Kommentar

Avsløringen av at den antatt nye lederen for Tamil-Tigrene (LTTE) bor på Vestlandet og styrer en fortsettelse av kampen derfra, setter Norge som humanitær stormakt og fredsmekler i relieff. Her løper flinkeste-gutt-i-klassen-syndromet – både ute og hjemme (rekordstort antall asylsøkere, slappe krav, liten vilje til gjennomføring av gjeldende bestemmelser) – sammen og tvinger frem spørsmålet: Er prisen for Norges politikk at Norge er blitt den optimale basen både for kriminelle og politiske terrorister?

Regjeringen benekter enhver slik sammenheng. Svarene utviklingsminister Erik Solheim gir Aftenposten, er total benektelse. Det tyder på stor frykt for å innse at prisen for å være sosialdemokratiets svar på den barmhjertige samaritan er norsk sikkerhet og kompromittering av norske interesser i utlandet.

Man hadde aldri trodd man skulle komme dit, åpenbart. Norge valgte å pleie kontakten til Tigrene selv etter at fredsprosessen brøt sammen. I den beste hensikt. Samtidig ga man asyl til tamiler, og familiegjenforening. Den aktuelle LTTE-lederen skal ha kommet hit på familiegjenforening i 2005. Det later ikke til å ha streifet regjeringen at Norge dermed ble en aktør i konflikten. Tamilene i Norge er selvsagt aktive i det de mener er en frigjøringskamp. Det fantes en væpnet organisasjon som utkjempet en krig, også med terror. Den har et stort internasjonalt nettverk og samler inn penger i diasporaren, også ved tvang. Dette har vært kjent i lang tid. Likevel virker det som om Erik Solheim ikke har tenkt gjennom problemstillingen, at man ved å slippe inn tamilene blir trukket inn i konflikten på en måte man ikke har kontroll over. På toppen av det hele er man fredsmekler. Det er særlig den siste rollen som viser ensidigheten i den norske politikken. Man ønsker å være god, men den som virkelig skal utrette noe godt må forholde seg til virkeligheten. Det gjør ikke sosialdemokratiet, inklusive sentrum og Høyre. Man vil ha moralsk gullstjerne og synes å tro at det gir en slags immunitet.

Tamil-saken stiller Norges offisielle politikk i relieff. Den viser nettopp den koblingen mellom innenriks- og utenrikspolitikk som utenriksminister Jonas Gahr Støre fremhever, men ut fra en helt annen vinkel.

Det er liten tvil om at den vinkelen journalist Kristoffer Rønneberg legger opp til er gyldig, selv om den underkjennes av hans egen redaktør Harald Stanghelle. Stanghelle sier saken ikke «trenger bety en fare for norsk sikkerhet».

Det er massiv motstand mot å trekke de konklusjoner som enhver noenlunde oppegående person må gjøre ut fra sakens fakta. Aftenpostens leder uttrykker den offisielle vegring og kunne vært forfattet av et regjeringsorgan:

USA, EU, India og flere andre land fordømmer Tamiltigrene som en terroristorganisasjon. Norge forsøkte i mange år å legge til rette for fredsforhandlinger på Sri Lanka og ønsket ikke å sette terroriststempel på en av partene i borgerkrigen. Denne holdningen var aldri ment som et tilbud om å la Norge bli et fristed for å organisere og finansiere voldsaksjoner.

Mange spørsmål er ubesvart i saken som nå er kommet opp. Den er en påminnelse om at det i Norge finnes innvandrermiljøer som følger nøye med i hjemlandets politikk og har ambisjoner om å være aktører i den.

Det må være et ufravikelig krav at norske myndigheter holder seg fullt orientert om personer som driver politikk på så avansert nivå at de kan opnå lederposisjoner i organisasjoner som er dypt innblandet i andre lands interne konflikter.

Essens: 1) Norge «valgte» å ikke gi LTTE terroriststempel av hensyn til fredsmekling. Men dermed valgte man vel også noe mer? Valget hadde vel visse konsekvenser? Risikerte man ikke å bli gissel for LTTE? Også fredsmekling har en fallhøyde som handler om mer enn bare å mislykkes.

2) Sinnelagsetikk: Det var aldri ment slik! Fredsmeklingen var aldri ment som invitt til at Norge kunne bli fristed for terrorister. Tror Stanghelle/Støre/Solheim at en borgerkrig er et teselskap? Det offisielle Norge føler seg misbrukt, og er såra og vonbroten.

3) Konklusjon: Et fromt ønske/krav om at politiet holder seg orientert.

Erik Solheim sier han har kjent til saken en måneds tid, den kommer dermed ikke som julekvelden på kjerringa. Han svarer slik på spørsmålet om hva regjeringen akter å foreta seg: «Ingenting». «Det er ikke norske myndigheters oppgave å blande seg inn i det».

Disse uttalelsene er oppsiktsvekkende. De avdekker at norske myndigheter ikke forstår hva de driver med:

– Vi gjør ingen verdens ting. Det er opp til de norske sikkerhetstjenestene å vurdere om dette er et sikkerhetstema for Norge. Vi har egne tjenester som håndterer dette, og de vurderer om det finnes en sikkerhetstrussel. Det hadde blitt spinnvilt om norske politikere skulle ta stilling til det, sier Solheim, som lenge har arbeidet med å skape fred på Sri Lanka.

Noen vil sikkert hevde at dette er uttalelser ment til offisiell bruk, og at Solheim bare følger spillets regler. Men da ville han uttalt seg annerledes. Da ville han ikke sagt «Vi gjør ingen verdens ting», midt i en valgkamp. Solheim ga dermed seg selv en stor fallhøyde.

Ny Krekar-sak

Aftenposten reiser spørsmålet om Norge nå pådrar seg en ny Krekar-sak. Sri Lankas utenriksråd sier det kan bli aktuelt å kreve utlevering. Men srilankiske myndigheter har ikke akkurat behandlet Tamiltigrene med silkehansker. Man må regne med at det tas hardhendte metoder i bruk for å få terrormistenkte til å snakke. Bordet fanger: Hvis regjeringen utleverer tamilen fra Vestlandet, må de også utlevere Krekar. Eller omvendt: også LTTE-lederen må få bli.

Frp-leder Siv Jensen ser umiddelbart sakens dimensjoner: Først var det Krekar, så var det Taliban-ledere som risikerte ublid behandling av den regjering norske soldater slåss for, og nå kommer en tamiltiger. Er dette forenlig med asyllovens intensjon? Er det slik menneskerettskonvensjonene er ment å fungere? Høyesterett har sagt at Krekar er en trussel mot norsk sikkerhet, likevel får han gå fritt omkring. Hvor troverdige er forsikringene fra utenriksministeren om at politiet passer på? Hvilken oppbakking har politiet fra politiske myndigheter? Solheim sier til Aftenposten at det ville være «spinnvilt» om regjeringen skulle blande seg inn. Er det innblanding å sørge for befolkningens trygghet og sikre norske interesser?