Kommentar

Norge har et hardt og et mykt ansikt utad. Man er i økende grad hard mot Israel, godt hjulpet av opinionsdannere innen kulturliv, presse og akademia. Kritikken av Israel gir således bonuspoeng på hjemmebane og skaffer Norge nye venner ute. Nå ropes det på straffedomstoler, FN-gransking og tribunaler, og UD ved statssekretær Raymond Johansen plasserer seg bekvemt midt i strømmen.

Samtidig er Norge svært unnfallende overfor den srilankiske regjeringens krigføring mot tamilene. Parallellene til Gaza er mange. Også her er det en sivilbefolkning som kommer i skvis. Men bistandsminister Erik Solheim ønsket ikke uttale seg, av hensyn til Norges rolle som mekler.

Norge har også en sensitiv rolle som leder av giverlandsgruppen for palestinerne, og vil gjerne være på talefot med begge parter i Midtøsten. Men det forhindrer ikke at man deltar i kritikken av Israel, da denne finnes i rikt monn innenfor FN og hjelpeorganisasjonene.

En tilsvarende oppmerksomhet blir ikke Sri Lanka til del. Det har ikke samme nimbus, det er bare tamiler som dør. Just another war.

Det er annerledes med palestinerne. Hvorfor det er annerledes er en lang historie. Norge synes ikke å være opptatt av å forstå hvorfor, og av at denne historien fører oss steder. Vi er kanskje ikke opptatt av endestasjonen. Ett resultat synes å være en viss nærsynthet. Som den nye leder av samfunnsavdelingen i NRK, Kyrre Nakkim, sa i forrige uke: «Barack Obama kopierer Norges politikk overfor Hamas.» Han var full av begeistring. Endelig hadde det gått opp for USAs nye president at Norge hadde hatt rett hele tiden.

Men så skal ikke George Mitchell snakke med Hamas likevel, og da sier Tove Bjørgaas at USA nok ikke kommer til å endre politikk i forhold til George Bushs linje, og hun nevner Israel-lobbyen. Selv demokratene må bøye seg for den. Hvor lavt går det an å synke?

Mediene og regjeringen danser tango, og det er med rumpa bar.

At Norge engasjerer seg så sterkt for palestinerne, skyldes selvsagt vårt store hjerte. Men det banker altså ikke like sterkt for tamiler.

Det banker heller ikke spesielt sterkt for demokratiet, kan det synes som. Hverken i Russland eller Kina er Norge synderlig opptatt av demokratiutviklingen.

Det grelleste eksemplet kom før jul, da Kina henrettet forskeren Wo Weihan, angivelig for spionasje, men informasjonen om de kinesiske ledernes helsetilstand skal ha vært hentet fra åpne kilder. Kina er hysterisk når det gjelder kinesere som gir utlandet opplysninger. 28. november ifjor ble Wo Weihan henrettet. Dagen etter leverte EU et protestbrev. Norsk UD fikk anledning til å skrive under, men avslo etter å ha tatt betenktningstid. Begrunnelsen er oppsiktsvekkende: UD anså henrettelsen for å være i pakt med folkeretten!

Norge fikk muligheten til å skrive under på fordømmelsen. I et brev datert 1. desember fra EU til flere europeiske ikke-medlemsland, blir norske myndigheter spurt om å slutte seg til EU-fordømmelsen.

UD brukte fire og en halv time på å bestemme seg. Svaret var nei.

– Vi så, etter å ha vurdert saken, at henrettelsen ikke var i strid med folkeretten, sier statssekretær Raymond Johansen i UD.

– Vi forholder oss til folkeretten. Det er der vi har lagt listen. Dersom vi skulle fravike fra prinsippene, ville vi hatt en unnvikende politikk, fortsetter han, og sier at han likevel er sikker på at hverken Kina eller noen andre kan være i tvil om hva som er Norges holdning når det gjelder dødsstraff.

se: Norsk UD tiet om henrettelse

Bilde: Wu Weihan giftet bort datteren sin Ran Chen i Wien i 2004.

Grunnen til protestene fra EU og USA var selvsagt det tynne anklagegrunnlaget og den summariske rettssaken med påfølgende dødsdom. Skulle dette være i tråd med folkeretten? Hvordan kan Norge da bli tatt alvorlig i andre sammenhenger?

Det hører med til historien at en norsk delegasjon nettopp var hjemkommet fra den årlige menneskerettsdialogen med kineserne.

Statssekretær Raymond Johansen hadde vært i Beijing like før henrettelsen for å lede den norske delegasjonen som deltok på den årlige menneskerettighetsdialogen med Kina. Dødsstraff var noe av det Johansen brukte mye tid på å snakke om med kinesiske myndigheter.

– Men hvis ikke UD vet å si fra i så grove saker, er ikke menneskerettighetsdialogen med Kina mye verdt, sier Kina-ekspert Harald Bøckman, koordinator ved senteret for asiastudier på Universitetet i Oslo (UiO).

Men det stopper ikke der. Norge viser en like unnfallende holdning overfor vår store nabo i øst. De siste ukenes henrettelser på åpen gate, både i Wien og Moskva, har satt en støkk selv i politikere som gjerne snakker om samarbeid.

Kulturminister Trond Giske undertegnet i går en avtale om kultursamarbeid med sin russiske kollega Aleksandr Avdejev.

– Din russiske kollega Avdejev er en av Putins rådgivere. Vil du i forbindelse med kulturavtalen ta opp norsk bekymring for ytringsfriheten i vårt naboland?

– Når vi møtes på politisk nivå er det anledning til å ta opp mye. Det viktigste nå er å etablere kultursamarbeid med nær kontakt, dialog og utvikling som plattform for alle spørsmål, sier Trond Giske.

Det svaret slipper Giske unna med, liksom Raymond Johansen slipper mer bråk om Kina.

Norge har valgt seg palestinerne, men har samtidig valgt så mye mer: en fordømmende holdning til Israel som er så ensidig at den inviterer til jødehat. Den humanitære stormakten langt mot nord har ikke noe problem med å dømme tamiler til samme skjebne som palestinerne, og kinesere og russere må pent finne seg i brutal undertrykkelse. Hvor er integriteten, hvor er konsekvensen, hvor er selvrespekten?

Man måler ikke menneskerettigheter med metermål. Disse holdningene sier noe om hvor alvorlig vi tar menneskerettighetene. Vår moral er selektiv. I et pragmatisk perspektiv er nok russere og kinesere av større betydning enn palestinerne. Og Israel-fiendskapen skaffer oss venner vi godt kunne vært foruten.