Kommentar

Den frie debattens plass på nettsteder er et evig tilbakevendende tema. Ideelt sett skal debatten supplere og berike de redaksjonelle innleggene. Men nettdebatter kan bli overtatt av bestemte personer, sogar en liten gruppe som kan gi inntrykk av å representere flertallet av leserne.

Jeg tror ikke en del av de «høyreorienterte» innleggene er representative for flertallet av documents lesere. Jeg innbiller meg at det tause flertall slutter seg til liberale verdier og har sans for tvisyn og nyanser. Det er den øredøvende ensrettingen av etablerte medier man reagerer på, med en konsensus som håndheves stadig strengere. Mye står mellom linjene. Hvis samfunnet omfavner mangfold, er det i hvert fall ikke til stede i mediene. Derfor er nettet vårt håp.

For å gå rett på sak: Redaksjonelt har vi en tid vært frustrert over at svært mange debatter havner i Gule-Fjordman-aksen, for å bruke et formular som omfatter flere enn disse personene. Det er ikke produktivt. Disse debattene står på stedet hvil, og de er mentalt slitsomme. Jeg tviler på om de trekker flere lesere.

Jon Eirik Lundberg kom inn som en frisk stemme, og jeg har fremdeles sans for mange av hans resonnementer. Lundberg er filosofisk skolert og tenker på tvers. Han tilhører en yngre generasjon som ser annerledes på mange vante problemstillinger. Det kan gi et formidlingsproblem.

Å debattere i dagens fragmenterte og imploderende verden – dvs. verden er både oppsplittet og samtidig eksploderer den i hodene våre – er krevende. Det finnes ingen felles referanseramme eller forståelse lenger. Medienes svar er å legge lokk på debatten. Denne tviholden på kontroll og definisjonsmakt er proporsjonal med ilterheten i nettdebattene. Redaktører og medievitere kan fra sine posisjoner åkke seg over den ubehøvlete grasrota og bermen, og nekter å se sin egen rolle.

Det er ikke så merkelig at denne ubalansen også gir seg utslag i documents kommentarer. Lundberg har ønsket å få debatten vekk fra de fastlagte sporene. I iveren gikk det ut over noen kommentatorer som fikk sine innlegg slettet.

Min holdning til debatten har vært overbærende, og deri ligger også en viss innrømmelse av forsømmelse: personlig makter jeg ikke lese alle innlegg. Nina er langt kjappere og mer effektiv i så måte, og hun vil i fremtiden moderere og være overkikador. Det vil bli slått ned på off-topic innlegg, personlige utfall. Ikke minst tråder som utvikler seg til en diskusjon om Lars Gule.

Fenomenet taqiya er kommentert av flere. Det trenger ikke bare være muslimer som bruker denne teknikken. Ett av innleggene Lundberg slettet, var dette:

Beklager flisespikkeriet, men er det ikke i overkant flåsete og
forenklende å påstå at en implementert politisk ideologi i et moderne
samfunn kan være 100% pur ondskap? Som Hans mener nazismen var.

Noe annet synes jeg vitner om liten evne til objektive analytiske
egenskaper.

Om noen, det være seg redaksjonen eller andre medlemmer av samfunnet, greier å ta slike ytringer (som den jeg gjorde ovenfor) til noen som helst slags inntekt for nazisme, så sier det mer om dem enn om ytringen eller meningen bak den, spør du meg.

Svaret er ganske enkelt: nazismen var 100 % pure evil. Den som sier noe annet, vet enten ikke hva nazismen var, eller ønsker ikke vite det. Nazisme var rett og slett grunnlaget på antitesen av De ti bud: Du skal drepe.

Når noen spiller uskyldig og sier at: «Men dette må man kunne diskutere! og jeg er slett ikke nazist av den grunn» så spiller man taqyia-kortet. Det er ingen grunn til å ta denne debatten og late som om det er noen debatt. Den er over. Den som finner grunn til å bestride historien får gå andre steder. Punktum.

Flere har etterlyst et tilsvarende oppgjør med Lars Gule. Gule har en debattform som inviterer til skyttergravskrig. Rasisme-beskyldninger sitter løst, og Gule forbeholder seg rett til å omdefinere premissene for debatten. Som sagt: virkelighetsoppfatningene er inkompatible. Det man da kan gjøre er å trekke seg ut, og la være å svare. Man må ikke vinne alle debatter. Ellers er det kanskje en ubevisst grunn til at en person holder ut så lenge på et nettsted hvor så mange er uenige med ham? Det finnes kanskje en tiltrekning mellom motpoler her?

Leserne viser stundom et modikum av toleranse og høflighet for hverandre som kommer godt med. Nettet skaper en egen intimitet som utløser affekt når man blir motsagt. La forstanden og hjertet tale! Vi kommer ikke utenom at politikk handler om omsorg. Det er krevende, men vi har ikke noe valg.