Sakset/Fra hofta

Avisa Orientering ble startet i 1952 av medlemmer av Arbeiderpartiet som var misfornøyd med den amerikavennlige retningen i norsk utenrikspolitikk. Partieliten i Arbeiderpartiet hadde vendt hjem etter krigen med to nye innsikter: At Norge var et lite land som trengte venner, og at vi burde lete etter disse vennene i vest. Spesielt Håkon Lie hadde blitt en klar amerikavenn, etter å ha tilbrakt store deler av krigen i USA, og blitt smittet av gløden og fremtidstroen.

Men i arbeiderbevegelsen i Norge levde fremdeles gamle sympatier med Sovjet-eksperimentet. De ekte kommunistene holdt til i NKP, men venstresiden i Ap likte ikke at partiet svingte mot vest og mot høyre. De så på Sovjetunionen som gamle, villfarne venner det fremdeles kunne være håp for, mens USA representerte arbeidernes evige fiende: Kapitalistene, imperialistene, fascistene.

Samtidig vokste det frem en ny idé på venstresiden, frykten for at atomvåpnene ville gjøre den neste krigen til den siste. I stedet for å velge side i den kalde krigen burde Norge derfor heller arbeide for verdensfred og atomnedrustning fra en nøytral posisjon i midten.

 

Det mange på venstresiden i Arbeiderpartiet fant ekstra provoserende var at de ikke slapp til med disse bekymringene i det de hadde trodd var sine egne aviser. Arbeiderbladet og andre aviser i A-pressen ble, i likhet med mange andre aviser i Norge,  drevet etter prinsippet om at aviser ikke er til for fri debatt, men for å fortelle folket hva partieliten har kommet frem til. Partieliten i Arbeiderpartiet hadde kommet frem til at USA var vår venn, kommunistene vår fiende, og at det ikke eksisterte noen mellomposisjon.

Derfor startet den utenrikspolitiske opposisjonen i Arbeiderpartiet sin egen avis, Orientering, som ble knytningspunktet for miljøet som i 1961 stiftet Sosialistisk Folkeparti, fram til den i 1975 ble nedlagt og erstattet med SV-organet Ny Tid. I begynnelsen var Orienteringskretsen marginale, og ble ignorert, mistenkeliggjort, og på alle måter forsøkt holdt utenfor datidens gode selskap. Men de ble pionerene for en ny venstreside, og for en allmenn venstredreining i norsk politisk kultur som vi fremdeles ser etterdønningene av.

Når du i aviser i dag stadig vekk ser artikler om hvor fæle og dumme amerikanere er, er det et ekko ikke bare av 60-tallets amerikaskepsis, men av det aller første nummeret av Orientering, hvor Karl Evang skrev om de “sosialt reaksjonere, storindistruelle, inkvisisjonelle, rasediskriminerende og religiøst doktrinære” republikanerne som nettop hadde vunnet presidentvalget. Den gangen var det Eisenhower/Nixon. 60 år senere er navnene nye, og ordene litt forskjellige, men vinklingen stort sett den samme.

Vi som hører historien om Orientering i dag, reagerer automatisk ved å velge side. Vi lever i det politiske landskapet Orientering var med på å skape, og har alle et forhold til disse ideene. For meg og de fleste andre på dagens høyreside fremstår dette miljøet som nyttige idioter for kommunistene, og som utenrikspolitiske dilettanter. Det er mye jeg ikke liker ved etterkrigspolitikken til Arbeiderpartiet, men de klarte tross alt å velge riktig side, både i realpolitisk og moralsk forstand, i det aller viktigste spørsmålet av dem alle: Kampen mot kommunismen.

 

Sånn sett er fortellingen om Orientering fortellingen om hvordan norsk politisk kultur sporet av. Men hvis jeg tar av de ideologiske brillene et øyeblikk, ser jeg også noe annet: En historie full av paralleller til dagens høyreside, og spesielt til Document.

I likhet med Orientering representerer Document en politisk opposisjon som har dårlige levekår innenfor de etablerte mediene, og som derfor har skapt sitt eget. De er et miljø som anses som ekstremister av mainstream, men som selv mener at det er mainstream som har forlatt dem, ikke omvendt.

Å si at noe er en historisk parallell er ikke det samme som å si at situasjonene er identiske. Det betyr i stedet at de har mange nok likhetstrekk til at det å bruke den ene til å belyse den andre gir oss en bedre forståelse av dem begge.

Jeg vil sitere litt fra Birgitte Kjos Fonns nye bok Orientering, rebellenes avis (2011), som inneholder en del beskrivelser av hvordan Orientering så på seg selv, hvordan andre så på Orientering, og om konflikten mellom den gamle og den nye venstresiden, som passer nesten like godt på Document i dag – både på godt og ondt.

Den klareste parallellen er den ensrettingen de opplevde i de etablerte mediene:

“Da Friis og Langseth begynte å meisle ut planene om en ny avis høsten 1952, beskrev de pressen som gjenstand for ”en faretruende ensretting” som langt på vei gjorde ytringsfriheten “til en fiksjon”. Det ble på denne måten “skapt et inntrykk av enighet og samhold”, mens det som i virkeligheten foregikk var at “sannheten [ble skjult] for folket og avvikende oppfatninger” undertrykt. Tidligere Orientering-redaktør Kjell Cordtsen går i dag så langt som til å beskrive ytringsfrihetens villkår ved inngangen til 1950-tallet som “totalitære”.“

Formatet på avisa var kommentarorientert, ikke nyhetsorientert, og bidragsyterne i blant pseudonyme:

“Noen klassisk nyhetsavis var ikke Orientering. Den skulle utkomme bare hver fjortende dag, og den mest fremtredende stofftypen bestod av kommentarer til aktuelle spørsmål eller nyhetsbakgrunner. [..] Kommentarene var lange og etter dagens standard ofte innviklet bygget opp, og gjerne mer “flanerende” og springende enn det stringente og saksfremstillende som siden har dannet mønster for kommentarsjangeren i pressen. Kommentarene kunne være signerte, usignerte eller ha en petitsignatur. Jakob Friis skrev for eksempel ofte under signaturen –ii-, Christian Bay under apax, Finn Lie var Cerebros. [..]

Ironisk nok var [Erik] Nord nødt til å skrive i Orientering under pseudonym. Han sier selv at han aldri skrev om norsk utenrikspolitikk av habilitetsgrunner, men han sto fritt til å skrive om internasjonal politikk. Noen ganger skrev han sammen med vennen Knut Løfsnes. Nord er en av dem kildene ofte refererer til som “Nicodemuser i natten” – folk som bidro med artikler eller til og med penger, men som holdt sin tilknytning til avisen skjult.”

Tonen var preget av rettferdig harme:

“Det som er sikkert, er at Orientering gjorde seg bemerket med en spesiell tone fra første stund. Avisen som skulle være konstruktiv og ikke bli stående lenge ved et “nei”, var uventet krass og polemisk i tonen. [..] Ironien, sarkasmen, bitende polemikk og personangrep var også til stede i Orientering, men totalt sett var det nok mer dynamitt enn smilehull, mer harme enn friskhet.

Avisens harske angrep kunne rette seg mot USA, mot Tyskland eller Frankrike, mot VG eller den høyreorienterte næringslivsorganisasjonen Libertas – blant mye annet. Det var ikke nødvendig å stå langt fra Orientering politisk for å bli utsatt for avisens kommentarer, og det var generelt liten nåde å hente for Arbeiderpartiet..”

Orientering ønsket i utgangspunktet å representerer et “tredje standpunkt”, hvor man var like kritisk til både USA og Sovjetunionen, men i praksis drev de som regel med ensidig USA-kritikk, for å skape motbalanse til de etablerte medienes skjeve dekning:

“Hvorfor skilte det inntrykket avisen ga, seg så merkbart fra det den hadde sagt den skulle gjøre? En åpenbar grunn var slagsiden i andre deler av pressen. Ville man lese kritikk av Sovjetunionen, var det bare å åpne en hvilken som helst annen avis. Orienteringskretsen oppfattet det som sin plikt å balansere dette og bidra til et mer nyansert bilde. Dette gjorde avisen blant annet med å peke på at det også foregikk urovekkende ting hos den vestlige hegemonen. Av samme grunn mistrodde også Orientering mye av den informasjonen som andre deler av pressen baserte seg på.”

I forbindelse med Orienterings femårsjubileum i 1958 beskrev Tarjei Vesaas avisa på en måte som passer godt med mitt eget forhold til Document:

“Orientering les eg med interesse, fordi der synes ligge en kvilelaus vilje bak. […] Men i sin heite vilje trur eg bladet overdriv. Så mykje på avveger kan ikkje alt vera komi her i landet, som det står i Orientering.”

I 1960, etter at Arbeiderpartiets landsstyre hadde vedtatt at virksomhet i Orientering var uforenlig med virksomhet i partiet, i praksis en eksklusjon av Orienteringskretsen, skrev Sigurd Evensmo at dette kom etter årevis med meningstyranni i det skjulte, et

“stillferdig, lydløst forspill, en lydløs kvelning av uvelkomne meninger, en “silent killing”. Gjennom alle disse årene “gjorde det i alle fall på meg et langt sterkere inntrykk enn vedtaket i Arbeiderpartiets landsstyre nå nylig og den flommen av aviskommentarer som fulgte etter, med angrep og insinuasjoner”, skrev han. Med andre ord: Det var lenge siden meningene til Orientering ble ekskludert.”

For øvrig kunne ordbruken i de etablerte mediene synke til dybder som i dag ville vært uakseptable, som da Sosialistisk Folkeparti stemte sammen med de borgerlige partiene om å felle Arbeiderparti-regjeringen i 1963:

“Både i spaltene til Orientering og på generalforsamlingen ble de to SF-representantene utsatt for sterk kritikk – for ikke å snakke om i A-pressen, der de ble kalt forrædere, valper og quislinger, lakeier og femtekolonnister, spekulative salongradikalere og ved- og vannbærere for reaksjonen.”

Noen lesere mente at Orienterings ensidighet gjorde at de fikk mindre påvirkningskraft enn de ellers kunne hatt:

“Like jevnlig som avisen gjentok sitt credo [om det tredje standpunkt] reagerte lesere på det de oppfattet som manglende balanse. Like over nyttår i 1961 ble for eksempel et krast innlegg, undertegnet av 13 anonyme medisinstudenter, publisert. Under tittelen “Orienterings linje og det tredje standpunkt” skrev studentene at til tross for at Orientering kom i stadig større opplag, ble den fortsatt ikke gjenstand for den tillit og respekt den fortjente: “Det er og blir en meningsløs linje å kaste seg voldsomt i vektskålen i et forsøk på alene å oppveie ensidigheten i praktisk talt hele den øvrige norske pressen. For Orientering selv har dette strevet ført til et beklagelig innslag av nettop ensidighet og mangel på objektivitet.””

Torild Skard, den første kvinnen i redaksjonskomiteen, forklarte hvor mye det kunne koste å være aktiv i Orientering:

“Å bestemme seg for å være med i avisen betydde en hard, personlig kamp. Alle som valgte integriteten fremfor konformiteten på denne måten, satte karrieren på spill. Det kostet mye, og betydde ofte utstøtelse fra det ‘gode’ selskap.”

Og da SF’s ungdomsparti SUF brøt ut i 1969 og dannet SUF(ml), senere AKP(ml), havnet Orientering midt i drakampen mellom demokratiske og totalitære sosialister, kanskje ikke ulikt måten Document i dag er et møtested mellom innvandringspessimister og islamhatere.

Høres noe av dette kjent ut? I mine øyne er det mye av dette som enten stemmer for Document, eller som ligner på hva andre i dag sier om Document. Begge deler er interessant.

Samtidig er det mange forskjeller. Både på venstresiden og høyresiden vil nok mange bli fornærmet over at jeg sammenligner Orientering med Document, og de eneste som ikke får litt høyere puls av dette er nok de kjedelige personene i sentrum som synes begge miljøene er like ille.

Men en parallell betyr altså ikke at situasjonene er identiske, men at det å bruke den ene til å belyse den andre øker vår forståelse av begge. Ikke minst bedrer det på perspektivet. Når man står midt oppi den politiske debatten er det lett å glemme at flere av de evige, urokkelige sannhetene bare er en generasjon eller to gamle. (Selv Orientering var israelsvenner frem til slutten av 60-tallet, da de skiftet linje under press fra ml’erne.) Landskapet endrer seg, og plutselig blir den første den siste, og den siste den første.

Paralleller som dette forteller oss ingenting om hva som kommer til å skje, men de sier noe om mulighetsrommet, og de forteller oss både at det politiske landskapet kan endre seg raskere enn vi tror, samtidig som den underliggende dynamikken i politikken kan forbli den samme selv når alt tilsynelatende har endret seg.

Selv er jeg ikke sikker på om Document kommer mest godt eller dårlig ut av denne parallellen. For det finnes nemlig to måter å beskrive Orientering på, og hva de til sist oppnådde.

Den første er at de var forut for sin tid. Det gjorde vondt der og da, men de skapte et levende miljø som neste generasjons store bevegelser sprang ut av, og som har påvirket mye av virkelighetsforståelsen i norske medier og norsk politikk helt fram til vår egen tid. De vrange, ensomme motstrømsmenneskene som talte den tilsynelatende uovervinnelige overmakten på 50-tallet midt i mot, hadde altså all grunn til å være fornøyde. De vant.

Den andre måten å se det på er at Orientering ikke oppnådde noe som helst. Norge gikk aldri ut av NATO, USA vant den kalde krigen, kapitalismen seiret, og den ensidigheten som var ment som en motvekt mot de øvrige medienes ensretting, ble selv til ensretting da deres egne disipler overtok definisjonsmakten. I dag sitter vi her og fnyser over arven etter 68’erne, og moralvenstres arge utspill fremstår for stadig flere av oss som gammelmodige. De retoriske pistolene den radikale venstresiden brukte til å legge Norge under seg, har blitt til vannpistoler.

Er det suksess? Tja.

Selv vil jeg trekke to litt mindre ambisiøse lærdommer ut av dette.

Den ene er at de politiske miljøene som står best rustet for fremtiden, er de miljøene hvor ideene lever. Og de miljøene hvor ideene lever, er de miljøene hvor du finner motstrømsmenneskene, de arge debattene, og den “kvilelause vilja”. Mange av de miljøene finnes i dag på høyresiden, og spesielt på nettet, deriblant Document, Minerva, og i blogger og sosiale medier.

Den andre lærdommen er at ensidighet, uansett begrunnelse, er første skritt på veien mot ensretting, som er et annet ord for intellektuelt selvmord. Ideene blomstrer hos motstrømsmiljøene nettop fordi du blir sterkere av å gå mot enn med strømmen, og de visner når de lykkes med å erstatte den gamle ensrettingen med sin egen.

Både Jesus og Bob Dylan har sagt det, så da er det nok sant: De første skal bli de siste. De siste skal bli de første. Og hjulet spinner alltid videre.

Les også

Fotsteg -
Ideologisk utglidning -
Nasjon og forsvar -
Klassekampen-intervju -