Kommentar

Aftenposten både anmelder og omtaler Simen Sætres bok om Peder Nøstvold Jensen som utkommer i dag. Sætre beskriver ham som en «sky, høflig og veldig skikkelig mann». Ingunn Økland er skuffet når Sætre allerede i forordet skriver at «alt er forandret» etter at han fikk møte Fjordman. Da skjedde en demystifikasjon.

Økland skriver at boken gjør det klart at Fjordman var et fenomen som oppsto i kjølvannet av 22.7. Hun er i tvil om interessen er berettiget. Simen Sætre har ikke levert noe som er på høyde med det bildet som ble skapt den gangen. Boken blir en slags nedtur.

Hvordan velger så Aftenposten å slå opp en bok som hverken bringer spesielle nyheter eller kommer Nøstvold Jensen inn på livet? Ved å gå tilbake til den første versjonen av Fjordman, den karismatiske, mystiske bloggeren som figurerte i mediene etter 22.7. Til tross for at bokens hovedbudskap er at denne myten ikke finnes. Den skyldtes et sett av omstendigheter, hvorav anonymiteten var en vesentlig del.

Aftenposten slår Jensen opp på førstesiden, med bilde av en smilende Jensen og teksten: Fjordman betales av høyreekstreme i USA.

Ingress:

Han var Anders Behring Breiviks forbilde. Nå dyrkes Fjordman av høyreekstreme som også finansierer ham.

Man forventer store avsløringer inne i avisen. Høyreekestreme? Det må være folk med forbindelser til nynazistiske – av typen William Pierce – eller andre hvite supremasistgrupper. Men nei, det er Middle East Forum som får etiketten høyreekstrem. Middle East Forum er et anerkjent senter i USA, ledet av Daniel Pipes, som også er en anerkjent Midtøsten-scholar. Pipes deltar i debatter, skriver artikler i de store avisene. Han er sønn av den berømte Sovjet-historikeren Richard Pipes. Del av establishment, m.a.o. Men dette unnlater selvsagt Kaja Korsvold og Aftenposten å skrive. De later som de ikke vet det.

Ikke noe sted i det to siders intervjuet som Korsvold har med Sætre nevner han «høyreekstreme», selv om Korsvold forsøker så godt hun kan: – Hvor ekstrem er han? Vil du kalle ham en samfunnsfiende eller en fascist?

Korsvold betegner selv Middle East Forum som en konservativ amerikansk tenketank. Men hvordan kan en konservativ tenketank kalles «høyreekstrem»?

Hvordan kan ordene skaltes og valtes med etter forgodtbefinnende?

Slikt gjør man hvis man har en agenda. Hvis man har et behov for å utpeke politiske fiender. Fjordman fyller en slik rolle. Han kom seilende, og norske medier kunne forme ham slik de ville ha ham. Han mistet kontroll over hvem han var.

Nå, snaut to år senere, blir denne bruken enda tydeligere. Man kan bruke den til å skape et diffust fiendebilde, til å opprettholde en retorikk som ikke gjør forskjell på konservativ og høyreekstrem. Slikt skaper frykt, folk blir redde for å ytre seg. Hvilke meninger kan kvalifisere til å havne i samme gryte som Fjordman?

Det er det tydelige og enkle budskapet i Aftenpostens oppslag.

De norske mediene har et underliggende budskap. Og de drar i flokk.

Konservativ – to versjoner

I går var det Vårt Land som hentet frem Øyvind Strømmen for å komme med noen insinuasjoner om det nye tidsskriftet Essensielt. Det kaller seg også konservativt.

En gang et enkelt ord. Men nå er ikke ting enkle lenger. Nå kan de bety to ting: noe uskyldig og noe farlig. Og jo mer potent det farlige gjøres, desto reddere blir de uskyldige.

Skal virkningen bestå, må det farlige holdes i live.

Redaktøren av Essensielt, tidligere VG-journalist Morten Aasbø, er blant dem som forsvarer Israel og USA på en litt annen måte enn Erna Solberg. Han kommenterer f.eks. antiamerikanismen i norske medier, som Ole L. Moen ga et godt eksempel på i dagens morgensending på NRK, der han i en kommentar til Boston-terroren snakket om at amerikanere tror de er bedre enn andre, og at de hadde vært hysteriske etter 9.11.

Ole L. Moen kan servere antiamerikanisme til frokost, og knapt noen leer på et øyelokk. Og hvis noen eventuelt reagerer, er det dem det er noe galt med.

Da er han farlig. Slik fungerer det norske selvrefererende, selvdefinerende, selvkontrollerende grepet.

Det baserer seg på en massiv overmakt og fortielse.

Men som Nick Cohen sa under fjorårets Freedom Forum: Der hvor det hevdes at det ikke finnes sensur, kan sensuren være mest effektiv.

Ordet sensur er ikke mest dekkende for den norske versjonen. Den er mer subtil og baserer seg på sosiale sanksjoner. Som Bjørn Stærk skriver i sin siste bok: Nordmenn er gode på sosiale sanksjoner.

Assosiasjoner

De som kontrollerer moderne massemedier, benytter disse til å bygge assosiasjonsrekker: De oppstår som rim i folks hoder: Ser de én ting, ser de snart noe annet. Hører de navnet Lars Hedegaard, vet de at han hører hjemme i samme kortstokk som Lars Vilks, eller Pamela Geller, Robert Spencer, Bat Ye’or. Det kunne minne om en PK-utgave av George W. Bushs kortstokk over de mest ettersøkte i Saddams maktpyramide. Men denne er mer eksklusiv, den har et anstrøk av undergrunn og mørke. Den spiller på populærkulturens sans for og dragning mot undergrunnen. Men der populærkulturen mener den kan tillate seg å leke, blir disse stilt på virkelige anklagebenker.

Etter 22.7. fikk man en trumf: ABB som troner som en demon i helvete og suger alle til seg.

Nå drev ABB selv med spill hvor han tok identiteter som den store dreperen.

Hvordan kan enkeltmennesker beskytte seg når det angripes fra så mange kanter? Fra verdenen til World of Warcraft og en samlet norsk presse?

Derfor er ikke oppslaget i dagens Aftenposten noen tilfeldighet. Det er en bekreftelse på at man vil benytte enhver anledning til å holde disse demonene i live.

Det hjelper ikke at avisen har lagt inn et lite forbehold i nettversjonen:

Ved en feil er det i en mindre andel av dagens papirutgave av Aftenposten brukt en misvisende tittel til denne saken. I tittelen gis det inntrykk av at Peder Nøstvold Jensen lønnes av høyreekstreme. Dette er det ikke dekning for å hevde. Aftenposten beklager dette.

En feil? Forsiden på Aftenposten oppstår ikke ved en feil. Det er i tilfelle en politisk feilbedømning, men dét kan avisen aldri få seg til å innrømme. Noen kom på jobb og forsto at man hadde gått for langt. Man hadde eksponert agendaen for tydelig. Slik sett er beklagelsen interessant.

Jeg er kynisk nok til å tro at dette er situasjonsbestemt. Det betyr slett ikke at Aftenposten har kommet på bedre tanker. Ved hver eneste korsvei vil fristelsen være der til å hive mer kull på det mørke bålet. Og korsveiene oppstår hver gang noen begår forferdelige handlinger. Som i Boston. Her hører man at det rasles med lenkene. «Flest terrorhandlinger er begått av hjemmeavlede siden 9.11.» Og da manes alle navnene frem. De står klare til bruk. Terry Jones og Lars Vilks. Driver ikke de med det samme? Og karikaturstriden! Begynte det ikke med den? Du må ikke tro vi har glemt dere, Flemming Rose og Kurt Westergaard. Det trengs bare litt reaktivering. Det er mange i den sorte gryte.

Det som stiger frem, er som bildene av Hieronymus Bosch og Pieter Brueghel d.e.: en kaotisk, djevelsk verden hvor det ikke finnes fornuft.

Les også

-
-
-
-