Kommentar

El momento de la verdad – sannhetens øyeblikk – da publikum får se om matadoren har det som trengs til å vente lenge nok og drepe tyren i rette øyeblikk. Brukt om situasjoner som krever mot og setter et menneske på prøve.

Avsløringen av terrorcellen viser at de som styrer Norge, står overfor et slikt øyeblikk.

Det har lenge vært kjent at ca. 95 % av dem som kommer hit, kaster sine papirer. De ønsker mao ikke at myndighetene skal vite hvem de er. Det innebærer en stor risiko for det norske samfunn, som har tusenvis av mennesker i sin midte som det ikke aner hvem er. Grunnen er trolig at man vil stå fritt til å kunne velge en bakgrunn som er mest mulig overbevisende. Det gjør det også umulig å returnere mennesker. Systemet resignerer og de fleste får bli.

Nå viser det seg at norske myndigheter ikke bare resignerer. De deltar aktivt i importen av mennesker som ikke bare har ekstreme meninger, men også kan ha begått ekstreme handlinger, som mullah Krekar.

Krekar drev ikke i land på norskekysten, han er et resultat av en politikk.

Avsløringen av at norske myndigheter gir asyl til mennesker som tilhører antidemokratiske, voldelige bevegelser, er viktig. Den viser at asylpolitikken er grunnlagt på eller har utviklet en form for galskap. Den er rett og slett ikke bærekraftig, og da mener vi ikke økonomisk og demografisk, men ideologisk. Myndighetene har som politikk å gi beskyttelse til mennesker som representerer en trussel mot ethvert sivilisert samfunn. Tror myndighetene at det norske samfunn er hevet over alle andre, at det er usårbart?

Al Qaida-cellen viser at det ikke er tilfelle.

Vi deltar i krig i Afghanistan, samtidig som vi gir beskyttelse til medlemmer av Taliban og Hizb ut-Tahrir. Hvor bevisstløs går det an å bli?

Dette er så alvorlige sikkerhetsbrudd at det må tillegges regjeringen på toppnivå. Slik fremstår også Krekar-saken i et annet lys. Det dreier seg ikke om en skrullete ekstremist. Det dreier seg om en regjerings politikk som gir asyl til ekstremister og setter deres beskyttelse over det norske samfunns.

Dette er en luksus ikke noe samfunn kan koste på seg, og et folk som har slike ledere bør snarest se til å kaste dem.

Hvor ille dette er kan man se av den enqueten Aftenposten har gjort blant politikere på Stortinget.

Det er tre partier som mener sikkerheten til ekstremistene står over sikkerheten til det norske samfunn: Høyre, Arbeiderpartiet og SV. Både KrF, Frp og Sp ser det hårreisende i at man gir asyl til mennesker som har brukt vold, går inn for vold og er antidemokratiske.

Begrunnelsene er interessante.

Lise Christoffersen, innvandringspolitisk talskvinne, Ap

– Det går ikke an å si at fordi du tilhører en bestemt retning i islam, så har du ikke asylrett. Det må være en vurdering av den enkelte situasjon fra det landet som vedkommende flykter fra. Det vi vurderer, er om den som flykter har behov for beskyttelse i Norge, og da må menneskerettighetene være det viktigste. Vi bindes av internasjonale konvensjoner, der utgangspunktet er å vurdere den enkeltes situasjon.

Innvandringspolitisk talskvinne for landets største parti mener at det ikke går an å vurdere de ulike retninger innen islam. Det sier noe om kompetanse og om politiske skylapper i partiet. Det sier noe om hva man får lov å tenke.

Trond Helleland, innvandringspolitisk talsmann, H

– Det er svært viktig med en veldig nøye prosess for å vurdere asylgrunnlaget, men asylinstituttet er et universelt institutt som er vanskelig å overprøve. Er du forfulgt og står i fare for å bli torturert og drept i et land, så vil det veie tungt for å få asyl. Det å begynne å skille mellom islamistiske grupper og andre forfulgte grupper, vil være en vanskelig menneskerettighetsvurdering. En islamists liv er like viktig som et annet liv. Derfor må vurderingen gjøres på individuelt grunnlag.

Det er bare noen dager siden Helleland kommenterte brannene og vandaliseringen av ventemottakene med å si at de som ikke vil oppgi, identitet bør interneres i forsterkede, lukkede mottak. Nå sier den samme Helleland: Det å begynne å skille mellom islamistiske grupper og andre forfulgte grupper, vil være en vanskelig menneskerettighetsvurdering.

Kjenner ikke Helleland islamistisk ideologi? Ville han sagt det samme om en høyreekstrem som risikerte forfølgelse? Eller en kristen med rabiate meninger? Det virker som om islamistene er innhyllet i en tåke som gjør dem immune mot vanlig fornuft.

Akhtar Chaudry er visepresident på Stortinget og justispolitisk talsmann for SV. Han lander etter litt frem og tilbake også på at terrorister og ekstremister må få asyl.

Akhtar Chaudhry, justis-politisk talsmann, SV
– Utgangspunktet for oss er at asylinstituttet er rettet mot den som opplever forfølgelse, tortur, voldtekt eller en annen type undertrykkelse. Det gir mennesker rett til å søke asyl, og hver sak skal bli behandlet individuelt og vurderes deretter. På den andre siden så liker ikke SV radikale bevegelser, i den forstand at de bruker vold, men det er totalt forskjellige ting. Det ene er å mene at vold ikke er tillatt for å nå politiske mål, det andre er om noen er forfulgt – da skal man få beskyttelse.

Logikken er altså: Hvis man er forfulgt, spiller det ingen rolle om man selv er forfølger.

Hvis dette var blitt sagt for noen år siden, ville det utløst latter og spott. Man ville sagt at vedkommende var gal. Nå hevdes det med den største suffisanse av justispolitiske talsmenn for to av våre største partier.

Den norske innvandringslobbyen hevder med styrke at Norges internasjonale forpliktelser trumfer hensynet til den innfødte befolkning. Det spiller ingen rolle hvor mange som bor i Norge eller hvor store ressursene er og hvilke behov den norske befolkning har: Asylanter skal tilgodeses.

I gavnet om ikke i navet har myndighetene lempet på denne forrangen ved å innskrenke asylmulighetene noe. Men selv dette er møtt med kritikk av asyllobbyen, som er statsfinansiert.

Selv når det gjelder ekstremister, viser det seg at asylretten går foran sikkerheten til det norske samfunn og borgerne.

Det er en fantastisk opplysning: Avisene forkynte triumferende at de tre terrorsiktede kunne bli en ny Krekar-sak, dvs. de kan ikke utvises.

Nå viser det seg at Krekars tilfelle er den rådende politikk. Vi har allerede mange krekarer; som med viten og vilje er gitt asyl fordi de er ekstremister. Men har det streifet myndighetene at de samme ekstremistene kunne komme til å bli aktive på norsk jord, enten rettet mot hjemlandet eller det norske samfunn?

Terrorcellen viser at det øyeblikket har inntruffet: De tre forberedte terror på norsk jord.

Det er ikke bare de tre som sitter på tiltalebenken. Det gjør også de som har utformet dagens politikk.