Sakset/Fra hofta

Gresk opprørspoliti står den 6. mars 2020 ved gjerdet på grensen mot Tyrkia, ikke langt fra Kastanies. I bakgrunnen, på tyrkisk side, ligger byen Edirne. Foto: Alexandros Avramidis / Reuters / Scanpix.

I en tid hvor Europa rammes simultant av en pandemi, en økonomisk krise i bestrebelsene med sikte på å bekjempe pandemien, samt et forsøk på invasjon av migranter ved Tyrkias grense mot Hellas, er faktaene på bakken så harde at det å drøfte norsk politikk er en pølse i slaktetiden.

Det er likevel verdt å fremheve at Høyres innvandringspolitiske talsmann Ove Trellevik ved flere anledninger denne måneden har signalisert at asylrettens dager er talte, uten å få kjeft fra andre enn asyllobbyen.

For det vitner om at selv de middelmådighetene som i lang tid har administrert en selvskadende og virkelighetsfjern politikk uten tanke på hva som gikk galt rett fremfor øynene deres, begynner å tenke seg om når de ser at den verden de kjente og tok for gitt, er i ferd med å bli borte.

La oss se hvordan, steg for steg.

I slutten av februar erklærte den tyrkiske president Recep Tayyip Erdogan at Tyrkia heretter ville gi migrantene i landet fri bane til Europa. Kort etter fastslo blant andre Østerrikes statsminister Sebastian Kurz at Tyrkia i realiteten hadde gått til angrep på Europa.

Dette var en del av bakteppet da Fremskrittspartiet i Stortinget den 3. mars la frem ti forslag til innstramning i innvandringspolitikken. Og kanskje var det medvirkende til at statsminister Erna Solberg åpnet for at Norge kunne nekte å realitetsbehandle asylsøknader fra personer som hadde reist fra trygge tredjeland, herunder også Tyrkia – som om det var mulig å dra direkte til Norge fra et krigsområde uten å passere via trygge land. Selv KrF syntes å være på glid i samme retning.

Trellevik var på banen samme dag:

– Forslaget er relevant med tanke på dagens situasjon. Flyktningene kommer fra et trygt land, Tyrkia, og av den grunn burde asylsøknadene være behandlet der, sier Trellevik til NRKs Politisk kvarter.

Tre dager senere var han frempå igjen, trolig sikrere i sin sak. For selv om Verdens helseorganisasjon (WHO) ennå ikke hadde erklært pandemi den 6. mars, forelå det allerede mange urovekkende tegn denne dagen, da Trellevik uttalte seg om samme tema til Klassekampen, hvor han fastslo at det ikke lenger er praktisk mulig å vurdere individuelt beskyttelsesbehov:

– Asylinstituttet har brutt sammen. Det er 70 millioner mennesker på flukt i verden. Det så man aldri for seg da man laget flyktningkonvensjonen i 1951, sier Trellevik.

Nei, så dæven? Hadde han funnet ut dette bare fem år etter historiens mest spektakulære eksempel på massemigrasjon via misbruk av asylretten? Eller bare ti år etter at Roger Scruton hadde fremført det samme poenget f.eks. i «The West and the Rest»? Tenk om det ikke hadde vært nok med én hånd for å telle de beleste Høyre-politikerne!

Høyres innvandringspolitiske talsmann kunne uansett si dette uten frykt for den massive stigmatiseringen som er blitt mange andre til del som har sagt det samme i lang tid. Og han er ganske sikkert fornøyd med kun å møte motbør hos asyllobbyen.

I Utrop den 9. mars får Trellevik kjeft av Ann-Magrit Austenå, som er leder for Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS). Hun reagerer på forslaget om ikke å realitetsbehandle asylsøknader:

– Vi i NOAS tenker dette forslaget er urimelig. Først og fremst fordi det store flertallet er internflyktninger i sitt eget land, og vil forbli der. Av alle millioner som er på flukt i verden, er det et lite antall som ønsker seg videre til Europa.

Hun reagerer også på Trelleviks analyse av situasjonen:

– Jeg oppfatter dette som uredelig. Asylinstituttet har ikke brutt sammen, det er den politiske viljen til å ta imot og integrere mennesker som har brutt sammen.

Han lar seg ikke affisere av kritikken. Den 17. mars er Trellevik igjen på farten. Nå er det overtydelig at pandemien blir ensbetydende med etterkrigstidens største økonomiske krise, og trolig er realitetssansen skjerpet selv langt inn i Høyre. I et tilsvar til Austenå i Vårt Land argumenterer han for at både Europa og Norge må forsvare sine grenser:

Det som er sikkert, er at dersom Europa slipper inn alle som ønsker det, vil de europeiske velferdssamfunnene bryte sammen. Om bare én prosent av verdens flyktninger skulle søke seg til Norge, vil vårt system bryte sammen.

Man kan spørre seg hvorfor Trellevik og andre hadde sittet så rolig og sett på all den skadelige og illegitime migrasjonen som gjennom mange år hadde svekket vårt land kraftig – lenge før det marerittet som nå rammer oss alle, og som vil vise enda tydeligere hva slags katastrofal politikk dette har vært.

Uansett tar Høyres innvandringspolitiske talsmann i praksis til orde for realpolitikk fremfor hyklersk hypermoral:

De fleste land, selv om ikke alle innrømmer det, ser etter løsninger for å hindre at alle verdens 70 millioner flyktninger får mulighet til å søke asyl.

Trellevik fastslår at vi ikke kan la oss oversvømme av mennesker, vel vitende om at den samme erkjennelsen nå synker inn hos befolkningen.

Hvis formålet med politikk ikke bare er å klamre seg til makten, men også å ivareta landets beste, kan ikke Høyre påstås å ha ført noen særlig fremtidsrettet politikk på innvandringsfeltet før disse helt nylige tegnene fra Trellevik.

Det vi er vitne til, er snarere at det europeiske og nasjonale sammenbruddet lærer et intellektuelt nakent Høyre å tenke. Når partiet i praksis tar til orde for å avvikle asylretten, er det bedre sent enn aldri, men likevel langt på overtid.

Hva med å avvikle annet skadelig tøv – som det grønne skiftet – nå som dere først er i gang?

 

Kjøp Roger Scrutons bok «Konservatismen» fra Document Forlag her!