Før jeg tar opp jusen vil jeg ta opp tråden der statsadvokaten begynte, hun sa 22. juli er grusomt, at man nesten ikke kan tro det er virkelighet. Det er selvfølgelig et synspunkt jeg deler fullt ut. Dessverre er det virkelighet. Det faktum at lille Norge ble utsatt for en slik terrorhandling, er nesten umulig å forstå.

Det er derfor vi har to sakkyndige, med ulike forutsetninger. Det er disse jeg vil fokusere på. Retten er suveren til å vurdere bevisene.

Jeg skal kort peke på § 44 og reglene om utilregnelighet, den som på handlingspunktet var psykotisk straffes ikke. Er man tilregnelig eller ikke?

Et annet vilkår — ingen tvil om at det er utvist straffbar adferd. Alle øvrige bevis taler også for det. Skyldkravet i § 40 er oppfylt, handlingene er planlagt, og som aktor sa: ønsket. Spørsmålet som tiltalte har reist er om det finnes straffefrihetsgrunner, tiltalte påberopte seg nødrett.

Hvis vi ser på kravet til utilregnelig psykose, vil jeg lese noe fra NOU 1990, side 2 i det juridiske utdraget: – Det sentrale kriterium er at evnen til realistisk vurdering av omverdenen i vesentlig grad er opphevet. Det er enighet om dette kriterium, kravet må være generelt, det må omfatte vesentlige sider av virkeligheten.

I Ot.prp. står: Det er idag enighet blant psykiatere om at det først og fremst kjennetegner psykose at forholdet til omverdenen er vesentlig forstyrret. Den psykotiske mister ofte kontrollen over tanker og følelser. Intellektuelle evner kan være i behold. Grensen mellom psykose og andre lidelser er ikke skarp.

På side 5 hos Johs. Andenæs: Det sentrale kjenntegn på psykose er mangelfull evne til realistisk vurdering, det er alminnelig enighet om dette, noen klar grense mellom psykose og andre sjelelige lidelser finnes ikke.

Svikten må altså være generell, og omfattende. Så er spørsmålet: beviskravene.

Vil foreta noen presiseringer. Strafferettens utgangspunkt skal komme tiltalte til gode for å hindre justismord. Det er rettspraksis at det er mildere beviskrav ved tilregnelighet. Ikke klart spesifisert, sier bare mildere, for å oppnå tvil.

Forarbeidene til loven fra 1990 er adekvat. En sentral dom er Rettstidende 1979 hvor man betegner tvilen som en rimelig tvil. En dom som ikke er høyesterettsdom, men Borgarting lagmannsrett, hvis dere går til side 30, så skal jeg lese et utdrag fra den dommen.

13. desember 1996, det som er interessant er likt faktum som denne sak, en mann ønsket å bli dømt tilregnelig. Men to sakkyndige konkluderte forskjellig. Det forelå bevisføring fra andre behandlere. En parallell.

Det jeg vil lese fra denne dommen, som kanskje er relevant, er med på å strekke beviskravet noe:

– Flertallet legger betydelig vekt på at ingen av de leger som har behandlet Jørgensen har funnet hans plager så dominerende at det kan karakteriseres som omfattende. Det er vanskelig å få fatt i hvor sterke stemmene er, hører han dem, eller noe han forestiller seg? Han synes ikke å ha en realitetsbrist. Flertallet finner det godtgjort at sinnsykdom ikke forelå.

Tyngden av tvil: Også formann for Rettsmedisinsk kommisjon uttrykte tvil, Nils Retterstøl. Flertallet finner å kunne legge avgjørende vekt på de leger som har fulgt Jørgensen på institusjon og opp til de straffbare handlinger.

Retten må avgjøre om saken krever en klar sannsynlighetsovervekt for utilregnelighet.

Hvis vi ser på juridisk teori, Asbjørn Strandbakken er tatt inn på side 8 i utdraget, og det er uskyldspresumpsjonen.

I praksis synes man å akseptere et mildere beviskrav i spørsmål om tiltalte var sinnsyk, det er også lagt til grunn av straffelovsrådet og kommisjonen.

Professor Mærland har i sin innføring i strafferett berørt temaet.

Når det gjelder tvil om vedkommende var sinnsyk, antas det at beviskravet kan lempes noe.

– Når det foran er sagt at de psykiatrisk fagkyndige uttalelser blir bindende, kan det være grunn til å ta en reservasjon.

– Når det foran er sagt at de psykiatrisk sakkyndige er bindende, det kan være at de bygger på en vurdering som retten ikke er enig i. De har lagt vekt på uvilje og mistenksomhet overfor familien. Retten finner derimot etter vurdering av bevisene at han hadde god grunn for sin uvilje og mistenksomhet. Når det faktiske grunnlag svikter, må retten stå fritt.

Viktig fordi vi står overfor fire sakkyndige.

Mener retten at forutsetningene svikter for en av dem, kan den velge å legge vekt på de andre.

Hvis vi ser på de reelle hensyn bak beviskravene, ble det sagt igår at det er mindre urettferdig å straffe en mann som er utilregnelig enn å dømme en skyldig til behandling.

Rimelig tvil vil variere, rettsvitenskap er ikke naturvitenskap. Viser til Randi Rosenqvist, skrevet i tidsskrift for strafferett, at dommerne må ha stor frihet til å vurdere forutsetningene.

Et spørsmål som kan reises, er om tiltaltes ønske kan tillegges vekt. Vi har ikke noen klar rettspraksis på dette. Viser til Maria Sigurdsdottir, det er like ille å behandle en som er frisk som ikke å behandle en som er syk.

Hvis vi ser på de grunnleggende menneskerettighetene, at tiltalte har et radikalt politisk prosjekt, det å sykeliggjøre hans handlinger, tar fra ham en grunnleggende menneskerett: retten til å ta ansvar for egne handlinger. Dette prinsippet kan utledes fra konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter, vedtatt av FNs generalforsamling, signert, men ikke ratifisert av Norge.

Konklusjon på juridisk gjennomgang. Som aktor vil jeg si at det finnes et mildere beviskrav i spørsmål om tilregnelighet enn skyld. Viser også til Andenæs som sier at der det foreligger forskjellige forutsetninger, står det retten fritt å vurdere bevisene i saken.

Skal gjennomgå bevis som taler for at tiltalte er tilregnelig.

Går over til neste punkt som er fakta:

Legger det opp slik at jeg først sier noe innledningsvis, og deretter tar for meg helheten, som de første sakkyndige har vært opptatt av: den grunnleggende vrangforestilling – voldsfantasier. Det markante funksjonsfallet, Knights Templar, neologismene.

Se på metodebruk, se på litt av de andre sakkyndige som har vært inne i saken, litt om nødrett, og forvaring.

Det er ingen tvil om at det er fire dyktige sakkyndige rettsmedisinere som har avgitt rapporter. To forskjellige rapporter.

De har imidlertid lagt to vesentlige forutsetninger til grunn for sine konklusjoner. I rapport 1 er utgangspunktet at tiltaltes handling er styrt av vrangforestillinger og voldsforherligelse, hans politikk er bare staffasje. Man ser det ikke i en høyreekstrem kontekst.

I rapport to ses hans handlinger i en kulturell, høyreekstrem kontekst, de går inn i hans tankeverden. Som Andenæs sier: Retten står fritt til å vurdere disse forutsetningene. Er retten enig i at forutsetningene for rapport 2 er riktig, er det lett å se bort fra rapport 1. Omvendt, da må den leggees til grunn.

Som så ofte ellers i en straffesak, må retten ta stilling til hvilket faktum som skal legges til grunn for sin dom.

Et vesentlig punkt som både aktor og sakkyndige nummer 1 har lagt vekt på for sin vurdering av psykose, er kravene som fremkommer i ICD-10, F20 punkt D: hvis vi ser på punkt D, defineres der hva som ligger i det kravet: Det som står for å fylle det kravet er: vedvarende vrangforestillinger som er kulturelt upassende og fullstendig umulige, f.eks. å kunne styre været eller kunne motta beskjer fra det ytre rom. Sentralt: fullstendig umulig.

I rapport nummer 1 har de sakkyndige på side 228 definert hvorfor de mener at det foreligger en vrangforestilling, punkt D: vedvarende, bisarre vrangforestillinger ved ideen om at han er deltaker i en borgerkrig der han bestemmer hvem som skal leve og dø, og utsikt til maktovertakelse.

Kommer til vitnemålet som de to første sakkyndige ga. De ga en helhetsdefinisjon: Det er mange ting, som helhet er det innenfor ideen om vrangforestillinger. Det jeg noterte meg igår, var at statsadvokaten mente at et par av de vilkårene de to første la til grunn: perspepsjon (lese tanker) uklar identitetsforståelse og neologismer, er ting som aktor underkjente. Skal drøfte det etterpå, kort, siden aktor ikke mente de oppfylte kriteriet.

Da går jeg til kjernen av sakkyndige nummer 1: Det jeg forsto på de sakkyndige, var at tiltalte drives av en voldsforherligelse, det er ikke politikk, det er voldsforherligelsen som er mor til handlingene. Vrangforestillingene er eksemplifisert ved at han tror han deltar i en borgerkrig.

Det er viktig: Når de sa kjernen i vrangforestillingene:

– Kjernen er han mener han skal berge oss alle fra undergang, i en kamp mellom det gode og onde, han har et mandat og en rolle, i en ikke-eksisterende organisasjon.

Spørsmålet vi må stille oss: Er det slik tiltalte ser verden? Da må dere komme frem til at han er utilregnelig. Hvis ikke, er en vesentlig forutsetning ikke til stede.

Denne kjernen korresponderer med det de skriver i sin rapport.

Da går jeg over til bevisene i retten. Det første jeg vil drøfte, er om det er riktig som de to sakkyndige har sagt: at voldsfantasiene er mor til handlingene, eller om det er slik de to andre sa: hans radikale politiske overbevisning. Da må vi se hva som er ført av beviser.

Et naturlig utgangspunkt for å se om en person er drevet av voldsfantasier, er å se hva han er drevet av tidligere i livet.

I barndommen var det ingen spesielle tegn på voldelighet. Vi vet at familien var innlagt på SSBU, men fireåringen var ikke der pga. voldstendenser. På barneskolen — ingen tegn på vold. Ingen spesielle opplysninger fra barnevernet. Tiltalte husker ikke selv. Ungdomsårene: Jo, han har vært i kontakt med barnevernet en gang pga. tagging. Ikke noe voldsproblematikk meldes fra barnevernet. Venner vitner om en god venn, litt keitete, men ingen melder voldelige tendenser. Skolen: En episode hvor det har vært en slåsskamp, men ikke rapportert noe spesielt fra skolen som tyder på voldelig adferd. Når det gjelder tiltalte selv, er det klart at han har vært med i gjenger og reist rundt på fester. Men lite som tyder på at de har vært voldelige av noe slag.

Tveritmot: Tiltaltes måte å løse konflikter på var å være tøff i trynet, han snakket seg ut av konflikter.

Hvis vi ser på tiden frem til 22/7. Hva sier mor i politiavhør: Hun beskriver en hyggelig, grei gutt, ingen voldsepisoder. Venner beskriver en hyggelig, grei gutt. ABB selv beskriver noen bagatellmessige konfrontasjoner, men snakket seg ut av det. Vennene har ikke observert de episodene.

Hvis vi ser på formell dokumentasjon, straffe- og bøteregister, ingen bemerkninger om vold. Han har et forhold i 85 for tagging, og promillekjøring med moped. Ingen andre forhold. Hvis vi ser på fritidsaktivitet: Valg av spill. Det han valgte å gjøre fra 2006, det var å spille WoW, og det gjorde han mye, og vi fikk et vitneprov fra et politivitne om hva spillet er. Leser kort hva han sa:

– Spillet går ut på å løse oppdrag for belønning. Det kan være alt fra å samle gulrøtter til å drepe en drage i samarbeid, det er 12-årsgrense for spillet.

Vi vet at hvis du har en hang til vold, så finnes det masse spill der ute hvor man kan utfolde seg, men her har tiltalte valgt et spill der samarbeid og kommunikasjon er viktig. Lite tyder på at det ligger en latent voldstendens i å spille WoW.

Vi vet at han drev med helsestudio, han drev med spill, cafebesøk, medlem i et politisk parti, en skytterklubb, for å bli medlem der er man obs. på om noen viser negativ adferd, det er ingen bemerkninger fra denne eller noen andre steder at han er voldelig av noe slag.

Det er viktig, for vi må prøve å forstå om det var voldsfanbtasier eller høyreekstremismen som var avgjørende.

Han har solgt falske diplomer, ikke noe ærerikt, men ikke noe voldspreget, hadde flere ansatte og ingen har rapportert voldelige tendenser.

Så kommer vi til 22/7. Det er et inferno av vold. Men vi må se på hvordan han utførte dette angrepet for å få forumlert om det var vold i seg selv eller den radikale politikken. Det tiltalte har forklart er at målene var nøye valgt. Det var politiske mål.

Tiltalte har forklart at han lyttet til P4 og hørte at det var bare én som var blitt drept: Han opplevde at skulle han få gjennomslag for sitt prosjekt, så var det for lite. Han bestemte seg da for å dra til Utøya. Han kunne ha reist til Karl johan eller Oslo City. Det hadde vært raskere. Han kunne plassert en bombe i Oslo City. Han gjorde disse valgene.

Han gjorde også det valget at han overga seg. Du kan si han ikke hadde noen mulighet. Jo, men hvis det var voldsfantasiene som drev ham, hvorfor skulle han overgi seg? Tyder det på voldsfantasier eller var det noe annet som drev ham?

22/7 var et voldsinferno, før det ingen spesielle anmerkninger. Hva skjer etterpå? Ila, både legene og fengselsbetjenter melder om eksemplarisk fange. Politiet som har avhørt ham så lenge, forteller om rolig fange. Observasjonsteamet sier det samme: stille, rolig, eksemplarisk. Ikke tegn til vold.

De fire sakkyndige snakker om en eksemplarisk mann, som oppfører seg uten å vise noen spesielle voldstendenser. Her i retten har vi sittet i ti uker og vi har ikke sett utslag av sinne, vold eller noe annet.

Skal fortsette å ta rapport nummer 2, men ingenting som tyder på voldstendenser, og heller ikke etterpå, etter 22/7.

Min tese er at det er rapport 2, det er ekstrem politikk som er mor til handlingene.

Arntzen: Det at han hadde en rett eller et kall til å bestemme hvem som skal leve eller dø?

Lippestad: Den kommer jeg til, det er vesentlig.

En alternativ tolkning til at det er vold som er mor, er at det er høyreekstremisten, det er terroristen, det er den kyniske, skruppelløse terroristen som er mor til handlingene. For de aller fleste av oss en uforståelig politisk begrunnelse. Har han vært opptatt av politiske spørsmål i sitt liv, eller var det noe som dukket opp.

Det vi vet var at han som nokså ung meldte seg inn i Fpu. Det han forklarte i retten, var at bakgrunnen var bl.a. det politiske spørsmålet som dreier seg om innvandring. Mange som melder seg inn er passive. Det var ikke tiltalte, han var aktiv, engasjerte seg i debatter, lot seg velge som tillitsvalgt. I tillegg til dette skrev tiltalte tidlig avisinnlegg, han har forklart at han har skrevet en rekke innlegg, Hilde Haugsgjerd kunne fortelle om en debatt hun hadde hatt med tiltalte i nettavisen.

Siktede stiller et spørsmål til Aftenpostens redaktør om hva som er grunnen til at avisen etter 1972 begynte å støte multikulturalismen og ikke lenger var et konservativt organ.

Haugsgjerd: VBi er en liberal avis.

ABB: Hva synes du om at norge ikke lenger har en konservativ avis.

Haugsgjerd: Åpenbart at innvandring, flerkultur er viktig som politisk spørsmål.

Vi vet at han har deltatt i en rekke nettdebatter, debattsiden document.no, ikke preget av voldelig argumentasjon, men ekstrem politisk, husker vitnemålet fra Lars Gule, de er politiske, han hadde selv hatt debatter om innvandringsspørsmål, det han også fortalte oss, professor Gule, han hadde foreslått et politisk samarbeid mellom et politisk parti og document.no.

Hvis vi ser hvilke mentorer han har hatt for å bli en terrorist, kan vi se at Fjordman er et av hans klare forbilder, da vi fikk gjennomgang av manifestet. 40 essays er fra ham: 320 sider av manifestet, Fjordman er helt åpenbart på det ytterste høyre hva gjelder innvandring, men ikke en som utøver vold, løper ikke i gatene med stokker og stein eller verre ting, han er en skribent, en som bruker pennen. En slik mann som ABB velger som hovedmentor, ikke en voldsforherliger.

Hvis vi ser på sosiale medier, hans bruk av dem, så har politiet forklart at han hadde bortimot 8000 adresser, mange av disse sidene har ikkekpolitiet kommet til bunns i ennå, grunn til å tro på tiltalte når han sier at det er politikere, på den høyre side av aksen.

Moren forklarer at ABB til tider var ekstremt opptatt av politikk, hun sa han ble intens når han snakket om politikk, men hun har aldri sagt at han ble intens når han snakket om vold, han nevnte ikke vold.

Hvis vi går på steinen i ABBs arbeid, nemlig manifestet: Hvorfor skulle en som bare er drevet av voldsfantasier, bruke så mange år av sitt liv, det er et stort arbeid bak manifestet, hvis han ikke hadde et politisk prosjekt? Det første handler om politikk, innenfor den kultur han befinner seg er det ikke tøys. I tredje bok så beskrives den kommende krig, den kommende konflikt. Han beskriver at krig kan være riktig for å nå målet, krig kan hellige midlene. Men målet er ikke krigen. Det er å fri Europa for muslimer. Så er det noen virkemidler det kan være vondt å høre på, men det er det politiske målet.

Hvis vi ser på tiltaltes forklaringer, og han har vært helt konsekvent fra dag én, hvis det er grusomt å høre, noe av det vanskeligste jeg hørte de første dagene, han sier helt klart at 22/7 bare var et fyrverkeri for å spre hans politiske budskap. Er det bare tøys? Hva gjorde han? Han satt og spredte manifestet. Det gikk tregere enn han hadde trodd, han ble forsinket. Ca. 1000 gikk ut. Det som vitnet Kenneth Wilberg sa: av det de hadde analysert var det 400 mediefolk. ABBs mediestrategi har vært tydelig, og 219 politikere fra forskjellige partier. Er det en politisk motivert handling eller en handling motivert av en som kun fantaserer om vold?

Han har forklart at han har forsøkt å utgi manifestet. Av forskjellige grunner lyktes han ikke med det.

Valg av mål: Regjeringskvartal – et mer politisk mål er ikke mulig å tenke seg.

Utøya: Han hadde undersøkt at Gro skulle være der den dagen, det var et primære målet. I hans verden så er Gro et politisk mål, og AUF også et politisk mål, all den tid han mener at Ap er ansvarlig for innvandringsplitikken vi har i Norge.

Så kommer jeg til Utøya, som er aller vanskeligst, men som også sier noe om det er voldsfantasier eller den høyreekstreme politikken som ligger til grunn. Han skjøt ikke kapteinen, han definerte ham som ikke-politisk, han skjøt ikke tiåringen. Kanskje det øyeblikk hvor vi fikk best innsikt i om han var en voldsfantast eller politisk motivert, var forklaringen til Adrian Pracon. Han forklarte at han sto i vannet og ABB så på ham, siktet, men snudde seg. ABB forklarte at jeg skjøt ham ikke, for jeg så en likemann i ham. Var det absurd av ham å tenke det? Hva hadde du på deg: grønne jaktbukser, militæraktige, og tunge støvler, omtrent som boots, og kortere sveis enn i retten. Her gjorde han den vurdering at han ikke var en politisk motstander. Helt uforståelig logikk, men en høyreekstrem kontekst, var utslagivende og grunnen til handlingene.

Min vurdering av saken er lik sakkyndige nummer to, det er ikke volden som er mor til handlingene, men den radikale, ekstreme politiske ideologien, og hans handlinger må ses ut fra det.

Mener retten at det er ideologien som er drivkraft, kan den se bort fra rapport 1.

Les også

-
-
-
-
-
-

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂