Sakset/Fra hofta

Det er mange måter å bekrefte en sannhet på. Det kan skje positivt. Men det kan også skje negativt.

Norske medier er blitt eksperter på negativ bekreftelse.

Dag ut og dag inn kjører de frem saker med en spesiell vinkel. Det gjelder nesten alt: Terror, Syria-krigere, mullah Krekar, overvåking, integrering, skole, demografi, overvåking, trygd, kriminalitet, vold, hatefulle ytringer, diskriminering, menneskerettigheter, blasfemi, ytringsfrihet, Guantanamo, Taliban. You name it. Alt har en spesiell vinkel, som leserne har lært seg etter å ha blitt utsatt for den gjennom mange år.

Det kalles tendens, eller med et mindre pent ord, propaganda.

Redaksjonene synes ikke å lære. De lærer ikke av erfaring. Selv etter Paris-terroren kjører de videre langs samme spor: islam er fred.

Det er ikke alene. Lederne deres sier det samme. Hollande, Cameron, Merkel, Obama.

Folk observerer og tenker sitt. De ser ledere som vil gå i rosetog, arm i arm. Samtidig langer de samme lederne ut etter nye grasrotbevegelser som også går arm i arm og roper Wir sind das Volk. Vi er folket. Hvorfor er ikke de verdt navnet folk? Hvem har rett til å dele ut et slikt stempel? Disse lederne står ganske langt fra begrepet «folk».

Slike spørsmål dukker opp, trenger seg på og forsvinner ikke.

Den snakkende klassen forstår ikke dialektikk. Ordet kommer fra Hegel, og er en måte å forstå hvordan motsetninger påvirker hverandre. Demokrati er en måte å løse motsetninger på. Men hvis den ene part sier at han besitter sannheten og oppkaster seg til anklager og dommer, opphører den demokratiske prosessen. Da blir det ideologi.

Der har vi vært lenge. Og det blir ikke bedre. Det blir verre.

Derfor oppstår de tanker som den danske historiker Bent Jensen målbærer: Er det ute med Europa?

Det er et spørsmål som melder seg fordi dagens politikere og medier er fast bestemt på å bakvaske og stemple enhver som reiser grunnleggende spørsmål om kursen.

Dagens makthavere blir ikke mer tolerante mot kritikk, men mindre. Dvs de er overbærende inntil det selvutslettende overfor islam, og tilsvarende fiendtlige mot innfødte røster.

Enhver normal vettug person hører at dette er skjærende falskt.

Krekar

Denne uken har medier på rekke og rad stått frem og forsøkt å stemple bortvisningen av mullah Krekar til Kyrkjesæterøra som et overgrep. Professorer som Hans Petter Graver kaller det uforholdsmessig og får støtte av flere kolleger og lederartikler på rekke og rad.

Tror de at folk skal lytte og la seg overbevise? Det er knapt noen folk tåler mindre synet av enn mullahen.

Som om ikke det er nok: Den nye lederen for Norsk Presseforbund, Kjersti Løken Stavrum, presterte å si på morgennyhetene at avisene måtte slutte å mobbe Krekar! Dagbladets redaktør John Arne Markussen svarte at det var vanskelig ikke å se komikken i Krekars historie. Da svarte Løken Stavrum at også andre enn mediene måtte slutte å mobbe Krekar.

Dialektikken viser seg: Der en tendens ikke møter motstand vil den før eller senere utarte til karikatur. Det offisielle Norge har for lengst passert et slikt punkt.

Landets medier og akademikere forsvarer en mann som er islamist og jihadist. PST har forklart at ungdommene som oppsøkte Krekar var de samme som senere stiftet Profetens Ummah.

Krekar er ingen maskot. Han er en farlig mann. Han deltar i en krig som islamismen har erklært Vesten.

Han smiler og ler fordi han har forstått at norske medier og akademikere elsker å bli bedratt.

Klassekampens leder er dekkende for avisene:

Det er et åpent spørsmål om Krekar representerer en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser, slik politiet hevder. Han står for en voldelig og radikal islamisme, men lite tyder på at han har noen planer eller agenda for Norge. Han er først og fremst en åndelig leder og rådgiver for sine støttespillere.

Etter Paris-terroren er det ikke lov å gjøre seg selv så dum og enfoldig.

På punkt etter punkt ser vi hvordan norske medier og opinionsdannere systematisk inntar standpunkt som er mot våre egne samfunns beståen: Det er viktigere å beskytte en åndelig terror-inspirator enn norske borgere. Det er viktigere å prioritere personvernet enn vedta lover som gjør det mulig å overvåke terrorplaner.

I gamle dager kalte man slikt sabotasje. Da var det en 5. kolonne som drev med slikt. Nå er det de såkalte samfunnets støtter.

 

Les også

-
-
-
-
-