Gjesteskribent

Av Jonas Haugsvold

Kritikk av den rådende menneskerettighetstenkningen blir som regel avvist uten noen dypere begrunnelse enn at systemet menneskerettighetene representerer et ubetinget gode. Problemet med ensidigheten er at den bidrar til å opprettholde myter og til å undergrave folkestyret.

7. april 2005 gikk daværende direktør for Norsk senter for menneskerettigheter, Geir UIfstein, ut i Dagbladet og avlyste Makt- og demokratiutredningens advarsel mot å la menneskerettighetene og den tiltakende rettighetsproduksjonen begrense nasjonens kollektive handlefrihet. Ulfsteins begrunnelse var like enkel som den var flott: Utviklingen sikret enkeltindivider, minoriteter og ”demokratiske verdier”. På Kystalliansens konferanse om nasjonalstatens fremtid 16. oktober i år, holdt jussprofessor Hans Petter Graver et lengre innlegg til støtte for den overnasjonale jussen. Heller ikke Graver argumenterte dypere enn til å repetere den liberalistiske påstanden om at det er rettighetene som sikrer rettsstaten.

Også juristene lar seg fange av menneskerettighetenes selvimmuniserende mekanismer: Den som er imot positive rettigheter, må være for barbariet – slik logikken nødvendigvis blir om man tar fortalen til FNs verdenserklæring om menneskerettigheter på ordet. I den grad juristene kritiserer menneskerettssystemet, går den som regel på administrative og økonomiske konsekvenser. Slike innsigelser står svakt og blir lett avvist i kappløpet om å være den godeste. For det første fordi økonomiske argumenter gjerne viker for moralske argumenter. For det andre fordi mange forestiller seg at rettighetene representerer en global etikk, noe som også gjør dem immune mot kritikk.

I rettighetenes tjeneste aksepterer Universitetet i Oslo en sammenblanding av forskning og politikk. Det juridiske fakultet driver til eksempel en egen menneskerettsinstitusjon – Norsk senter for menneskerettigheter. I følge eget verdigrunnlag er senteret forpliktet til å fremme menneskerettighetenes og antirasismens sak i Norge. Senterets selvuttalte formål er blant annet å bidra til realiseringen av de internasjonalt vedtatte menneskerettighetene gjennom forskning og undervisning. Organiseringen bryter med den akademiske frihet og reiser nødvendigvis spørsmål om lojaliteten til senterets forskere er lagt til vitenskapens idealer, eller til FNs politikk.

Etterkrigstidens rettighetsparadigme gjør individet til alle tings målestokk. I tillegg er det en tendens i retning av å forstå menneskerettighetene som minoritetsrettigheter, noe som øker gruppetenkningen i samfunnet. Begge deler er uheldig. Det undergraver ideen om demokratiet som en ordning der det er folket som har makten, og det svekker nasjonens sammenhengskraft. Eksperimentet med radikale jordbrukskollektiver på Karlsøy i Troms (1971-1977) kan ha overføringsverdi i denne forbindelse. Når den enkelte får realisere seg selv på fellesskapets bekostning, brytes fellesskapet ned. I følge Anders Lindhjem-Godals beskrivelse av fenomenet i artikkelsamlingen 1968 – Opprør og motkultur på norsk, var det nettopp det som skjedde i Karlsøy-kollektivene da de ikke lenger fungerte.

Vi befinner oss i en tid der kulturell ensartethet brytes opp som følge av fremmedkulturell masseinnvandring, og der samfunnsmedlemmene ikke nødvendigvis deler grunnleggende verdier. Endrede samfunnsforhold krever ny politikk. Noen vil gjøre menneskerettighetene til vår nye grunnlov og forventer økonomisk omfordeling basert på multikulturell solidaritet. Det høres umiddelbart fint ut, men er det egentlig rettigheter som gir det fremtidige fellesskapet best betingelser? Det kunne jo tenkes at et multietnisk samfunn er best tjent med å fremheve den enkelte borgers plikt til å innrette seg. Det kunne også tenkes at nasjonale interesser ble bedre ivaretatt hvis de ble utformet av våre egne politikere, fremfor jurister uten tilknytning til landet, nasjonen eller folket.

Norge bekjenner seg til menneskerettighetene, heter det gjerne. Systemet menneskerettighetene setter verden foran nasjonen, utlendingen foran borgeren og minoriteten foran majoriteten. Menneskerettighetene fremmer multikulturalisme – en ideologi som vanskelig lar seg forene med ideen om en nasjonalstat, og som intellektuelle miljøer allerede har erklært død. Både nasjonen og demokratiet kan derfor være tjent med at menneskerettighetene tas ned fra himmelen og undergis den samme kritiske vurdering som alle andre regler for et samfunn i endring.

Jonas Haugsvold (f. 1974) er utdannet cand. jur. fra Universitetet i Oslo