Nytt

Utenriksminister Jonas Gahr Støre svarte fredag på Siv Jensens forespørsel angående garantiene fra sikkerhetssjefen i Irak om at mullah Krekar trygt kan returneres. Gahr Støre viser til en sak der selv India ble vurdert som for utrygt. Når man tenker på situasjonen i Irak forstår man at det kan bli lenge til Krekar er tilbake i Kurdistan.

Gahr Støre viser til andre europeiske land: ingen har returnert terrormistenkte til Irak. Han viser til alle paragrafer i Den europeiske menneskerettskonvensjon osv, som stiller strenge krav til retur.

I denne sammenheng er særlig Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 3 om beskyttelse mot tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff relevant. Andre bestemmelser av særlig betydning, er EMK artikkel 2 om retten til liv, samt forbudet mot dødsstraff i 6. og 13. protokoll til EMK. Det vises også til FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 7, og FNs torturkonvensjon artikkel 3. Norske myndigheter har et selvstendig ansvar for å sørge for at disse forpliktelsene etterleves.

Garantier ikke nok

Det har overrasket enkelte at Gahr Støre introdusert behovet for å vurdere om irakiske myndigheter holder hva de lover, bla. Erna Solberg mente dette var en ny betingelse.

Gahr Støre viser til Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Den godtar ikke garantier som den Norge ber om fra Irak. Det er ikke nok i seg selv. Man må i praksis se at de etterleves. Noen vil kunne si at dette åpner for vilkårlighet den andere veien, dvs. en slags umyndiggjøring av nasjonale myndigheter. Når vil et land som Irak ha nådd europeisk standard?

Vi er i en prosess med irakerne om et garantidokument med styrket innhold og utstedt av de rette myndigheter i Irak. Men som nevnt må vi i tillegg forholde oss til at slike garantier gjentatte ganger av Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg er avvist som et tilstrekkelig grunnlag i seg selv for retur i den situasjon som foreligger. Som nevnt må vi forsikre oss om at innholdet i garantien følges opp i praksis.

I saken Saadi mot Italia 2008 (saksnummer 37201/06) som gjaldt utvisning av en terrormistenkt utenlandsk borger fra Italia til Tunis, la Den europeiske menneskerettsdomstolen vekt på at en rettslig garanti som henviste til nasjonal lovgivning og mottakerstatens tiltredelse til relevante konvensjoner om beskyttelse av menneskerettighetene, ikke var tilstrekkelig til å fjerne risikoen for overgrep ved utvisning hvor det var rapportert en utbredt bruk av metoder som er klart i strid med EMK (paragraf 149).

Det samme ble resultatet i saken Chahal mot Storbritannia 1996, som gjaldt utvisning av en sikh-leder til India (RJD 1996 s. 1831). Garantier gitt av indiske myndigheter ble ikke ansett tilstrekkelige. Også FNs torturkomité og menneskerettskomiteen har avvist å bygge på garantier, bl.a. i sakene Agiza mot Sverige og Alzery mot Sverige, begge fra 2005, med henvisning til at de konkrete forholdene i mottakerlandet var preget av utbredt bruk av tortur overfor personer som var ansett å utgjøre en trussel mot rikets sikkerhet. Som nevnt har ennå ingen europeiske land åpnet for retur til Irak av personer som settes i forbindelse med terror.

Under mitt besøk i Bagdad 29. juni tok jeg opp Krekar-saken, og vi diskuterte hvilke skritt som er nødvendige for å få til det både Norge og Irak er enige om – at Krekar skal returneres.

Gahr Støre drøftet Krekar-saken med sin irakiske kollega så sent som 21. juli, trolig på bakgrunn av NBC-dokumentaren om Krekar.

Norge er den flinkeste gutten i klassen i EØS. Gjelder det også på menneskerettsområdet? I så fall ser det ut til at Krekar kan se frem til å dø på sotteseng i Norge.


Svarbrev om retur til Irak av Mulla Krekar