Enkelte politikere er besatt av den politiske teknikken som består av at når du bare gjentar en stor nok løgn ofte nok, blir den trodd, – til og med kanskje av politikeren selv.  En av disse politikerne er Audun Lysbakken fra Sosialistisk Venstreparti.  For ham er det blant annet viktig å få massert inn i tankene hos tilhengerne sine at Israel ikke respekterer folkeretten.  Han forstår ikke hvorfor dette ikke ser ut til å få konsekvenser for det norsk-israelske samarbeidet.  I tillegg er han opptatt av regjeringens syn på oljefondsinvesteringer i selskaper som bidrar til «okkupasjonen av Palestina».  I mai stilte han spørsmål om alt dette til utenriksministeren, Ine Marie Eriksen Søreide.

Vi tror utenriksministeren likte disse spørsmålene, de gir faktisk inntrykk av å være blant hennes favorittspørsmål som gir henne anledning til å trekke frem igjen sitt favorittsvar som hun har lest opp for Stortinget mange ganger tidligere, også i nærvær av representanten Lysbakken, selv om han kanskje ikke greier å huske det.

Det er imidlertid ingenting som tyder på at det er noe i veien med minnet til utenriksministeren som til og med husket at FNs Sikkerhetsråd i 1980 vedtok en resolusjon (nr. 465) som «ba alle FNs medlemsstater om ikke å gjennomføre tiltak som kan støtte opp under de israelske bosettingene.»  Denne historiske bønnen som FN rettet bl.a. til Oddvar Nordlis regjering i 1980 har åpenbart fått skjelsettende virkning på norske politikere i de mer enn 40 år som er gått siden bønnen ble bedt.  De får den rett og slett ikke ut av minnet.

Den har fått som konsekvens at «Regjeringen er tydelig internasjonalt og overfor Israel om at de israelske bosettingene på okkupert område er folkerettsstridige og utgjør et hinder for fred.»  Vår holdning til bosettingene er forankret i en rekke resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd og vurderinger fra Den internasjonale domstol i Haag, sier utenriksministeren i sitt svar til Lysbakken 26. mai, og fortsetter: «Vi uttrykker også bekymring overfor israelske myndigheter ved omfattende maktbruk, og der det er fastslått brudd på folkeretten, herunder brudd på humanitærretten eller menneskerettighetene.»  Men har Ine Marie Eriksen Søreide sjekket om dette faktisk stemmer?

Det som synes å plage utenriksministeren mest i denne sammenhengen er vår statlige moral som blant annet skal formuleres av et Etikkråd som med sine etiske retningslinjer skal styre virksomheten i Statens pensjonsfond utland, SPU, blant mange kjent som «Oljefondet.»  Samtidig som det er bred enighet i Utenriksdepartementet om at dette fondet ikke er et virkemiddel i utenrikspolitikken, har det oppstått forviklinger i forhold til et firma som foruten å være en lukrativ investering for pensjonsfondet også har virksomhet gående i Judea og kanskje i Samaria hvor det bor jøder til tross for at utenriksministeren mener det er ulovlig for jøder å bo der etter hennes syn på folkeretten.

Vi forstår hennes dilemma.  Det er en gammel tradisjon blant europeiske politikere å passe på at det ikke bor jøder hvor som helst i verden, og spesielt ikke i Judea hvor det ifølge utenriksministeren til og med er forbudt i henhold til folkeretten.  Man kan jo ikke risikere at Statens pensjonsfond kommer i konflikt med slike tradisjoner.  Regjeringen mener dialog, samarbeid og tillitsbygging er sentrale elementer for å løse konflikter.  Norge har nære, langvarige og vennskapelige forbindelser med både israelerne og palestinerne, og ønsker et bredt politisk, kulturelt og økonomisk samarbeid med begge parter, sier utenriksministeren som ga representanten Lysbakken en omfattende redegjørelsefor det utmerkede fredsarbeidet Norge har utført i Judea de siste 25-30 år.

Men dette visste jo representanten Lysbakken allerede og han var sikkert enig i alt hun sa om dette.  Det han var opptatt av var jo ikke en redegjørelse om Norges respekt for folkeretten, men for Israels manglende respekt for den.  For å finne mer ut av denne floken, går vi rett til Norges Banks Etikkråd som er ledet av ingen ringere enn professor Ola Mestad med selveste Cecilie Hellestveit som rådgiver.  På Etikkrådets hjemmeside finner vi nøkkelen både til Lysbakkens bekymring og utenriksministerens opptatthet av folkeretten i området.

Selv om utenriksministeren ikke ser noen sammenheng mellom sin utenrikspolitikk og virksomheten til Statens pensjonsfond utland, kan vi ikke underslå at Etikkrådet later til å ha en annen oppfatning.  Etikkrådets forståelse av både folkeretten og norsk utenrikspolitikk på området synes på vesentlige punkter å være påfallende lik:

  • Etikkrådet anbefaler å utelukke Shapir Engineering and Industry Ltd (Shapir) fra Statens pensjonsfond utland (SPU) på grunn av en uakseptabel risiko for at selskapet medvirker til alvorlige krenkelser av individers rettigheter i krig eller konfliktsituasjoner.
  • Etikkrådet legger til grunn at de israelske bosettingene på Vestbredden er oppført i strid med folkeretten, og at deres eksistens og stadige utvidelser påfører den palestinske befolkningen i området betydelig skade og ulempe.
  • Bakgrunnen for Etikkrådets anbefaling er selskapets bygging av boliger i israelske bosettinger på Vestbredden.

Blant Etikkrådets detaljerte begrunnelser for sin beslutning finner vi en påstand om at Israels Høyesterett i 2004 skal ha felt en dom som sier at bygging av bosettinger på de okkuperte områdene er ulovlig.  Vi er ikke i stand til å finne en bekreftelse i offentlige israelske kilder på denne opplysningen, og oppfordrer den som føler seg faglig ansvarlig for Etikkrådets anbefalinger om å veilede oss.

I mellomtiden velger vi fortsatt å mene at hverken representanten Lysbakken, utenriksministeren eller Norges Banks Etikkråd har etikken med seg når de offentlig fremsetter uriktige anklager mot den jødiske staten Israel.  Det er mange grunner til å hevde at den atferden de både enkeltvis og samlet utviser, avslører en tydelig mangel på respekt nettopp for folkeretten.

 

 

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

 

 

Kjøp Prosessen mot Israel fra Document Forlag!