Verden beveger seg mot en økonomisk krig med USA og Kina i hovedrollen. Norge har vært altfor naive, og har valgt feil side, mener professor.

For 45 år siden var USAs BNP 15 ganger så stort som Kinas. Nå er det bare 1,4 ganger større. Inntil Donald Trump fikk makten i USA, ble kineserne sjelden utfordret.

Veksten har kommet via omstridte virkemidler. Professor Kåre Dahl Martinsen ved Forsvarets høgskole gir noen eksempler til Aftenposten.

  • dumping av sterkt subsidierte produkter på vestlige markeder for å stanse konkurrentene.
  • industrispionasje.
  • tvungen overføring av teknologi fra vestlige selskaper til kinesiske «partnere».
  • trusler om gjengjeldelse for dem som fremmer dumpinganklager mot Kina.
  • trenering av slike klager i Verdens handelsorganisasjon (WTO).
  • plassering av kinesere eller Kina-vennlige i stillinger av strategisk betydning i internasjonale organer.

Vestlige politikere trodde at å inkludere Kina i Verdens handelsorganisasjon (WTO) ville fremme demokrati i Kina. Men de tok feil. De glemte at handel er makt.

Martinsen har utgitt boken «Økonomisk krigføring». Her beskriver han Kinas vilje til å utnytte økonomi som en maktfaktor. Han er kritisk til hvordan norske politikere har gjennomført vår utenrikspolitikk.

Norge har valgt feil side på den slagmarken WTO har utviklet seg til å bli, mener Martinsen. Særlig etter at USA i 2019 å sluttet å godkjenne nye dommere til WTOs ankedomstol, noe som stanset klagebehandlingen.

Siden dette har ikke domstolen fungert skikkelig.

– Norges syn er at det skyldes at Donald Trump trakk støtten til den. Jeg mener at det ikke er riktig. Barack Obama var i ferd med å gjøre det samme. Årsaken var at ankedomstolen tiltok seg rettigheter den formelt sett ikke har. Det reagerte amerikanerne på, med full rett, mener Martinsen.

Klagebehandlingen tok for lang tid, noen ganger opptil tre år. USA ville ha med europeerne på reformer, men fikk lite respons.

– WTO ble opprettet for å løse opp i tvister om handel. Den er basert på tillit til at den som taper, retter seg etter vedtakene. Det har ikke Kina gjort. Derfor har de fått sak etter sak mot seg – ofte er de tause, unnlater å gjennomføre vedtakene eller anker til ankedomstolen.

Hva Kina sier offentlig, betyr ingenting, sier Martinsen. Det er hva de faktisk gjør som betyr noe. Norge viste manglende forståelse for dette og hengte seg opp i ordenes betydning.

– Hva betyr den gjentatte erklæringen om at menneskerettigheter er en bærebjelke i norsk utenrikspolitikk? Ingenting. Og det er viktig at det ikke betyr noe når du legger et verdimessig syn på politikken. For da ser du gapet. Hvis du bare er opptatt av makt, betyr det ikke noe uansett.

Han mener Norge har vært totalt naive overfor Kina.

– I Kina er kommunistpartiets styring av næringslivet blitt så tett at alle må være klar over hva de begir seg inn på. Jeg mener ikke at vi skal slutte å handle med Kina eller slutte å ha noe med kinesere å gjøre. Men vi må være veldig bevisste på hvem vi handler med. Og det kan være vanskelig når politikerne ikke er åpne og tydelige om dette, sier Martinsen.

Kina-kjenner Torbjørn Færøvik går enda lenger, og mener Kina har brutt tilliten. Norge bør unngå å bli økonomisk knyttet til Kina, og avslutte forhandlingene om en frihandelsavtale, som nå er lagt på vent.

Les også:

Justin Trudeau nekter for at han visste at Kina finansierte politikere i Canada

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.