Kommentar

Bakvendtland (der alt går an): I dagens verdibørs var Lars Gule og en Haanes fra Menighetsfakultetet invitert til å snakke om kristenfundamentalismen og Bush. Det blir som å invitere Djevelen til å kommentere Bibelen. Jeg klarer ikke å høre Gule uten å tenke på at han dro til Israel for å sprenge en bombe for palestinerne. Han ble tatt og tok sin straff. Men dette er en så spesiell aksjon at man ikke glemmer den så lett. Politisk har heller ikke Gule forandret seg så mye. Han er fremdeles kritisk til Israel og USA. På toppen av det kommer hans ateistiske humanisme (som han selv kaller det). Den virker dogmatisk og gjør ham i utgangspunktet helt ute av stand til å overhodet å forstå den kristne livsverden. En skulle tro en mann med disse forutsetningene automatisk var utelukket fra å kommentere den kristne høyrefløyen i USA. Men i NRK er det omvendt. Da er man bedre kvalifisert enn andre. Hvorfor er det slik? Fordi programlederen heter Kai Sibbern og selv tilhører denne ulne venstresiden, som snart har meningsmonopol her i landet. Den meninger og oppfatninger setter klare grenser for hva man får mene, og Bush faller selvfølgelig langt utenfor disse. Det som er spesielt er at det føres en kampanje for å skape et bilde av USA slik de gjerne vil at det skal fremstå: når en mann som biskop Gunnar Stålsett sammenligner med Nazi-Tysklands og Gott mit uns så skal man ha ganske sterke indre korrektiv for å lure på om det kanskje er Stålsett som er gal. Særlig når man møter den samme tankegangen i alle kanaler. La meg komme med en innrømmelse: Jeg husker selv hvor fjern Ronald Reagan var. Han virket nærmest litt mindre begavet med alle sukkertøyenene sine. En snakkedukke for andre. Slik trodde vi. Mye vann har rent i havet siden den gang. Imperiet kollapset. Balkan. Rwanda. Tsjetsjenia. Twin Towers. Og globaliseringen, it-revolusjonen. Det er en helt annen verden. Mer påtrengende, omskiftelig, brutal. Men venstresiden i Norge har stått på stedet hvil. De er dermed blitt reaksjonære. Det forkles som kardomme by, og virker derfor tilforlatelig, fordi det er så humant. Men det er preget av konfliktskyhet, snillisme, omvendt rasisme, og en total uvilje til å se alle konfliktlinjene knyttet til innvandring og the rise of terror-islam. I stedet vender man aggresjonen mot Israel og USA. En ideologi som er ute av takt med samtiden risikerer lett å få irrasjonelle innslag. Synet på USA minner om anti-semittisme, med sin systematiske fordreining, tillegging av onde hensikter og gjennomførte negative holdning. Det finnes snille og slemme utgaver, men tendensen er umiskjennelig. Jeg hører den bare jeg slår på radioen eller TV: Igår: En korrespondent for svensk radio fra Washington snakket om CNN-journalistene som aldri kunne tenke seg å besøke hjemmet til.. (et arabisk navn) og se hvordan folket levde. Det var utenkelig, sa hun. I stedet fulgte de den amerikanske krigsmaskinen. Man lurer på hvilke krefter det er i det svenske folkhemmet som får folk til å ta av slik. For hun var tydelig engasjert og det ble fremført med pathos. I NRK er disse holdningene standard. Man har nå prestert å besette alle utenriksstasjoner med menn og det er neppe tilfeldig, for ingen forvalter denne arven bedre enn menn rundt 50. Fra Joar Hoel Larsen i Washington til Sunnanaa i Amman (snart avløst av Odd Karsten Tveit) til Tomm Kristiansen i Afrika trommes det samme budskapet. Hadde publikum visst litt mer om journalistisk teknikk, eller fulgt litt bedre med i utenlandske medier, hadde det reist seg et krav om redaksjonell utskiftning/omlegging. Det som serveres fra NRK er ikke lenger public service. Det er public disservice. Man forfører publikum, betjener det ikke. Dekningen har to karakterdrag: Man er mangelfullt informert og synser en hel del. Masse informasjon er utelatt. Bildet forenkles til ugjenkjennelighet: Den nye ledelsen i USA er redusert til sjablonger: Rumsfeld/Wolfowitz & Co er de gale. De er hauker og virker besatt. De kan sette hele verden i brann. Bush lar seg styre av Ville Vesten-justis og kristenfundamentalisme (hva er verst?), en eksplosiv cocktail. Dette bildet er blitt hamret så ettertrykkelig inn at man må spørre om det ikke også inneholder en implisitt oppfordring til å stoppe dem. De har nå funnet en slik motkraft i Irak. Det får ikke hjelpe om det er Saddam. NRK er underforstått på samme side som Al-Jazeera og opinionen i araberverdenen: De ønsker at USA skal få en bloody nose. Derfor må alle negative nyheter fanges opp og gjengis. Og settes inn i en ramme, som er negativ for USA: De var ikke forberedt, de undervurderte fienden, de blir ikke hilst som befriere, dette blir et nytt Stalingrad. Også mer upolitiske organisasjoner, som Mellomkirkelig Råd, Kirken som sådan, Røde Kors og andre hjelpeorganisasjoner er med på denne kampanjen: Det er sanksjonspolitikken som har skapt den humanitære misæren, og det er koalisjonens ansvar å løse den. Ikke et ord om hvordan Saddam utnytter ressursmangelen til å tvinge fram lydighet. La meg minne om hva Jan Egeland sa de han kom tilbake fra Irak i vinter: «Regimet har aldri stått sterkere». Det sa han faktisk. Det er nesten på linje med Johan Galtung som i et Sånn er livet-intervju i august 1990 triumferende presterte å si: «Hvem husker Kuwait nå?» (disse råtne sjeikene fortjente sin skjebne). Hverken Egeland eller Galtung kommer noen gang til å bli konfrontert med disse utalelsene. Og det er et annet fremtredende trekk ved dagens kampanje: Alle spørsmålene som aldri stilles. Noen ganger er det hylende morsomt: Lita Meinich intervjuet Gore Vidal som sa Bush var verdens farligste mann. Det som skjedde nå minnet om Tyskland i 30-årene. Han fikk ture fram. Ikke et pip fra NRK-journalisten. Samme dag kunne en stolt Brekke fortelle at de åpnet eget program for mediekritikk på NRKs webside. Slik er det: Formelt ønsker man å drive selvkritikk, men hva hjelper det når man har gjerdet inn sitt eget hode? Tankepolitiet er også ansatt på universitet og høgskoler og heter Rune Ottesen, Sigurd Allern, et al. Det blir et samrøre mellom journalister og såkalte eksperter som nærmer seg incest. En av de verste er Erlin Lægreid. At han har fått lov å ri sine kjeppehester i så mange år, er helt utrolig. Hører ikke sjefene på radio, eller gir de blaffen. Bjerkaas ser så snill ut, og Bernander tør vel ikke. Han er høyremann og ville erte på seg store deler av journalistlauget. Det er jo sensur! Den sensuren Lægreid driver er noe annet. Det er opplysning. I Søndagavisen nylig hadde han trommet sammen Kari Vogt, Lars Weiseth og noen til for å demonstrere at USA har innledet et korstog mot islam. Det er helt riktig det som en del muslimer mener. For å sannsynliggjøre dette må man frata USAs utenrikspolitikk all legitimitet: den er ren machiavellianisme. Man hadde med en ekspert som begynte med Guatemala i 1954. United Fruit. Chile. UNITA, Nicaragua. Alt var med. Dette bygges opp som en revelation: Man åpenbarer de egentlige hensikter. Er det noen som husker hva boken som forklarte hva Moskva-prosessene egentlig dreide seg om het? Den store sammensvergelsen. Den utkom på Oktober en gang i 70-årene. Det er en slik tidsalder vi lever i. De store konspirasjoner. De blomstrer særlig i Midtøsten og den muslimske verden. Men også i Europa vekker forestillinger om USAs ondskap gjenklang. Europa er ikke vaksinert mot politisk irrasjonalitet. Men det snakker man ikke om. Oppsummerende: Vi har en konstellasjon (en supermakt som ser sin nasjonale sikkerhet truet) og en venstreside som befinner seg i mental bakevje og ser i sladrespeilet for å forstå hva som skjer. Den har inngått en foreløpig alliansen med sentrum som ikke ønsker eller har mot til å ta et oppgjør med mulige dødelige trusler. I Europa foretrekker man dialog. Som Thomas Hylland Eriksen skrev da han omtalte en av de mest profilerte intellektuelle på høyresiden i USA, Robert Kagan og hans siste bok Paradise and Power: Det finnes verre land (enn Irak), og det går an å snakke med de fleste hvis man forsøker. Dette perspektivet tar ikke Kagan
opp til vurdering.

Emosjonelt ligger man åpen for identifikasjon med araberne (som ofre) og alle som forsvarer dem, enten det er al-jazeera, saddam eller hamas. det er helt naturlig at man interesserer seg lite for al-qaida, eller ansar al-islam, og terror-islam i det hele. For superterroristen er jo USA. Man har lykkes å dreie verden 180 grader.

Les også

-
-
-
-