkeliggjøring av andres motiver er i seg selv en vederstyggelighet. Vi må i kulturnasjonen Norges navn ikke tåle det. Når den respekterte miljøpolitikeren og antirasisten Shoaib Sultan i et høytemperert innlegg i Vårt Land før helga, er nødt til å be sine medborgere stanse hetsen av ham, er det til å bli riktig trist av. «Jeg kan leve med drapstrusler fra høyreekstremister og IS-tilhengere, men jeg kan ikke leve med troll», skriver han – og stenger sin Facebook side på dagen.»

shoaib.sultan

La det være klart med en gang. Ondsinnet argumentasjon er en uting, uansett hvem det rammer. Men er det gitt at Sultan er den rette til å angripe sine meningsmotstandere? Han har selv tatt til orde for å kriminalisere oss, kaller oss løgnere, og hevder at det er kritikere av islam som skaper muslimsk terror. Men det er forståelig at folk reagerer når muslimer ikke tar selvkritikk etter drap på jøder, men skylder på de som forsvarer jødenes rett til egen stat og tro og kritiserer muslimer for deres jødehat. I dette landskapet opptrer Sultan så uryddig, samtidig som har får all den spalteplass han ber om, at han bør tåle det meste, men det aksepterer ikke Vårt Land, for dem er det hat:

«Hets og hat eksisterer alltid i utkanten av det som er godt og tjenlige, det er som en naturlov. Alle som vil vel, har opplevd den mistenkeliggjøringen. Mange er blitt knekt av det, mobben tar de beste. Sultan – som er ordførerkandidat for Miljøpartiet de grønne i Oslo – opplever daglig, sier han, ja, døgnet rundt (på nett) å bli mistenkeliggjort for å være for IS og høyreekstremister (red.: det står det vitterlig, men VL kan neppe mene det, pronomenet skulle nok vært av) , for sharia i Norge, for steining av annerledes troende, for forfølgelse og diskriminering av homofile, mot Menneskerettighetserklæringen, ja, til og med mot kvinners rett til å kjøre bil! Hva er dette for noe? Ondskap.

I 21 punkter tar han oppgjør med «trollene». Det vil si, han tilbakeviser saklig og beundringsverdig «anklagene». Det skulle vært unødvendig. Sultans rolle i norsk samfunnsliv (til og med som medlem av hovedstadens 17.mai komité!) har nettopp vært brobyggerens, det vil si likestillingens – han har gjort arbeidet med å integrere innvandrere i det norske samfunnet til en merkesak. Kort sagt, han er «miljøverner» i atskillige betydninger av ordet.

Jeg klarer ikke å se det saklige i Sultans forsvar, det er vanskelig å se at han tar avstand fra de deler av islam som gjør innbyggere i Norge bekymret, men religionskritikk er blitt et fy-ord i Vårt Land, så lenge det ikke dreier som om kristendom, for kritikk av islam er ikke kritikk, men hat:

«Det handler om islamhat, islamofobi. Og religionshat er som kjent en luktfri, eksplosiv dunst som viser sitt sanne vesen når en stikker fyrstikken i den. Vi vil jo gjerne tro at Norge, med de fleste rotgreinene sine plantet i en sunn utgave av kristen tro, skulle skape andre holdninger enn de han opplever. Men vi skuffes, gang på gang. Det uregjerlige sjiktet av mobbere ser ikke ut til å bli færre med sosiale medier, de brer seg ut – noen ganger i Jesu navn – inntil kvalme.

Bare så det er sagt, denne typen mobbing handler ikke om en naturlig og sunn bekymring for de bevegelsene som skjer i Europa nå – en verdensdel som vakler under masseinnvandring og hvor de edrueligste tenkere begynner å snakke om «dommedagsscenarier». Det hatet Shoaib Sultan og hans brødre utsettes for, er derimot perverterte utspill fra et miljø som lever av å hate. Dette hatet som setter verden og samfunnet over styr.»

Man skulle gjerne tro at de siste setningene var ironisk ment, eller et innlegg fra en muslimsk agitator. Det er vanskelig å ta det på alvor, men vi er nødt, for det er denne virkelighetsoppfatningen som faktisk styrer store deler av norsk presse og samfunnsliv: at det er dette hatet som setter verden og samfunnet over styr. Det er en forsøpling av debatten når all kritikk stemples som hat, og Vårt Land skaper sitt eget univers av avsky, der de dyrker dialogen til islams disipler, men hyller muslimer som ikke vil diskutere med sine meningsmotstandere.

Men uavhengig av Vårt Lands forkjærlighet for islam: hvor ser vi at det er islams motstandere som setter verden og samfunnet over styr?

Det er den samme usaklighet som preger Sultans argumentasjon: at det er islams kritikere som skaper terror. Vårt Land sier det ikke eksplisitt, men det er den eneste mulige tolkningen av dagens leder, for vi kan alle se at dagens konflikter og terrorvirksomhet stort sett har sitt utspring i konflikter knyttet til islam. Men i Vårt Lands virkelighetsforståelse er det vi som har satt fyr på bålet, og det er der Vårt Land er i 2015. Det er ikke bare Shoaib Sultan de forsvarer, men også hans «brødre», og med det avslører de hvem det er de støtter, konsekvensene kan imidlertid bli fatale, ikke for dem, men for det frie samfunnet og dets forsvarere.

Vi kan komme til å bli holdt ansvarlige for mer enn vi kan tåle. Trøsten er at Ronald Fangen ville vært på vår side.