Kommentar

NBCs nye serie «Wanted» med mullah Krekar i hovedrollen i første program er blitt slaktet av alt fra Dagbladet (totalslakt) til Slate.com. Kritikerne overgår hverandre i å latterliggjøre stilen og teknikken. Innholdet, substansen, sier de mindre om. Det er sammenblandingen av journalistikk og etterforskning som er etisk uforsvarlig, ifølge Slate.

Men kanskje den negative holdningen sier mer om hvor kritikerne står? «Wanted» er klippet som et krimdrama. Det er klipp, klipp, klipp. Vinklene er up close, lyden er viktig og fungerer som props for handlingen, som er jakten på Krekar og norske myndigheter.

Ikke rart at ingen fra regjeringen ville stille opp. Ifølge Carl I. Hagen forsøkte NBC-teamet flere ganger å få enten Jonas Gahr Støre eller Dag Terje Andersen foran kamera. Det lå i hele konseptet at en fra regjeringen skulle stille opp og forklare hvorfor Krekar er en fri mann i Oslo. Men ingen turde.

Det vil det offisielle Norge tape på, for dette programmet vil bli sett av millioner. Det har en form som appellerer bredt. Man blir hooked. Enhver seer vil spørre seg selv: Hva er det med dette landet som lar en terrorist gå fri?

Amerikanere er direkte, de går rett på sak. De har evnen til å se ting utenfra. Den vinkelen NBC-teamet presenterer er høyst relevant: Når Sissel Pettersen i UDI forklarer reservasjonene mht rettspraksis i Irak, svarer journalist Adam Ciralsky: «Men det var seks år siden». Mye er forandret i Irak, og spesielt i Kurdistan.

Programmet tvinger en til å gjenta spørsmålet: Hvorfor er ikke mullah Krekar utlevert? Han er ikke glemt i Kurdistan, tvert imot.

Norsk politikk blir vanligvis beskyttet mot innsyn pga språklig utilgjengelighet. Denne gang gjorde amerikanere jobben: De satte seg inn i saken, de dro til Kurdistan og fortalte hva mullah Krekar har gjort. Dette er virkeligheten. Det som gjorde mest inntrykk, var attentatet hvor den australske journalisten Paul Moran ble drept. Jeg husker det selv. Det var en grusom hendelse, og mullah Krekar sto bak mange slike.

At mullah Krekar velger å stille opp til intervju mens norske myndigheter nekter, er i seg selv en god illustrasjon på situasjonen. Krekar uttaler seg på sitt mest ekstreme. Han beklager at ikke amerikanerne ble drept i Irak. Han presterer også å si at norske sivile er like legitime mål for jihad som amerikanske, en utrolig provoserende uttalelse med tanke på situasjonen. Men det virker som om Krekar ønsker å erte og provosere myndighetene.

To politikere deltar i programmet: Siv Jensen og Carl I. Hagen. Begge gjør en god figur. Med tanke på at det er valgkamp er dette en god sak. Få ting opprører folk mer enn Krekar. At regjeringen ikke har skjønt det? De blir sittende med skylda.

Det har utenriksminister Jonas Gahr Støre personlig skyld i, fordi han har skjerpet kravene til utlevering. Som Siv Jensen sier: Regjeringen har inngått en returavtale med irak. Det er altså trygt nok å sende irakere tilbake, men ikke en ettersøkt terrorist. Gahr Støre forsvarte seg med menneskerettskonvensjonene: De er ikke noe man kjøpslår med. Enten holder man dem eller så gjør man det ikke, var hans prinsipielle standpunkt.

Men så sier Carl I Hagen: Høyesterett har bekreftet at Krekar utgjør en trussel mot Norge, og i valget mellom norsk sikkerhet og Krekars, har regjeringen plikt til å velge Norges sikkerhet.

Det vil ikke Gahr Støre være med på. Han sier at sikkerhetspolitiet passer på Krekar og sørger for at han ikke kan være aktiv og realisere trusselen. Han mener Norge kan få i pose og sekk: Både sikkerhet og samtidig være den flinkeste gutten i menneskerettsklassen.

Men saken har flere omkostninger: Den tærer på Norges goodwill blant allierte og respekten for Norge ellers i verden. Hvorfor setter Gahr Støre og regjeringen Norge i en slik posisjon? Er virkelig Krekar så viktig? Er Norge så prinsipiell i menneskerettsspørsmål? Slett ikke. Aage Borchegrevink fra Helsingforskomiteen syntes fordømmelsen av drapet på Natalja Estemirova var tam. Han ventet noe mer. Han sa Norge hadde nektet asyl til to forfulgte fra Nord-Kaukasus. Europarådet har kritisert regjeringen for dette avslaget, men arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen har ikke en gang brydd seg med å svare. Det er et halvt år siden. Når andre interesser står på spill, tar altså ikke Norge menneskerettighetene like alvorlig.

Men den gjør det i tilfellet Krekar. Hvorfor?

Det er to muligheter, som overlapper hverandre.

Den ene er at Norge frykter å bli utsatt for terror hvis Krekar blir sendt tilbake. Irakiske Walid al-Kubaisi har uttrykt dette i klartekst til norske medier flere ganger. Hvis Krekar sendes tilbake vil terrorister hevne ham. Det kan godt hende det foreligger konkrete trusler. Norge er erfaringsmessig svært lite villig til å legge seg ut med terrorister. Etterforskningen av attentatet på William Nygaard er et godt eksempel. Etterforskningen ble først avsporet. Da politiet fem år senere fikk nye avslørende bevis ble det grepet inn fra toppen, og den mistenkte pakistaner ble løslatt på irregulært vis. Så mye for menneskerettighetene. Dette gjaldt livet til en norsk borger, og det var et angrep på det norske demokratiet. Likevel var regjeringen, også den fra Ap, villig til å legge lokk på oppklaringen. Man ønsket ikke å legge seg ut med Iran.

Norge er slett ikke det første landet som opptrer på denne måten. På 70-tallet var det flere europeiske regjeringer som gjorde det samme overfor palestinske terrorgrupper: «Vi lar dere i fred hvis dere bare ikke foretar dere noe på vårt territorium.»

Den andre muligheten tar overbeskyttelsen av Krekar et skritt videre. Den går ut på at den norske regjering har foretatt en justering av sin tidligere linje: Norge ønsker å stå på god fot med landene i Midtøsten, og med den muslimske verden. Dette er en logisk utvidelse og oppfølging av meklerrollen i Midtøsten. Norge mekler ikke bare ute, det mekler også på hjemmebane, overfor egne muslimer. Norge ønsker å vise at dialoglinjen fører frem. Det fantes tilsvarende tendenser til «realignment», til tilpasning til den andre part under den kalde krigen, men disse forsøkene ble stanset. Den islamske verdens inntog i Europa er en annen skål: det handler om mennesker, kultur og ideologi. Gahr Støre og resten av the Young Turks i Ap og ellers rundt om i akademia, forvaltning og medier, har en mission: De tror på en norsk utgave av Utopia, at Norge vil vise verden hva det nye globale flerkulturelle fellesskapet går ut på.

Det 9/11 symboliserer, er en trussel mot dette Utopia. Norge lever ikke pre-9/11, selv om det ikke er vanskelig å finne belegg for en slik påstand. Norge lever i forventningen om å realisere Utopia i vår tid, og er allerede i full gang. Alt blir veiet og vurdert ut fra et slikt overordnet mål, og hvis utlevering av Krekar har nok negative konsekvenser, finner man alltids grunn til å la ham bli.

Gahr Støre kom denne gang opp med en ny grunn, en ny innvending: Norge vil ikke bare vurdere de formelle sidene ved Iraks rettssystem. Lover og forsikringer er ikke nok. Gahr Støre sa de også vil se på praksis over tid, for å se om den irakiske regjering praktiserer hva den lover. Dette er det samme som å si at Krekar aldri vil bli utlevert. Irak er Midtøsten. Det er et annet sted, med en annen historie. Noe Gahr Støre utmerket vet.

Krekar gir ham fingeren, så fort han får anledning. Han vet han er untouchable. Han er ikke en gang internert.

Krekar koster Norge stort i goodwill. For utenverdenen er hans opphold i Oslo uforståelig. NBC-programmet får frem dette på en forbilledlig måte, bokstavelig talt.

At Norge er villig til å betale prisen, sier noe om regjeringen og den styrende elitens målsetting og prioritering. Det er mål som aldri er debattert eller formulert. Men ser man tingene i sammenheng, er valgene ganske klare.