Kommentar

Oppfatningen av Norge er ikke lenger noe vi dikterer selv. Utlendinger følger med i hva som skjer og gjør seg sine tanker. Hvorfor? Fordi Norge er del av de samme kulturelle- og politiske konflikter som andre land strir med. Vi blir derfor målt etter andre målestokker enn de vi setter selv. Det holder ikke med blå øyne.

Foreløpig er det spesialister eller politiske miljøer som følger med på hva Norge gjør: eksperter på terror og islamisme, folk som følger Midtøsten og Israel/palestinerne. Ett eksempel er Emerson Vermaat, med utdannelse fra Leiden. Han har fulgt Norges forhold til asylsøkere med terror- eller islamistbakgrunn, og er forbausende velorientert.

Vermaat påpeker at asylloven praktiseres på en måte som setter sivilbefolkningens liv og sikkerhet i fare. Skrekkeksemplet er mullah Krekar. Vermaat siterer hans hyllest av Osama bin Laden, og hans trusler mot norske politikere, hvis han blir utvist.

Dette skuespillet har pågått i ni år uten at myndighetene har greid å skjære gjennom. Styrken ved Vermaats artikkel er at han ser Norge utenfra. Da ser han noe annet enn det selvbildet vi får presentert hver eneste dag, og etterhvert tror er virkeligheten.

At UNE har innvilget 33 Taliban-medlemmer asyl, er avgjørelser som blir lagt merke til, helt sikkert også av andre lands sikkerhetsmyndigheter.

Norge, Sverige, Storbritannia og andre vesteuropeiske land blir brukt som baser av ekstremistene: med sine store friheter gir de mulighet for rekruttering, innsamling av midler, propaganda, hvile og trening. Baser i Vest er det perfekte cover. Det er elementær taktikk i en krig, men europeiske/norske myndigheter oppfører seg som de ikke er i krig. Deres humanitære generøsitet er grenseløs.

Det trengte ikke være slik. Flyktningkonvensjonen fra 1954 forbyr «refoulement», dvs. tilbakesending til et område, hvis det setter asylantens liv og helse i fare. Men det finnes et unntak fra denne regelen: hvis asylanten utgjør en sikkerhetsrisiko for landet han er kommet til.

Too lenient immigration authorities and courts should strictly adhere to the following requirements stipulated in the above mentioned “Refugee Convention» of 1954. Article 33, paragraph 1 prohibits “contracting states» “to expel or return (‘refouler’) a refugee in any manner whatsoever to the frontiers of territories where his life or freedom would be threatened on account of his race, religion, nationality, membership of a particular social group or political opinion.» But article 33, paragraph 2 mentions the following important exception to the principle of non-refoulement: “The benefit of the present provision may not, however, be claimed by a refugee whom there are reasonable grounds for regarding as a danger to the security of the country in which he is, or who, having been convicted by a final judgment of a particularly serious crime, constitutes a danger to the community of that country.»

Avsløringene av terrorvirksomet på norsk, svensk, britisk jord viser at disse landene brukes til slike formål. Det gjelder rekruttering av terrorister, feks. til Somalia, og finansiering av terror. Men pressen og politikerne lukker øynene for denne forbindelsen.

Derfor kom det som et stort sjokk da en Al Qaida-tilknyttet celle ble avslørt i Norge 12. juli. Det virker som et pykisk behov hos særlig pressen å få minimalisert og bagatellisert trusselen. Etter at det første sjokket var over, kom man raskt over i sporet der PST ble mistenkeliggjort eller latterliggjort.

Normalt utviser pressen en kritisk rolle: man tar ikke myndighetenes ord for gitt. Det finnes ingen slik kritisk funksjon i terror-relaterte saker. Tvertimot. Man forsøker heller å svekke myndighetens kontrolloppgave.

Eksemplet er igjen mullah Krekar, som et flertall av befolkningen avskyr.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre vil ikke utvise Krekar til Irak før det kan dokumenteres at Irak har en standard i fangebehandling som er akseptabel. Det holder ikke med løfter, eller lover. Regjeringen skal se praksis over tid. I hvilke andre situasjoner er man like samvittighetsfull?

Men det pressen har glemt å spørre om er hvorfor den norske regjering ikke får mullah Krekar utvist til et annet land enn Irak. En slik mulighet finnes nemlig. Krekar var personlig ansvarlig for at den australske TV-journalisten Paul Moran ble drept av en selvmordsbombe 22. mars 2003. Dette er velkjent i Australia. Hvorfor har ikke den norske regjering gjort forespørsler i Australia slik at Krekar kunne stilles for retten der? Hvorfor har ikke Norsk Journalistforbund tatt initiativ til et samarbeid med australske kolleger?

Forsikringene om at man ønsker mullah Krekar ut av landet bare anledningen byr seg, lyder hule og tomme.

Norway and Sweden: A Safe Haven for Dangerous Islamist Terrorists

By EMERSON VERMAAT

http://no.wikipedia.org/wiki/Mullah_Krekar

Les også

-
-
-
-
-