Kommentar

Lars Gule viser til forskning når han for en tid siden skrev at de fleste terrorister ikke har psykopatologiske trekk, psykisk sett ligner de på gjennomsnittsbefolkningen. Som eksempel på ”normalpsykiske” terrorister nevner Gule muslimene som bombet jernbanen i Madrid i 2004. Det er dog ikke muslimske terroristers psyke som er Gules ærend artikkelen ”Psykiatrisk tro” (publisert i Klassekampen og på nettstedet verdidebatt ), men Anders Behring Breivik (ABB) og den første psykiatrirapporten om ham.

Det er mange gode grunner til at ABBs enmanns-operasjon har en annen psykologisk ramme enn terrorhandlinger utført av muslimer som gjennomgår grundig teknisk oppøving og ideologisk indoktrinering før de slippes løs på sine mål. ABB drev med egenindoktrinering og gjennomførte sitt prosjekt fullstendig uten organisatorisk og økonomisk oppbakking. Mens man kan telle Behring Breivik-lignende aksjoner i verden på ei hånd, går det knapt en dag uten rapporter om en aller annen muslimske terroraksjon støttet og regissert av organisasjoner som al-Qaida. Ja, slike aksjoner er så mange at det ser ut til å ha blitt en del av ”normallivet” i land som Irak, Syria og Afghanistan.

Essensialisme

Mens det på en måte er en del av ”dagliglivet” i muslimske land å terrordrepe 50-100 mennesker i slengen, kan aksjoner som Behring Breiviks neppe sies å tilhøre ”normalvirksomheten” i kongeriket Norge. At rettsapparatet ba om en psykiatrisk, sakkyndig vurdering av ABB, var snarere et uttrykk for en offentlig ”normalreaksjon” på et massedrap utført i Norge, hvor man har valgt å la psykologien og psykiatrien være forklaringsmodeller når merkelige og bestialske handlinger begås.

Hvis det ikke er avgjørende forskjeller mellom kulturer og grupper, vil det være gode grunner for å tro at en terrorists psyke er den samme uansett om det er en tamilsk ”tiger”, en muslimsk fundamentalist eller en antimuslimsk nordmann vi snakker om. De som derimot hevder at slike forskjeller finnes, blir av postdoktor Gule kalt essensialister. Det er altså essensialisme å mene at det hefter egne kvaliteter for eksempel ved religioner som kristendom og islam. Og det er Gules postmoderne anti-essensialisme som ligger bak når han hevder at ABB ikke skiller seg psykologisk fra muslimske terrorister og gjennomsnittsbefolkningen.

Mange feildiagnoser

Det Gule kan ha rett i, er at den første sakkyndige rapporten tok feil da den slo fast at ABB var utilregnelig. Psykiatriens forbilde er den somatiske medisinen som er naturvitenskapelig i sin vitenskapelige tilnærming og metode. I likhet med somatiske leger har psykiaterne sine symptomlister som de sammenholder med sine diagnoseskjemaer. Finner man symptomer hos pasienten, kopler man dem til bestemte lidelser. Men koplingene mellom symptomer og bestemte lidelser er ikke like sterk i psykiatrien som i somatisk medisin. Og det reiser spørsmålet om det finnes klare sammenhenger mellom bestemte symptomer og bestemte diagnoser, slik man har i somatisk medisin. Et beslektet spørsmål er om psykiatrien har uttømmende symptomlister og fullstendige diagnoser.

Svaret på disse spørsmålene er nei. En psykiater er mer henvist til usikkerhetens verden. Ja, så stor er usikkerheten at diagnostisering i vesentlig grad blir et spørsmål om fortolkning, ikke bare av symptomene hos pasienten, men av selve usikkerheten. Psykiaterne er altså mer henvist til skjønn enn somatiske leger, og dette skjønnet hviler mindre på et naturvitenskapelig grunnlag enn den langt tryggere medisinske konsensus som somatiske leger i støtter seg på. Likevel viser det seg at det forekommer mye feildiagnostisering i somatisk medisin. En undersøkelse som ble omtalt i Tidsskrift for Den norske legeforening på 1990-tallet en gang (mener jeg det var) viste at 50 prosent av alle somatiske diagnoser her i landet var feilaktige. Nå er det ikke like lett å gjennomføre lignende undersøkelser av psykiatriske diagnoser, fordi det i psykiatrien er større uenighet om hva som er riktig diagnose enn i somatisk medisin. Psykiatriske diagnoser står ofte mot hverandre uten at man har et felles grunnlag for å velge den riktige, noe de to rapportene om ABB illustrere på en instruktiv måte.

Engler og galskap

Jeg har ikke forutsetning for å være like bastant som postdoktor Gule når han konkluderer med at ABB ikke var psykotisk da han begikk sine udåder. Grensen mellom galskap og en ”normal psyke” kan være hårfin. Hvor mange eller hvilke symptomer skal man ha for å være gal? Hvilke diagnoseskjema skal man bruke på symptomene? Er for eksempel kronprinsesse Märtha Louise gal når hun sier hun snakker med engler? Neppe, ett psykotisk symptom gjør ingen gal, og i kronprinsessens tilfelle dreier seg trolig om en reklamestrategi for å få solgt bøker med et mystisk innhold, noe som burde være unødvendig i vår tid da mystisisme er en folkesykdom. Da virker det som om det er mer hold i ABBs visjoner om at Norge og Europa er i ferd med å bli overtatt av islam (Eurabia), men det blir av Gule og hans meningsfeller kalt ren galskap. Så det er ikke bare psykiaterne som har problemer med sine ”symptomer” og ”diagnoseskjemaer”, det virker som det på dette området også går over styr for postdoktorer i filosofi, antropologi, lesevitenskap, osv.

Og i disse miljøene er det Gule kaller tro, like utbredt som i psykiatrien, ja, enda mer. Alle humanvitenskapene er preget av en forutforståelse som de søker å få bekreftet ved å drive forskning. Det gjelder enda mer i ”uvitenskapelige” disipliner som journalistikk og politikk, som på en langt mer primitiv måte søker bekreftelser ved hjelp av selektiv informasjonsinnhenting. Opplysninger som ikke verifiserer det man vil fram til, sjaltes gladelig ut. Denne formen for bekreftelse står i skarp motsetning til det naturvitenskapelige idealet som sier at man for å få stadfestet en teori, skal prøve å falsifisere den. Et slikt ideal er fjernt fra postdoktor Gule som i sin tro på det han kaller vitenskap, ser ut til å ha havnet i den essensialismen han i årevis har angrepet. Gule har reservert essensialismen for seg selv. Han har funnet fram til det arkimediske punkt der han kan stå fram og fortelle oss hvordan virkeligheten er, hvordan hans kritikere er, og ikke minst Anders Behring Breivik.

En forkortet versjon av denne artikkelen har stått i Klassekampen

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også