Kommentar

Hvis man lytter oppmerksomt, vil man høre at selv 17. mai brukes til propaganda for et syn som i sin konsekvens undergraver friheten. Det peker mot en verdikamp som foregår i det stille, som ikke påpekes fordi de som har ordet bestemmer hva som skal sies.

Presten i den lokale kirken og Jan Egeland har ikke synkronisert sitt budskap. Men det de sier er hentet fra samme noteark.

I prekenen fokuseres det på fattige og miljø og dem som setter velstand fremfor «det riktige». Dette er stikkord for en anti-rike-tankegang, den er sosial og grønn, men er det den eneste kirken kan komme på? Er det det kun makt og rikdom som er problemet? Hva med hatet? Dagens kollekt går til utveksling mellom palestinske og norske ungdommer og til «forsoningssentre» i regi av Borg bispedømme. Med biskop Helga Haugland Byfugliens holdning til Israel/palestinerne er det grunn til å tro at pengene ikke går til kristne menigheter, men generelt solidaritetsarbeid. Det sies ikke ett ord om forfølgelsen av kristne i muslimske land. Kristne palestineres vanskelig situasjon blir nevnt, men brodden kan like gjerne være mot israelerne. Kopterne, som nå opplever å bli truet på livet, nevnes ikke. I det hele tatt å nevne islamisters holdning til kristne, for ikke å snakke om jøder, er tabu. Derfor blir jeg for første gang sittende under kollekten. Formålet er altfor velment og vagt. Folk vandrer rundt alterringen og gir. De tror på prestens ord. Vet presten hva pengene går til, tør han ta ansvaret? Det vi vet ut fra Mellomkirkelig Råds begeistring for Kairos-dokumentet, er at den norske kirke har beveget seg et langt stykke mot å se Israel som det store problemet. Islamistenes anti-kristelige holdning forties.

At man nå kan se konturene av en situasjon der den arabiske revolusjonen kapres av islamistiske og nasjonalistiske krefter som får vind i seilene ved å spille på hatet mot jøder og kristne, nevnes ikke. At den arabiske revolusjon kan bli et stormløp mot Israels grenser, ei heller. Vi har allerede fått en forsmak på dette. Vil den norske kirke noen gang våge å stå frem og forsvare Israel?

Den 17. mai er blitt en dag for innsamling til palestinerne. Er det ikke noe som skurrer? På dagen som ble innstiftet av Henrik Wergeland…

Jan Egeland holder et engasjert innlegg til ungdommen foran Eidsvollsbygningen. Men han former virkeligheten slik at det passer i hans kram. I Egelands utlegning har vestlige land støttet diktaturene i Midtøsten fordi de prioriterte egne interesser og olje. Dette var en hyklersk og dobbeltmoralsk politikk som ga godt rekrutteringsgrunnlag for ekstremister og fanatikere. Nå har vi sjansen til å gjøre det godt igjen, til å støtte en ny giv.

Den moralske fabel – for det er det det er – minner om prestens: Problemet er de rike og mektige som ikke greier være solidariske, men nå har fått en ny sjanse.

Men dette er en løgnaktig fremstilling. Egeland fortier fullstendig at det er diktaturene selv som har bestemt politikken. Det er ikke vestlige land. Saddam Husseins Irak, Iran, Syria, Libya har alle vært brutale diktaturer. Egypt har vært et mildere autokrati. Men det har ikke vært USA som har diktert politikken, den har vært diktert av en rekke faktorer som begunstiger en korrupt elite som har visst å utnytte pressmidler overfor USA. Etter 9/11 tok George W. Bush et oppgjør med realpolitikken og erkjente at den ikke hadde skapt stabilitet og gikk inn for demokrati.

Poenget er at USA og Vesten ikke har spesielt stor innflytelse på regimene eller folket. Faktum er at de samme regimene som har tatt mot penger av USA og Vesten, har spilt på antivestlige, les: antiamerikanske, strømninger i befolkningen. Dagens Pakistan er et grelt eksempel.

Dette at ansvaret og skylden ligger på kyniske regimer, vil ikke Egeland snakke om. Han er interessert i at skylden legges på Vesten, for slik får hans argumenter mer vekt.

Men dermed er hans argumenter vanskelig å skille fra Det muslimske brorskaps. De var i Oslo nylig, og talsmannen Issam al-Aryans budskap var til forveksling likt Egelands: Vesten har begått så mange feil og forbrytelser, men nå har man sjansen til å gjøre det godt igjen ved å støtte inkludering av islamistene i regjeringsposisjon.

Dette er moralske fabler, men moralen er ikke i vår interesse. Det er en moral som har sine våpen vendt mot Vesten, mot Norge og mot Norges frihet.

At disse tankene kan presenteres fra prekestoler og foran Eidsvollsbygningen på selveste 17. mai, sier noe om et dobbeltspill fra de samme som bruker dette som moralsk pressmiddel. Men ingen avis eller radio og TV-stasjon så mye som antyder en slik politisk agenda.

Hverken presten eller Egeland har synkronisert budskapet. Men de synger fra samme bladet. Og dette budskapet vil i sin ytterste konsekvens felle det norske demokratiet. Det legger premisser som peker i en helt annen retning enn det gis uttrykk for. Prestens ord er en slags avvæpning, et legg ned våpnene. Heller ikke i kirken får vi høre de sannhetens ord som gjør oss våkne. Egeland er mer demagog. Han skal nå bli Europa-sjef for Human Rights Watch. Men når man lytter nøye til hans ord, er det noe helt annet enn menneskerettigheter han snakker om.