Kommentar

Rabbi Hillel sa: Hvis ikke jeg er på min egen side, hvem vil så være for meg? Document.no er to ganger blitt invitert til å delta i en søknadsprosess hos Fritt Ord, om støtte til å utvikle nettsiden. Begge ganger ble vi forespeilet støtte. Begge ganger hadde vi tillit til prosessen.

Den første gangen, sist høst, greide ikke styret bli enig. Man valgte å argumentere for at en blogg ikke passet inn i det ordinære konseptet. Derfor skulle det utlyses et særskilt bloggprosjekt. Document.no kunne søke der, og det var nokså opplagt at siden hadde gode sjanser når det nå endelig var et program som var skreddersydd blogger.

Bakgrunnen var en samtale mellom Fritt Ords leder Erik Rudeng og undertegnede sommeren 2009 om mangelen på stemmer på høyre fløy. Det offentlige ordskiftet lider av et demokratisk underskudd, fordi en betydelig del av publikum ikke har noe talerør. Derom var vi enig.

Undertegnede har i alle år vært skeptisk til støtteordninger. Man biter ikke hånden som før en. Hvor blir det av integriteten? Men Fritt Ord er tross alt uavhengig, og har gitt masse penger til venstresidens prosjekter. Kanskje på tide med en balanse? Kanskje Fritt Ord ville være bent ut takknemlig for en anledning til å gi litt til den andre siden? ble det sagt, og Rudeng levde opp til disse antakelsene med sin imøtekommenhet. Det ble antydet at vi burde søke om en full journaliststilling for to år, hvis det var hva vi trengte. Det gjorde vi.

Men styret mente noe helt annet enn Rudeng. Det var tydelig at søknaden hadde støtt på kraftig motstand. Man trenger bare se på sammensetningen for å forstå at det er mennesker der som neppe hungrer etter å gi document.no penger.

Men det demokratiske underskuddet lå der og stanget. Så valgte man i stedet å lage et eget bloggprogram, på 2,5 millioner. Denne gang skulle det bli andre boller. Riktignok fikk programmet en ekstern jury, ledet av Gisle Hannemyr. Men det var jo Fritt Ords penger. De kunne ikke helt se bort fra intensjonen, som er å stimulere til kreativitet og uavhengige miljøer.

Document.no holdt fast ved søknaden om en fast stilling over to år. Det ville vært en forholdsmessig stor del av pengene, men vi mente å kunne begrunne hvorfor, både politisk – det demokratiske underskuddet – og økonomisk: 37.000 unike lesere på en måned gir mulighet til å lage en kommersiell bærekraftig side.

Vi var forberedt på kutt, kanskje halvparten (500.000). Kanskje politisk motstand ville redusere støtten enda mer, til et symbolsk beløp, på noen titusener, som en form for avlat, for å kunne si: de fikk støtte.

Så ble det ingenting. Når man ser på hvem som fikk, og hvor mye, så ser man at det er demonstrativt. Avslaget er døra midt i trynet. Det er gjort med overlegg.

Det er dumt av juryen. Den hadde stått seg på å gi i det minste et symbolsk beløp, et fikenblad, som de kunne holdt foran seg. Men selv ikke det greide Hannemyr og Marika Lüders, medieforsker ved Avdeling for samvirkende og tiltrodde systemer, SINTEF; Sven Egil Omdal, journalist i Stavanger Aftenblad; Jill Walker Rettberg, førsteamanuensis ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier, Universitetet i Bergen.

Følelsene tok overhånd. Den politiske uviljen er så sterk at de ikke greide å bevilge en eneste krone.

Det er uprofesjonelt. Det var ikke det som var deres mandat. Ved sine valg har de også stilt Fritt Ord i forlegenhet.

Men slik er den politiske korrektheten. Den greier ikke la være. Den greier ikke la politiske motstandere slippe til.

Det er et dårlig tegn. Hvor skal de nye tankene komme fra? Hvordan skal de få et ordentlig ordskifte når de nekter folk å slippe til?

De har makten og pengene. Men det er også alt de har.

Juryen har ikke bare behandlet Document.no dårlig. De har også behandlet leserne dårlig, og det er det mest alvorlige.

Avslaget er et slag i ansiktet på alle de som er fed up av NRK og Aftenposten, og ikke orker mer av tvangsforingen. Fra de står opp og til de legger seg. En evinnelig propagandakanon. Etterhvert er det blitt ganske mange. De ser at vanlige journalister snart ikke kan lese. De greier ikke følge med på hva som skjer i nabolandene en gang. Det vil leserne gjerne vite. De har forstått at det er viktig.

Hvorfor denne motstanden, dette hatet? Det kan skyldes fremveksten av det som NRK og Dagbladet kaller Det nye høyre i Europa. På hjemmebane har man Det nye Norge, og ute finnes Det nye høyre. Det er fy-fy. Et nettsted som feks. forsvarer Sverigedemokratene vil man utestenge. Per definisjon.

Går man nærmere ser man at denne utestengelsen har visse konsekvenser for demokratiet. Man får et skarpt skille mellom de som er på innsiden og de som er på utsiden. De som er på utsiden slipper ikke til. Det hjelper ikke om man har jobbet gratis i syv år og produsert 20.000 artikler av høy kvalitet. Man tilhører ikke den rette menighet. Skal man delta må man være sertifisert. Forsvarer man Sverigedemokratene er man ikke det.

Det er lett å se galskapen på avstand, vanskeligere hjemme. Men dynamikken er den samme. Noen er kvalifisert til å slippe til, andre ikke.

Det er ikke slik at dette er benign neglect, av typen «la dem holde på med sitt». Den politiske korrektheten er aggressiv og hatefull. Den stenger aktivt ute. Den sladder og sensurerer, med den beste samvittighet.

Da Lars Vilks gjestet Documents Venner 23. september, sendte NRK Kulturnytt ned en reporter. Hun intervjuet Vilks og undertegnede. Dagen etter gikk Vilks-intervjuet i morgensending og ble lagt ut på nett. Men ingen steder ble det sagt noe om hvor han holdt foredrag. Det kunne ikke NRK opplyse, det ville være å reklamere for «de sorte» som danskene sier.

Odd Isungsets bok om Nygaard-attentatet ble anmeldt av Stian Bromark i Dagsavisen. Isungset har noen rosende ord om Document.no som var eneste medie som fulgte opp med skarp og detaljert analyse da Isungset sendte dokumentaren som avslørte at en politileder helt uregelmentert hadde løslatt Jan Simonsens pakistanske venn, som var hentet inn for nye avhør etter fire år, mistenkt for innblanding i attentatet. Isungset hadde brukt uttrykket «ytringsfrihetsforkjemper» om undertegnede. Det måtte Bromark påpeke: at en høyrepopulist og islamofob også var ytringsfrihetsforkjemper var nok teoretisk mulig, men neppe sannsynlig.

Denne visitten var ikke myntet på undertegnede først og fremst, adressaten var Isungset: han ble gjort oppmerksom på at hvis han omtalte de utstøtte i pene ordelag kunne han selv risikere å bli en utstøtt.

Det er essensen av det politisk korrekte; man ønsker å statuere et eksempel. Derfor er budskapet med avslaget til Document.no et budskap til andre som måtte ha lignende meninger: legg dem fra deg, ellers går det deg ille.

Avslaget på Document.nos søknad til Fritt Ord er den politiske korrektheten i rendyrket form.
Prosjektet skulle bla. kompensere for det demokratiske underskudd som eksisterer på høyresiden. I stedet velger man å gi en halv million til to journalister i Dagbladet.

Avslaget handler ikke om de redaksjonelle medarbeidernes personlige følelser, selv om det selvsagt var et slag i ansiktet på dem også. Det var også et slag i ansiktet på de 37.000 menneskene som leste Document.no sist måned. De som har slike meninger fortjener ikke støtte.

Det politisk korrekte spiller ikke etter reglene om fair play. Man later som om man følger demokratiske regler, men når det kommer til stykket er man mer formyndersk og intolerant enn høyresiden noensinne ville vært.

Man får seg rett og slett ikke til å støtte noe som strider fundamentalt mot ens politiske meninger. Det skal boikottes.

Den er en nidkjær gud, som ikke tåler konkurranse. At institusjonen som finansierer prosjektet bærer navnet Fritt Ord er i tråd med det politisk korrektes evne til surrealisme. Det politisk korrekte svømmer i penger og fine ord. Men ytringsfrihet vet man ikke lenger hva er.

Avslaget stiller Fritt Ord i forlegenhet.