Gjesteskribent

Anders Behring Breiviks (ABB) tilregnelighet eller mangel på sådan vil være et viktig premiss for hvordan hans advokater vil legge opp forsvaret av ham i den kommende rettssaken. Etter at de psykiatrisk sakkyndige i første omgang kom fram til at ABB er psykotisk, har det vært et tungt mediepress for å få fram en annen konklusjon. Motoren i dette presset har i stor grad vært den politiske venstresiden med sine allierte i mediene og i psykiatrien. De vil for det første hindre at ABB får bruke rettssalen til å presentere de politiske motivene for sine monstrøse handlinger. For det andre ønsker de at ABB skal kjennes tilregnelig, slik at han kan dømmes til fengsel og ikke til tvungen psykiatrisk behandling, en dom tilregnelighetsforkjemperne nærmest ser på som en frifinnelse.

Kampen om ABBs tilregnelighet har i mange sammenhenger vært mer et uttrykk for politiske interesser enn som et spørsmål om hans mentale tilstand. Om ABB til slutt blir funnet tilregnelig, vil dette være kjærkomment for den politiske venstresiden som da med større kraft kan klistre ABBs politiske oppfatninger, ideologi og handling til dem som er kritisk til venstresidens asyl- og innvandringspolitikk. Denne formen for politisk stigmatisering har vært drevet med stor heftighet i mer enn et halvt år nå og med atskillig suksess. Og suksessen speiles blant annet i den meningsmålte nedgangen til Fremskrittspartiet og oppgangen til det partiet som var målet for ABBs dødelige angrep, Arbeiderpartiet. Venstresidens iherdige forsøk på å delegitimere sine kritikere i asyl- og innvandringspolitikken har også manifestert seg i mange hatefulle angrep på enkeltpersoner og på Norges eneste mediekritiske organ med noen vekt, nettstedet Document. Men kampen for å få ABB kjent som tilregnelig, og ved hjelp av en tilregnelighetskjennelse å delegitimere kritikerne av den rådende asyl- og innvandringspolitikken, kan vise seg å være et tveegget sverd for venstresiden og det partiet som var målet for ABBs dødelige angrep, Arbeiderpartiet.

Spørsmålet om ABBs tilregnelighet blir som sagt også avgjørende for hvilken strategi hans forsvarere i rettssaken skal legge opp til. Defineres ABB som utilregnelig, blir forsvarernes hovedstrategi å få fram at hans handlinger og virkelighetsforståelse er et resultat av en forvrengt realitetssans, med andre ord av en psykose. En rettssak der psykologien og psykiatrien ved en utilregnelighetskjennelse får definere rammen for saken og lar utgangspunktet for den tiltaltes handlinger være mulige barndomstraumer, vil på en måte sette jussen «på gangen» og la psykologien være forståelsesramme for rettssaken.

Om ABB defineres som tilregnelig, bør hans forsvarere ta utgangspunkt i hans erklærte motiver. Da må forsvarerne ta ABBs påstander om at Arbeiderpartiets «landsforræderi» på alvor. Tilregnelighet bør altså innebære at forsvarerne går gjennom den norske asyl- og innvandringspolitikken som var utgangspunktet for den terroren ABB gjennomførte 22. juli i fjor. En annen sak er hvor forsvarerne skal finne vitner for en slik gjennomgang. I et land hvor personer som er kritisk til denne politikken, blir stigmatisert som rasister og forskrudde kryptofascister, er det lite trolig at noen vil stå fram og «vitne for» ABB.

ABB, som alle andre tiltalte i en straffesak, bør altså ha adgang til å legge fram sin forklaring og motiver, og det bør også gjelde dersom han blir definert som utilregnelig. En rettssak skal klarlegge den straffbare handlingens årsaker og grunner og ikke hylle den inn i psykologiens mystifisrende slør, noe som kan bli utfallet dersom ABB blir funnet utilregnelig. I denne saken har man med et «monstrum» å gjøre, men også «monstre» har har krav på gjøre rede for sine motiver i en rettssak, særlig i det venstreliberale og sosialdemokratiske rettighets-Norge der hele det politiske «establishment» ser ut til å lide av en form for menneskerettsmani.

Blir ABB kjent utilregnelig, kommer han til å bli dømt til psykiatrisk behandling, en behandling som kan strekkes ut så lenge han bli definert som gal, og det kan bety hele livet. De som protesterer mot en behandlingsdom, har neppe tatt inn over seg hva det betyr å bli dømt som gal på livstid. Også da vil man være henvist til et liv bak «murene» med tvangsmedisinering og en sannsynlig skjebne som lallende vrak.

Kommer man fram til at ABB er tilregnelig, vil han få en forvaringsdom, noe som kan bety på livstid, selv om det i prinsippet gis rom for løslatelse dersom delinkventen angrer seg og blir et «nytt og bedre» menneske. Trolig vil tunge «krefter» settes i sving for å hindre at ABB skal slippe ut etter å ha «forbedret» seg som menneske, i tilfelle han får en slik dom.

For Arbeiderpartiet vil ABBs utilregnelighet være en gunstig løsning fordi det svekker muligheten for at søkelyset blir satt på Arbeiderpartiets politikk og på sammenhengen mellom denne politikken og de gruvekkende handlingene ABB er siktet for. Sett ut fra sitt manifest er ABB produkt av Arbeiderpartiets politikk liksom AUF er det, i den forstand at ABB representer negasjonen av Arbeiderpartiets politikk. ABB er med andre ord antitesen til Arbeiderpartiet og dermed en del av det vi kan kalle partiets samfunnstotalitet.

Tilregnelighetsforkjemperne bruker altså ABB til å slå hans ideologi i hartkorn med sine politiske kritikere for på den måten å delegitimere den kritikken som går på at det finnes et demokratisk underskudd i Norge, og at dette underskuddet er skapt av den etablerte politikken og de etablerte partiene. Det demokratiske underskuddet i Norge er en myte, ifølge disse folkene. Mange av dem løp en gang i tiden rundt og etterlyste revolusjonen som skulle framskaffe «det ekte demokratiet» som avløsning for den borgerlige rettsstaten Norge. I dag utgir disse folkene seg for å være det borgerlige demokratiets heftigste forsvarere.

Allerede i stortingsmelding 74 (1979-80) ble det slått fast at innvandrerne skal få «utvikle eget språk og egen kultur som sentrale virkemidler i en integreringsprosess som skal føre til målet om et flerkulturelt/pluralistisk samfunn». Målet om å velge flerkultur i stedet for assimilering av innvandrerne ble allerede slått fast i stortingsmelding 39 (1973-74), ifølge Ole Jørgen Anfindsen. I et innlegg nylig på nettstedet Verdidebatt tok han opp denne problemstillingen på bred basis. Anfindsen som er en av venstresidens skarpeste kritikere og derfor en av dens mest «populære» hatobjekter, skriver at ingen av disse stortingsmeldingene inneholder et pip om hva som skulle komme. Intet er nevnt om at det innen 2010 skulle være bosatt en halv million fremmedkulturelle i landet, og heller ikke noe er sagt om når og om myndighetene noen gang vil sette en grense for innvandringen. Og de siste prognosene viser at Norges befolkning om en 20 år vil være på 6 millioner, stort sett som resultat av fremmedkulturell innvandring.

At det var taust i stortingsmeldingene om hva multikulturen kunne innebære, kan skyldes at Ap ikke skjønte følgene av politikken, eller at de skjønte det, men ikke ville kommunisere det klart til opnionen, fordi det ville svekke oppslutningen om partiet, mener Anfindsen.

Arbeiderpartiet har altså med bred støtte på Stortinget satt i gang et storstilt sosialt og kulturelt eksperiment de ikke overskuer konsekvensene av. Og i de departementale og de offentlige utredningers «hjemland» er det ikke foretatt noen som helst konsekvensanalyse, ingen grunnleggende offentlig diskusjon og ingen folkeavstemning om denne politikken som i sosial og økonomisk betydning har følger på linje med et EU-medlemskap. En rettssak mot ABB som ikke åpner for et søkelys på disse sidene av saken, vil være en juridisk unnfallenhet som står i klasse med den mildt sagt lemfeldige politiske behandlingen som innvandrings-og asylsøkerspørsmålene har fått i det norske samfunnet. Det vil også være nok en bekreftelse på elitestyringen av det norske samfunnet og det som elitens kritikere kaller landets demokratiske underskudd.