riksforsamlingen

Hvor vital er 202-åringen hvis fødselsdag de fleste av oss på en eller annen måte markerer i dag? Og hvor vital er nasjonen som har denne 202-åringen som en av bærebjelkene?

Man skal ikke lese så mange ordene av Kongeriket Norges Grunnlov før man innser at dokumentet er en smule frynsete i kantene:

§ 1. Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike. Dets regjeringsform er innskrenket og arvelig monarkisk.

§ 2. Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.

Norge er riktignok på de fleste måter svært fritt sammenlignet med de statene vi normalt anser som ufrie, men hva om vi bruker vår egen nære fortid som målestokk? Hvor fritt har man det som en person med oppfatninger på tvers av de toneangivende? Hvor fri er en jøde eller en frafallen muslim? Når det er umulig for en viss tegner å delta i et arrangement i Norge, eller det for en viss omstridt forfatter bare er mulig med tung bevæpning, må vi erkjenne at landet ikke fullt ut lever opp til sin egen målestokk.

Hvor selvstendig er et rike som har outsourcet noen av de viktigste politiske beslutningene til Den europeiske union, som et flertall av befolkningen i to valg har takket nei til å bli med i? Man kan kanskje argumentere for at det er grenser for hvor selvstendig et land kan være når det er lite og ser seg avhengig av medlemskap i en militær allianse for å garantere den selvstendigheten det rent faktisk utøver selv. Men er det nå egentlig NATO som blander seg detaljert inn i norsk politikk på mange andre kritiske områder enn det ene, saklig begrensede som har med militært forsvar å gjøre? Og klarer ikke et annet lite land som Israel i større grad å sikre selvstendigheten for egen maskin?

ANNONSE

Og hvor uavhendelig er et rike som rent faktisk avhender seg selv?

Hvor kristent er verdigrunnlaget når Den norske kirke har en overstrømmende innstilling til åndskrefter som helst så at den gav fullstendig avkall på sitt eget læregrunnlag?

202-åringen er altså ikke i sitt livs beste form, men det legger ikke nødvendigvis i seg selv noen større demper på feststemningen vi forbinder med 17. mai. Det mange innerst inne feirer, er nemlig ikke uavhengigheten, åndsfriheten eller den politiske friheten, men følelsen av å være norsk.

Denne følelsen, eller snarere et sett av følelser, er sterkt forbundet med vitaliteten til nasjonen med det litt sløve forholdet til sin egen konstitusjon. Og disse følelsene er fortsatt høyst levende. Folket er nok en smule forpjusket, men ikke fullt så mye som Grunnloven. En smule forpjusket fordi vi lever i en tid med voldsomme forandringer, som resulterer i desorienterthet.

Ikke desto mindre består følelsen av hjemmehørighet som inntrer idet man er omgitt av sine egne landsmenn, av personer hvis koder og adferd man drar kjensel på, og som har en stilltiende forståelse av hverandre i kraft av felles tilhørighet til en historie, en geografi, en kultur, en væremåte og en oppdragelse som forener. Den resultererer i en naturlig utvungenhet i omgang med andre mennesker som er vanskelig, men ikke umulig, å oppnå i utlendighet – eller med mange nye norske borgere, for den saks skyld.

De fleste nordmenn har en viss naturlig tilbøyelighet til å være en smule reserverte, men de er samtidig milde, og avstanden mellom dem kan opphøre så snart de har følt hverandre litt på hornene. I mange land er det motsatt: Folk kan være åpne og hyggelige når man treffer dem, men man kommer dem ikke nødvendigvis så veldig mye nærmere inn på livet.

For mange er det fineste med Norge, også for endel av oss som har tilbrakt halve voksenlivet utenlands, at det er et fristed i den forstand at der kan nordmannen være seg selv. Man kan av og til irritere seg over manglende høflighet i Norge, men det er samtidig noe befriende ved ikke alltid å være forpliktet til å vise falsk hjertelighet.

Dette utelukker i seg selv ingen fra det norske territoriet (den vakreste beskrivelsen av norsk natur i sosiale medier i dag morges er signert en norsk-iraner). Enhver er velkommen til å bli like udyktige til å vise falsk hjertelighet som vi selv er. Men ingen må forlange av oss at vi oppgir det fristedet.

Knut Olav Åmås inviterer oss i Aftenposten i dag nærmest til å oppgi noe av denne særegenheten, som jo er litt vanskelig for utenforstående å ta del i.

Kanskje er innstillingen utslag av at vi i praksis opererer med en tilhørighet som krever en «tykk» identitet for å bli regnet som norsk. Vi krever ikke bare at du anerkjenner verdiene samfunnet bygger på, men at du behersker en mengde kulturelle og sosiale koder og forhold for at du skal være del av det nasjonale fellesskapet. Det gjelder mat, klær, språktone, humor, adferd på arbeidsplassen, den riktige formen for deltagelse i nabolaget. Alt dette har den gode virkning at de skaper sammenheng, fellesskap og tillit, men de gjør det samtidig vanskelig å komme utenfra og bli del av fellesskapet.

Dette er imidlertid ikke vesensforskjellig fra de nasjonale fellesskapene i andre europeiske land. Noen av oss kan opplyse om at det ikke er så enkelt å bli en del av andre europeiske fellesskap heller.

Men vi ville aldri drømme om at disse måtte oppgi sin egenart for å være hyggeligere mot oss.

Åmås inviterer oss til å bli mer som amerikanerne, som han sier har en «tynn identitet». Dette skal bane veien for en ny norskhet:

Vi bør stille krav til nøyaktig den tilslutningen til felles verdier som er nødvendig for å holde et samfunn sammen som ett samfunn (ikke parallelle samfunn), men som samtidig gjør det samme landet reelt mangfoldig, gjennom en bredt inkluderende definisjon av hva det vil si å være norsk.

Fremtiden for norsk identitet er overveiende universelle verdier, konkluderer Åmås.

Sorry altså, men det blir det ingenting av, for det er ensbetydende med å utslette norsk identitet. Identiteten er ikke noe hundre prosent rotfestet, en oppfatning som gjerne brukes som argument for å oppgi den. Men det kan heller ikke vedtas at den skal være flytende. Sånn fungerer ikke mennesket, og sånn fungerer ikke historien.

Alain Finkielkraut skriver i «Den ulykkelige identiteten» at han som etterkommer av polske innvandrere ikke kunne bli fransk på helt samme måte som Charles de Gaulle, men at dette virkelig ikke var noe problem for ham, all den tid han uten noen som helst diskriminering kunne ta del i alt det vidunderlige som Frankrike hadde å by på, selv om det kostet endel anstrengelse.

En tilsvarende erkjennelse sitter dypt nede i de fleste mennesker i Norge også, om enn de færreste har Finkielkrauts evne til å artikulere den – eller lysten til å kreve en anstrengelse av andre som vi ikke er så flinke til å ta selv lenger.

Men ingen av oss behøver å skamme seg over å bruke denne dagen til å glede seg over det genuint norske som ikke er universelt. Og måtte vi bli flinkere til å holde levende grunnlovsdokumentet som kan sikre at denne gleden ikke opphører.

God 17. mai til alle!

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629