Sakset/Fra hofta

Det har over lengre tid bygget seg opp stor frustrasjon over avisens håndtering av nettdebattene. Én ting er moderering. Noe annet er sletting av en diskusjonstråd fordi avisen ikke liker retningen på kritikken, som i dette tilfellet gikk på avisen selv.

Aftenposten slo onsdag opp et bilde av Peder Nøstvold Jensen med en svært belastende tittel og ingress:

aftenposten.fjordman

Den «høyreekstreme» er i dette tilfelle Daniel Pipes og Middle Eastern Forum og the Legal Project, som ikke har gjort noe mer ekstremt enn å støtte folk som blir saksøkt av islamister og andre i det som nå kalles lawfare, bruken av rettsapparatet til å knekke folk. De blør i hjel økonomisk.

Nevnes gjør også Gatestoneinstitute.org, som documents lesere vil kjenne gjennom en strøm av artikler på høyt nivå. Også de svines til av Aftenposten-forsidens påstand om at høyreekstreme i USA finansierer Fjordman.

Aftenposten forsøkte å redde seg i land ved å hevde at det var skjedd en glipp. Men en forside er ingen glipp. Dette forsøket på unnvikelse provoserte antagelig leserne enda mer.

Resultatet var en strøm av innlegg hvor Aftenposten fikk sitt pass påskrevet. Når debattredaktør Erik Tornes derfor valgte å slette hele strengen, bryter han med noen anstendighetsregler for hvordan pressen kan behandle sitt digitale publikum. Det er også dårlig gjort overfor lesere som bruker tid på å skrive, at deres produksjon i sin helhet behandles som søppel – uten distinksjon. Det virker unødig brutalt.

I papiravisen er utgiveren enekonge. Den eneste måten leseren kan protestere på, er å slutte å kjøpe avisen, og stille seg opp foran kiosken med en oppfordring til andre om å gjøre det samme.

I den digitale tidsalder, derimot, har leseren helt andre virkemidler.

Den store trusselen mot transparens i dag, er de hvite feltene. Julian Assange snakket om det da han gjestet Oslo og Freedom Forum for noen år siden: hvordan artikler bare forsvant fra digitale avisarkiv fordi dyktige advokater truet avisene på vegne av mektige og/eller rike klienter. Sletting etterlater ikke spor. Den som ikke kjente saken, vil aldri få vite om den, og hvis noen andre nevner den, lar den seg ikke dokumentere.

Prinsippet er det samme når avisene sletter ut fra egne behov. At avisene skulle ha slike motiv, er ikke diskusjonstema i presseorganer. Etter 22.7. valgte Aftenposten å slette hele Debattsentralen, med hundretusenvis av kommentarer. Tidspunktet virket ikke tilfeldig. Var det ting i arkivet som ville passet dårlig til det hardkjøret avisen drev mot en diffus og farlig høyreside? Ifølge politiet var ABB mer ytterliggående i sine kommentarer på de store nettsidene enn de mindre, les: document.no. Men ingen avis har foretatt noen granskning av de store nettdebattsidene. Den dobbeltmoral og det maktspill som mange lesere mistenker, tåler ikke flere omganger. Folk forventer en mer redelig opptreden. Derfor provoseres mange av at Aftenposten sletter en tråd som handler nettopp om avisen selv. Det er ikke fair play.

Under oppløpet mot 22.7.-rettssaken påberopte avisene seg nødrett da de publiserte psykiater-rapportene og siterte fra politiavhør. Publikum hadde krav på å få vite. Men dette kravet er ikke noe pressen kan forvalte etter eget forgodtbefinnende. Det krever en viss objektivitet hvis man skal bli trodd. Avisen kan ikke slenge døra i ansiktet på leserne når åpenhet ikke passer dem.

Derfor valgte document.no å publisere et screenshot av et femtitalls kommentarer, så leserne kan danne seg et inntrykk av hva Aftenposten ikke tålte. Nå er det ikke lenger en hvit flekk.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også