Sakset/Fra hofta

Ulike perspektiver gir ulike holdninger. Derfor kan det være nyttig at de som kommenterer er seg bevisst rollefordelingen.

Hvis man er invitert i selskap er det noen som er vertskap. Alle har prøvd den rollen, enten det er i barne- eller voksenselskap, offentlig eller privat. Noe er konstant; Ansvaret man er pålagt. Et vertskap vil derfor se og være obs på ting gjestene ikke merker. For profesjonelle verter er det noe av poenget; gjestene skal ikke merke hvordan det er lagt til rette. Alt skal gå av seg selv.

Situasjonen har en viss overføringsverdi på debatter på nett: Også der er det noen som er vertskap. I en stor organisasjon som Aftenposten, VG er det noe helt annet enn en liten, som document.no. Det er tykkere vegger, flere «etasjer», flere å fordele ansvaret, evt skylden på.

Motsatt; i en liten organisasjon blir kritikken lett mer personlig. Hvis den lille organisasjonen har ytringsfrihet som merkesak kan enkelte tro at man skal tåle alt.

Det er noen misforståelser ute og går, som kan være greit å få ryddet av veien.

Document.no har en redaksjonell linje. Den står alle fritt å anfekte. Men hvis man uttrykker målsetning om å endre den, slik noen gjorde i tråden Putins mafiavelde, og samtidig karikerer redaktørens standpunkt i retning av å være ukritisk USA-tilhenger, så opererer man med stråmenn for å endre en redaksjonell linje. Det er dobbelt ufint.

Når man i tillegg oppfordrer til leserflukt til andre nettsteder og roser de som har forlatt nettstedet, og kaller redaktøren en gammel sint mann, og reagerer på kritikk av ens eget syn med å kalle det personlig forulempelse, så begynner begeret å bli rimelig fullt.

Det som er åpenbart sett fra vertskapets side er det åpenbart ikke fra leserens.

Derfor denne observerasjon: Brudd på god takt og tone trenger ikke være usakligheter og banning. Det kan og være mer subtilt, fordi man ikke forstår eller tenker over rollene.

Det vises ustanselig til takhøyde og krav om å bli hørt. Men man har ikke noe krav om å kjøre reprise på gamle debatter.

Lars Gule mistolket våre lille epistel om forsiden på Dagsavisen som godtet seg over at en granskning skulle ta for seg nordmenns rasisme mot romfolk, og skrev i Nye meninger. Hvilket utløste flere kommentarer.

Noen ønsket – velment – å hente saken inn i våre spalter. Så også Lars Gule.

Men har vi ikke hørt denne plata vel mange ganger? Begynner den ikke å bli utslitt?

Avisenes forsider er en historie i seg selv. En gang var de tabloide i den opprinnelig betydning; blikkfangere som pirret nysgjerrighet eller andre instinkter. Nå er de ofte politiske plakater som dobbeltkommuniserer med publikum.

Stiller redaksjonen seg aldri spørsmål om det fungerer? Eller har pressestøtten på 41 millioner gjort dem immune?

De som modererer document.no gjør en stor jobb og den er ikke alltid enkel. Innlegg må sees i kontekst, og den som skriver ser ikke det samme som den som modererer. It depends, som man sier. På så mange ting.

Det følger av disse tankene at vi bør bli flinkere til å kommunisere våre vurderinger.