Sakset/Fra hofta

Terje Rød Larsen og Jan Egeland møttes i årets første Dagsnytt Atten for å diskutere Syria, Israel/Palestina og Midtøsten generelt. Til tross for at de er på fornavn er det både forskjeller og spenninger mellom realisten Rød Larsen og idealisten Egeland.

Rød Larsen har forsvunnet fra norsk offentlighet, enda han har opparbeidet seg kontakter og innsikt i forholdene i Midtøsten som knapt noen annen nordmann. Han arbeider nå for et noe obskurt fredssenter i New York.

Men kan én grunn til hans forsvinning være at hans synspunkter ikke er ønsket? Rød Larsen gjorde seg internasjonalt bemerket da han offentlig omtalte Yasser Arafat som korrupt og en som systematisk bedro omverdenen. Han snakket med to tunger. Stikkord: den andre intifadaen der Arafat på den ene siden fordømte Israel, og underhånden orkestrerte eller tillot terror. Stikkord 2: smuglingen av våpen med skipet «Karine A». Skipet ble oppbrakt av israelsk marine og viste seg å romme store våpenlaster fra Iran. Norsk presse har knapt omtalt det kompromitterende beslaget.

Rød Larsen har lært. Han var utsending til Syria for å overvåke hvordan Bashar al-Assad etterlevde tilbaketrekningsavtalen. Han kjenner kapasiteten for vold i Midtøsten, også den sekteriske.

Det var et ytterst pessimistisk scenario han så for seg. De nærmeste år og kanskje tiår vil være preget av uoversiktlighet, uforutsigbarhet og sekterisk vold. Rød Larsen spådde mer vold mellom shiaer og sunnier og mellom og overfor alawitter og kurdere. I denne stormen vil ikke Israel kunne ta noen sjanser.

Men i den offisielle norske forståelsen vises ingen slik formildende omstendighet for Israel.

Jan Egeland representerer dette synet. Han brukte betegnelsen «oppvåkningen» om den arabiske våren. Det er islamistenes egen betegnelse. De våkner fra en søvn til en etterlengtet religiøs gjenfødelse. Vi vet hva det betyr for de som ikke tilhører de oppvåknede. Men Egeland sa han fremdeles var meget optimistisk på vegne av det muslimske brorskap og Egypts utsikter. Han trodde Egypt ville kunne spille en rolle i fredsforhandlinger. Egypt kan presse Hamas, og USA kan presse Israel, for et slikt press må til ifølge Egeland. Han ignorerer forskjeller som at USAs støtte til Israel er av en annen karakter enn Egypts støtte til Hamas. Israel har intet ønske om å hive alle palestinere på havet og beslaglegge all deres jord.

Hvis man leser Khaled Abu Toamehs artikkel om det palestinske selvstyrets pengesløsing, korrupsjon, dobbeltmoral og Israel-hat, blir Norges generøse donasjoner til palestinerne vanskeligere å forsvare. Også Norge fanges inn av omertaen, og får interesse av at sannheten ikke kommer på bordet.

Ekstra ille er det å lese om kristne palestinere som søker asyl i Israel fordi de ikke lenger kan bo blant sine egne. Prost Trond Bakkevig snakket på radio før jul om at palestinerne forsto juleevangeliet langt bedre enn israelerne, les: jødene. Den politiske maskinen, herunder pressen, fortier systematisk at kristne ikke lenger kan bli boende der islamistene vinner frem.