Kommentar

Illustrasjonsfoto: Kacper Pempel / Reuters / Scanpix.

 

En av de viktigste problemstillingene Douglas Murray reiser i «Europas underlige død», har å gjøre med den langsomme, men ubønnhørlige politiske oppvåkningen som skjer i vår verdensdel: Hva gjør den politiske klassen når synspunkter den har prøvd å undertrykke, viser seg å være flertallsoppfatninger?

Forfatteren gir selv svaret: Den forsøker å kontrollere motreaksjonen. Man kan angripe Pegida, English Defence League (EDL), Sverigedemokraterna, Hege Storhaug og mange andre, trekke en linje til nazismen, Anders Behring Breivik eller andre ingen ønsker å assosieres med, og på den måten skremme folk fra å gi uttrykk for det de fleste av dem mener.

Murray har ofte påpekt at den politiske klassen er mer opptatt av sekundære problemer enn av primære. Og derfor kritiserer tyske politikere Pegida og britiske politikere EDL, som på et vis utfordrer deres egen posisjon, men ikke islamismen som har avfødt disse bevegelsene, som enn så lenge ikke truer dem selv – særlig ikke når de er underkastede. Og mediene gjør seg til vaktbikkjer mot befolkningene de skulle være talerør for, og ikke mot makten som kuer disse befolkningene til taushet.

I Norge ser vi også at lærere kan ha den samme funksjonen.

Ved tre tilfeller den senere tiden har vi mottatt vitnesbyrd om at lærere advarer mot Document. Disse er ett av flere symptomer på at kulturkrigen også pågår i kulissene. Det tredje i rekken er en e-post som en lærer ved en skole i et lokalsamfunn på Østlandet sendte til kolleger og foresatte fra sin offisielle adresse.

E-postens emne er «Hvordan snakke om det som er vanskelig å snakke om?», noe som kanskje kunne bringe tankene hen på seksualitet, kroppsfiksering, klikkdannelser, mobbing, prestasjonspress eller andre ting mange unge sliter med. Men neida: Det som paradoksalt nok er vanskelig å snakke om i et samfunn som – noe anstrengt – påberoper seg å være arena for fri diskusjon, er politikk og aktuelle saker.

E-posten starter med å koble vår organisasjon til den verste forbrytelsen i nyere norsk historie:

Hei kollegaer og alle foresatte ved 8. – 10. trinn på (…) skole.

Jeg er kanskje ikke den eneste av oss som har sett domenet «document.no» referert til blant annet på facebook. Det gir meg vonde assosiasjoner og enkle googlesøk knytter for eksempel 22. juli 2011 og gjerningsmannen der til kommentarer på nettstedet.

Signalet vil for de fleste mottagere ikke være til å ta feil av: Pass dere for denne siden, og advar de unge mot den. Og det kommer i forbindelse med et forsøk på å lære elevene å lese medier kritisk:

Nettstedet jeg referer til i denne mailen er en nyhetsside som har svært mange lesere. Grunnen til at jeg sender dere dette nå er kun med tanke på viktigheten av å lære kildekritikk og å holde en nyansert debatt. Jeg tror ikke vi har noe å vinne på å fortie og skape tabuer, men heller på en saklig måte ta innover oss noe av alt det som publiseres. I verste fall vil vi provosere og skape debatt. Men her er det også lov til å være uenige.

Nettvett er vanskelig for voksne, og det viser seg gjennom flere undersøkelser at dagens unge er langt mer bevisst på hva de publiserer på nett enn det eldre generasjoner er. Allikevel er det en jungel av informasjon som på en eller annen måte kan være farvet med en annen agenda enn ren opplysning. Jeg skal være den første til å si at jeg ikke klarer å avdekke alt dette. Jeg vi også si at konspirasjonsteorier og «fake news» i mange sammenhenger kan være vanskelig å argumentere i mot. Jeg regner med at dette er langt mer vanskelig for barn og ungdom.

Uansett hvordan man vrir og vender på alt dette, så er det en gang sånn at det er stor og enkel tilgang på ekstremt mye informasjon av ulik kvalitet og med svært ulik kvalitetssikring. Det er en av skolens mange oppgaver å diskutere kildekritikk med elevene fordi det handler om å ta del i et samfunn og ikke minst å navigere i medier og tilgjengelige kilder. Dette er komplekst, vanskelig, betent og viktig.

Det er naturligvis mye av det læreren her sier, som er fornuftig, og det å erklære sin egen utilstrekkelighet stilt overfor en kompleks medievirkelighet hvor det ikke sjelden er vanskelig å vite hva man skal tro og hvem man skal stole på, kan vekke sympati og ettertanke.

Men hvordan får man denne ydmykheten overfor oppgaven til å stemme med den umiddelbare brodden mot Document? Oppfattes det som om vi har en agenda som er så tydelig og så tvilsom at det kan fastslås all tvilen og usikkerheten til tross?

Det spørs nok om ikke elevene ved den aktuelle skolen ikke bare er seg mer bevisst enn foreldregenerasjonen hva de publiserer, men at de også leser på en helt annen måte. Læreren maner til kildekritikk, men for hans egen del består den i å gjøre et Google-søk. Hvor kildekritisk er det?

Offentligheten er blitt stadig mer klar over at den manipuleres av de samme teknologigigantene som har gitt oss større tilgang på informasjon. I en nylig høring i den amerikanske Kongressen ble f.eks. Mark Zuckerberg av senator Ted Cruz konfrontert med at Facebook har stukket kjepper i hjulene på konservative nyhetskilder i folks nyhetsstrøm. Samtidig foregår det politisk motiverte redigeringskriger på Wikipedia. Søkemaskinenes verden er heller ikke upåvirket. Så folk manipuleres på måter som mange kanskje ikke tenker så mye over.

Skal tro om ikke de unge ser dette klarere enn de eldre?

I fravær av autoriteter blir kulturell ballast, metode og uavhengig dømmekraft enda viktigere enn før. Kanskje disse tingene er de viktigste vi kan gi videre, og måtte de beste ideene vinne?

Hvis man skal sette seg inn i en sak, skulle man kanskje tro at den beste metoden var å observere den direkte snarere enn å benytte Google som mellommann? Om man vil vite mer om Aftenposten, Document eller andre, bør man kanskje lese de respektive en stund? Våre analysedata viser at Document-lesere er svært trofaste. Mon tro hva det skyldes? Kan det være at vi skriver om ting som vedrører bekymringer mange bærer på?

Om man googler yours truly, slik undertegnedes barn en dag fant ut at de skulle gjøre, er et av de øverste treffene en sjikanøs side forfattet av ekstreme politiske motstandere. Da en eller annen person som hadde gjort grundig research, på et tidspunkt forfattet Wikipedia-sider om medlemmene av Documents redaksjon, ble sidene først gjenstand for redigeringskrig og deretter fjernet. Hva annet er dette en enda noen utslag av kulturkrigen? Når verden blir digital, blir konfliktlinjene det også, hva enten det handler om masseutsendelse av e-post, redigeringskrig eller manipulasjon av nyhetsstrøm og søketreff.

Intelligente lesere som stoler på sin egen dømmekraft, trenger ikke autoriteter for å forstå at Document-redaksjonen består av høyt utdannede, beleste, bereiste og språkmektige personer som ikke har noen illegitim agenda, men den som lar sin oppfatning bli farget av et informasjonssøk som er manipulert, vil ha vanskelig for å danne seg et like klart bilde.

Men det er ikke nødvendigvis hele bildet man ser. Det gjelder også i forbindelse med 22. juli.

Det er dessverre slik at den som går imot de oppfatningene som har dominert den offentlige hovedstrømmen i innvandringsspørsmålet, risikerer å tiltrekke seg litt av hvert. Han som skjøt og skadet afrikanere i Macerata i Italia for en tid tilbake, hadde vært aktiv i Liga Nord. Men kan partiet egentlig lastes for det? Italienske velgere viste med stemmeseddelen at de ikke syntes det. Når organisasjoner eller arrangementer eller nettsider er åpne for allmennheten, har man ingen garantier for hvem som dukker opp, og det er ikke gitt at alle tvilsomme elementer oppdages.

22. juli-slakteren hadde møtt opp på ett av våre arrangementer, hvor noen hadde merket seg at han var aparte, men naturligvis uten å gjennomskue ham. Da det ble klart hvem som hadde stått bak Utøya-massakren, fikk en av de andre personene som hadde vært til stede på det møtet, panikk. Og i panikken kontaktet han pressen. Dermed kom vi uten varsel til å bli nevnt spesielt allerede natten til 23. juli, hvilket avstedkom en oppmerksomhet som ikke var behagelig. Vi forstod ikke før en stund etterpå hvordan det hadde hendt, men det var uansett ikke noe vi klagde over, for det var ikke vi som var ofrene den forferdelige dagen. Og vi så oss uansett nødt til å offentliggjøre allerede den samme natten alt det slakteren hadde skrevet hos oss, for vi syntes vi hadde plikt til å la offentligheten vite alt. Vi hadde heller ikke noe å skjule. Massemorderen hadde aldri avslørt noen kriminelle hensikter i vårt kommentarfelt. Det dreide seg om færre enn hundre kommentarer i løpet av ett års tid, hvilket er svært lite på et nettsted med hundrevis av kommentarer i døgnet og mange langt mer aktive deltagere.

Den samme åpenheten fikk vi dessverre ikke fra de store avisene. VG og Aftenposten slettet all historikken som omfattet Anders Behring Breivik. Men da politiet kartla virksomheten hans på nett oppdaget de litt av hvert, og Aftenposten skrev selv om det:

Politiet har identifisert over 30 kallenavn, eller såkalte «nicks», som ble brukt av Behring Breivik, deriblant kallenavn han har brukt på nettsidene til Aftenposten, VG og Nettforum med det politiet karakteriserer som en «mer ekstrem vinkling innenfor hans interesseområder».

Men detaljene er aldri blitt offentliggjort av Aftenposten eller andre mediene. Skal tro om det reiser visse spørsmål om deres åpenhet? Kanskje disse også er kilder det er grunn til å vurdere med en viss skepsis? Og hva skal man si om den skjevheten i mediebildet som gjør at vår lille organisasjon av og til hefter for noe den ikke var alene om, men var alene om å være åpen om?

Forfatteren bak henvendelsen til kolleger og foresatte ved skolen på Østlandet kunne vanskelig kjenne til denne historien. Men bør man ikke kjenne til det man går ut og advarer mot i en offisiell meddelelse sendt fra en offisiell adresse?

Den aktuelle læreren sier at han beklager dersom e-posten oppfattes som ren kritikk av Document, og presiserer at han brukte en artikkel som eksempel, slik at elevene kunne se at det er et stort spenn mellom NRK og Document, og at begge kan kritiseres.

Det siste fremstår jo som en forbilledlig holdning. Men hvordan kan ordene om den vonde smaken i munnen forstås som noe annet av e-postens mottagere enn en formaning om å holde seg og barna unna? Document har så mange lesere at de vil finnes i en nesten hvilken som helst foresattegruppe av en viss størrelse. Hvor fristende vil det være for disse å imøtegå det som virker som en formaning?

I den formen for gruppedynamikk som kan oppstå i den sammenhengen hvor e-posten inngår, skjer det veldig lett at den ene bemerkningen tar den andre, og at det som kan ha vært en ubetenksomhet eller en halvkvedet vise, skaper en fiendtlig innstilling.

Når vi er litt vare for dette, skyldes det at flere personer i vår egen krets har fått større eller mindre ubehageligheter simpelthen fordi de leser oss eller skriver for oss.

Diskusjonen i Norge er i det hele tatt ikke så fri som mange ynder å fremstille den, og det er heller ikke lærere uvitende om. Malkenes-saken viser det, og det er nokså strenge grenser for hva som kan diskuteres i et lærerværelse. Og som Mona Levin forteller, er det ikke lenger mulig å snakke om de norske jødenes historie i en offentlig skolestue.

Alt dette er et stort tap for offentligheten. Lærere er i fremste linje når det gjelder observasjoner av samfunnsutviklingen, ikke minst det flerkulturelle samfunnets skyggesider. Men her råder det en streng taushetskultur, hvor virkeligheten fremstilles adskillig mer rosenrød enn den er.

Den kulturen opprettholdes også av personer som egentlig er imot den. Samfunnets medlemmer, hva enten de er lærere eller ei, ender opp med å bli hverandres ideologiske fangevoktere. Fenomenet er godt beskrevet av Václav Havel i «De maktesløses makt» (1978). Et drøyt tiår før kommunismen mistet grepet i Europa, var ideologien fremdeles en tvangstrøye.

Nå går det mot slutten for en annen ideologi, men den biter fortsatt fra seg – uansett graden av glød eller frivillighet hos personene som opprettholder den.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!