Sakset/Fra hofta

At valg har konsekvenser er innlysende for de fleste. Gjennom livet vil det være perioder hvor valg må gjøres, noen av dem er så grunnleggende at du aldri får noen ny sjanse til å velge om igjen. Hvis jeg ikke søker meg inn på befalsskole etter endt videregående vil det etter et par år være umulig for meg å starte en karriere som yrkesmilitær. Hvis jeg konsekvent styrer ungene mine unna ferdighetsidretter som tennis eller sjakk, vil deres muligheter til en karriere innenfor disse idrettgrenene lukke seg fullstendig allerede tidlig i tenårene.

Valg og de påfølgende konsekvensene gjør seg også gjeldene på det nasjonale plan. Nasjonale veivalg og avgjørelser både åpner nye muligheter og lukker noen dører for alltid. Norge var ikke blant de land som igangsatte det samarbeidet som skulle utvikle seg til dagens EU, vi har i tillegg ved to folkeavstemmninger stemt nei til medlemskap. Konsekvensen av det er at når historien som EU skal skrives så vil Norge ikke være nevnt. Noen vil synes dette er synd, mens for andre er dette grunn til å takke det norske folk for sitt sunne bondevett.

For endel akademikere derimot virker det som om konsekvenser av valg på det nasjonale plan ikke finnes. De tror, eller later til å tro, at det er mulig å få i både pose og sekk. En av disse er Aftenpostens Knut Olav Åmås som har skrevet en annmeldelse av Martha C. Nussbaums bok «The new religious intolerance».

Sitat fra annmeldelsen:

«Det finnes indikasjoner på at fordommer mot og frykt for muslimer er i økning også i USA. Jeg er blant dem som i endel år har ment at Europa likevel kan ha ganske mye å lære av USA når det gjelder innvandring, integrering og problemene i et ungt flerkulturelt samfunn. Hos Martha Nussbaum er dette et underliggende hovedperspektiv. Hvorfor?

De første kolonistene som kom over fra «den gamle» verden, reiste ikke minst i søken etter religiøs frihet og likeverdighet. Dette er blitt en varig arv. Det er én av grunnene til at amerikanere er mer komfortable med store forskjeller enn Europa. Immigrantene så at både overlevelse og fremgang forutsatte samarbeid med folk og grupper helt forskjellige fra dem selv.

Synet på hva nasjonal identitet er, fremstår som helt ulikt USA: Europeiske land knytter nasjonal identitet til trekk som det er vanskelig for immigranter å tilegne seg, romantiske ideer knyttet til blod, jord, språk, etnisitet og religion.

Ja, Europas ekstreme opptatthet av (andres) identitet knyttet til religion og kultur, fremmedgjør og ekskluderer mange.

I USA og for eksempel Canada defineres nasjonalitet snarere i kraft av universelle politiske idealer. Deler man dem, er man fullverdig del av nasjonen og samfunnet uansett hvilke andre egenskaper man måtte ha. Statsborgerskap blir inngangsbilletten til fellesskapet, og det skapes en «minimumsnasjonalisme» som er konstruktiv.»

Åmås foretar her et retorisk knep da han sammenligner USA og Europa. USA er et land. Europa er et kontinent. Hvis Åmås skulle vært ærlig så må han sammenligne USA og Norge. Norge er en del av Europa og jeg vil bruke Norge som moteksempel.

Ifølge Åmås har altså Norge mye å lære av USA når det gjelder innvandring og integrering. Hva Åmås her enten glemmer eller ikke skjønner er at utgangspunktene til USA og Norge er så forskjellige at USA ikke på noen måte kan brukes som ledestjerne.

USA er en nasjon av immigranter. Med unntak av indianerne har absolutt alle amerikanere enten vært immigranter selv eller har hatt forfedre som har vært immigranter. Norge har derimot overhodet ingen historie som immigrasjonsland. De folkene som skulle bli nordmenn har vært her siden de spedeste forsøk på nedskrevet historie begynte, og før det siden helleristningene. Siden vi nordmenn ble bevisst vår kultur så visste vi at nordmenn alltid har vært i det landet vi kaller vårt. Vi innvandret ikke til Norge fra et annet sted og ingen andre kom etter oss. Vi har alltid vært her. Ingenting kommer noensinne til forandre på dette så lenge norsk kultur eksisterer. Hvordan Åmås her kan sammenligne Norge og USA er helt ubegripelig, da han burde skjønne at historiske fakta som disse aldri kan forandres.

Videre kommer Åmås trekkende med begrepet «minimumsnasjonalisme» som han beskriver som konstruktivt da det senker terskelen for inkludering i landets fellesskap. Hva Åmås her ikke later til å skjønne er at mange deler av det nordmenn verdsetter høyt ved Norge er helt avhengig av det motsatte – kall det gjerne «maksimalnasjonalisme». Arrangerte ekteskap er noe nordmenn ser på som sterkt uønsket og de aller fleste, selv ihuga multikulturalister, ønsker uvesenet rykket opp med roten og fjernet fra landet. I USA derimot ansees dette bare som en familiesak, en muslimsk jente som planlegges gift til sin fetter vil kun høre «that is your problem» hvis hun skulle finne på å klage. Amerikanernes begrep om najonalisme dekker rett og slett ikke ideer om hvordan ekteskap skal inngås. Mener Åmås på ramme alvor at vi nordmenn skal dekonstruere oss selv?

Hva med velferdstaten, en idé nordmenn flest setter høyt? Velferdstaten er kun funksjonell og bærekraftig i land som har trykket Luthers ord «du skal arbeide til svetten renner i ansiktet» til sitt bryst gjennom hundrevis av år. Ta en tur på Grønland i Oslo og titt innom de tyrkiske eller somaliske «fritidsklubbene». De er nærmest døgnåpne og huser folk som jeg tør påstå hverken har evne eller vilje til å noensinne å arbeide. Her svettes det kun hvis datasystemet til NAV ligger nede. USA har ingen velferdsstat, og nettopp av den grunn kan de ta inn så mange innvandrere, de får svømme eller synke i arbeidslivet som alle andre. Nordmenn som betaler 30-40 prosent inntektskatt og deretter 25 prosent merverdiavgift kan ikke det, systemet vil til slutt bryte sammen.

Det er forståelig at det pekes til USA på mange måter. Landet som gjennom sin kultur gir et enormt spillerom for individualisme fremstår som en juvel med et utall fasetter, uansett i hvilken vinkel man ser i vil det alltid være noe som skinner og blinker. Men historiske fakta, utgangspunkter og nasjonale veivalg gjør at fundamentale trekk ved USA og Norge ikke vil kunne sammenlignes.

Jeg vil utfordre Åmås og hans likesinnede til å konkretisere hvordan Norges kultur skal dekonstrueres for at en økende mengde fremmedkulturelle skal føle seg hjemme. Det finnes nemlig ingen måte å kombinere norsk kultur med fremmede og vesensforskjellige religioner og kulturer uten at resultatet blir katastrofalt verre enn utgangspunktet. Olje er olje, vann er vann, olje i vann kalles forurensing.

Kilde: aftenposten.no/kultur/Europas-frykt-for-religion-6958817.html