Sakset/Fra hofta

For en som nylig ble privilegert ved å få trykt en betraktning om følgene av juliterroren, kan det virke en tanke innpåslitent å polemisere mot det notat om debattstilen i ”det nye Norge” (3. desember) som kulturredaktør Knut Olav Åmås nylig sendte til seg selv og antok til trykking. Men polemikk er nødvendig, for Åmås fortsetter nå den de facto aksjon mot trykkefriheten som enkelte har hektet seg på i løpet av høsten.

La meg illustrere ved ta opp tre bemerkninger i Åmås’ artikkel.

1) Først dette: “Av og til får vi inntrykk av at det meste går galt både med integrering og holdninger overfor minoriteter. Det stemmer ikke. Antallet norske 17–24-åringer med innvandrerforeldre som tar høyere utdannelse øker for eksempel sterkt, og er høyere enn gjennomsnittet for alle ungdommer i Norge.”

Men det virkelige problemet ligger i at samfunnet er bygd på høyst reelle motsetninger som innebærer at det ikke er noe én-til-én-forhold mellom integrering, gjensidig anerkjennelse og høyere utdannelse. Folkelig aversjon mot slik utdannelse er for eksempel utbredt, og at bestemte grupper står sterkere enn andre i sammenhengen, kan godt forsterke motsetninger mellom klasser og grupper. Mye av den utdanning vi har, kan uansett oppfattes som dysfunksjonell for mange – tenk på forholdet mellom en samfunnsøkonom som preker “likevektsledighet”, og en jobbløs arbeider.

2) Dette leder oss direkte til spørsmålet om samfunnets basis. Denne beskriver Åmås slik i et av sine “punkter”: “Et samfunn som skal henge sammen, trenger et sterkt grunnlag av felles verdier – ingen som helst relativisme når det gjelder de universelle menneskeretter.”

Dessverre, det kan ikke finnes slike universelle retter. En rett er i utgangspunktet alltid partikulær, for den er oppstått historisk og uttrykker bestemte maktforhold. Den kan derimot kalles universell, men bare fra det øyeblikk en klasse insisterer på at den er det. For eksempel vil medborgerne i en borgerlig stat – økonomen såvel som den jobbløse – forlange tale- og forsamlingsfrihet i navnet til en “menneskerett”, mens befolkningen i klanstater kan finne slike fenomener dekadente, og vil bekjempe dem.

3) Hvor langt kan de gå i dette? Jo, Åmås forteller oss, i et tredje punkt, at “en absolutt grense for ytringer går ved oppfordringer til vold eller kriminelle handlinger og hat mot konkrete personer eller grupper.”

Dette er en innrømmelse av at ytringsretten (en “menneskerett”) ikke er universell. Det betyr at debattleder Åmås –­ på samme måte som oss debattanter – er nødt til å betrakte den fra et partikulært ståsted utenfor den selv. Åmås ønsker likevel at den begrensning han formulerer, skal være “absolutt”, altså universell. I praksis er dette selvmotsigende. Han må forklare sitt standpunkt, bokstavelig talt. Eller, polemisk uttrykt: Åmås vil forby oppfordringer til revolusjonær vold, i klanstater og ellers i verden. Han vil forby og sensurere ytringer til fordel for frigjøringskriger. Men det er slike historiske fenomener som i sin tid skapte den borgerlige “universelle” frihet i vestlige samfunn. Hvorfor vil han nekte andre å nå fram til en tilstand der de kan kalle visse retter universelle? For å gå et skritt videre: Hvordan vet han at det vestlige samfunn kan videreeksistere uten vold? Hvorfor vil han sensurere oppfordringer til revolusjonerende frigjøring også her og nå?

La oss få en klargjøring fra Åmås.

 

Dette er fullversjonen av et leserinnlegg som sto på trykk i Aftenposten 8 desember, i heller amputert form. Document.no takker Sandemose for velvillig tillatelse til å gjengi hele.