Kommentar

Det er umulig for document.no å levere en løpende kommentar til nyhetsdøgnet. Vi skulle gjerne gjort det, og hvem vet hva det kan bli til i fremtiden, men for øyeblikket tilsier realisme at vi begrenser oss til det vi har ressurser til: nyheten om at rumsfeld godkjente fysisk press trenger ingen sak fra oss. 2_kommentar-stream nyheter gjør ikke det. De interesserte kan selv klikke seg inn på NYTimes. Det tar altfor mye tid for oss å gjøre dette, dessuten. Det som derimot er interessant er vurderingene, i USA, i mindre grad her hjemme. Personlig finner jeg at lesing av norske aviser til stor del er bortkastet tid. Ikke at de er så veldig dårlige, men de utenlandske er så mye bedre. Personlig leser jeg gjerne gamle aviser. De gode artiklene holder seg like godt, hvilket jeg skal blogge et par eksempler på. Den ene er fra Nicholas Kristofs reportasjereise i Iran. Han bekrefter en mistanke jeg har hatt om at presteregimet er så upopulært at det bare er et tidsspørsmål før noe skjer. Dette er informasjon man ikke får fra norske medier. Den blir systematisk utelatt. Journalister reagerer på ordet «systematisk», de tror jeg mener det sitter noen og luker ut slik info. Aktiv sensur. Redaktøren for fagbladet Journalisten, Trygve Aas Olsen, avviste et innlegg som handlet om Norge hadde noe å lære av Hutton-rapporten fordi jeg skrev at i NRK bringes opposisjon til taushet. Han mente det måtte dokumenteres. Det er jo bare å høre på nyheter for å konstatere det. Sensuren sitter inne i hodene på folk. Det er det som er det skumle med Norge, at enigheten er så kvelende. Mullah Krekar saken er et eksempel på det: man bruker spaltemetre på en eksentrisk person, i stedet for å være opptatt av den virkelige trusselen: terroren. Det er fremdeles slik at man får Obstfelder-følelsen når man nevner dette ordet: Her er så underlig, er jeg kommet til feil planet?

Mitt poeng: veien til det norske hjertet går via utlandet.

Det er lett å få en molbo-følelse av dagens norske uvirkelighet. Men det er en del understrømmer som ikke er pene. Dekningen av Irak/terror/USA/islam-syndromet vekker assosiasjoner til norske medier i 30-årene. Det har slått meg den senere tid. Ikke at de begynner å bli fascistiske. Det var de ikke den gang heller. Men ved bare å sitere ytterpunktene skapes en defaitistisk stemning. Det var faktisk defaitismen som ga Hitler et psykologisk overtak, og det som gjorde at de overrumplet Norge. Konkretisert: Man legger tydelig distanse til USA og bruker negative begreper, og mistenkeliggjør der hvor det er mulig. Opprørerne beskrives som de som reagerer på en okkupasjon. Der hvor det tipper over i ren terror, som selvmordsaksjoner, nøyer man seg med en passiv, refererende beskrivelse. Man siterer bare de mest kraftfulle, negative reaksjoner på USA blant muslimer, det være seg i Irak, eller Midtøsten. Man forsøker ikke å spørre om folk kanskje ikke sier helt hva de mener, om språket fungerer annerledes, eller: om det finnes helt andre meninger som ikke tør eller får slippe til. Denne dekningen har en virkning over tid. Den undergraver vår realitetssans, intet mindre. Det er de samme holdninger som går igjen hos journalister og akademikere: de er eliten. Akkurat som man i 30-årene hadde det brukne geværs politikk, har man en mental avvæpning. Folket trenger en annen elite.

Bloggere er per definisjon i opposisjon. Vårt prosjekt må gjennomgå en viss prøving og feiling. Vi kommer definitivt til å fortsette bloggingen. Møtet med irakiske bloggere denne uken, ga inspirasjon: det er den personlige (ikke private) stemmen, politisk engasjert, som gir snapshots av virkeligheten. Derfor blir det kanskje litt mer første person entall fremover.

Skrivingen blir litt mer i rykk og napp. De andre som bidrar har også jobber og forpliktelser de må ivareta, men skriver når de kan eller har lyst. Vi er inne i del av året hvor kropp og hode har bedre av å være ute og gjøre praktisk arbeid. Her ligger fremdeles tømmer og venter langs veien. Vi ønsker også å bruke mer tid til fordypning, det tjener også leserne på. Nyhetsjaget gjør deg bare tom.

Til slutt: Document fikk igår brev fra en 12 år gammel jente som hadde funnet artikkelen om Thor Heyerdahl og påskeøya, som var tatt fra New York Review of Books. Hun arbeidet med en oppgave og syntes det var en fin side! Da er arbeidet virkelig verdt strevet.

Les også

-
-
-
-
-