Gjesteskribent

Våren 2009 advarte Ap-veteranen Martin Kolberg mot radikal islam. Men Jonas Gahr Støre, den gang utenriksminister, uttalte samme høst til NRK at radikal islam ikke var et problem i Norge. Utvilsomt gjorde Støre dette for å forsvare multikulturalismen som rådende politikk , som han selv og Ap førte og fremdeles fører. På tv var Støre i 2009 helt klar på at han ville bygge et «multikulturelt» Norge. En mann for sitt ord. Det ser vi i dag. «Det nye norske vi», som han da kalte det.

gahr.støre.hamas

Hva «folket» den gang ikke hadde kjennskap til, var Støres personlige kontakt med Hamas-leder Khaled Meeshal. Dette kom frem få måneder senere, da TV2-reporter Pål T. Jørgensen knep Gahr Støre i løgn for åpent kamera og valgte å vise en utenriksminister som tapte ansikt. Den personlige forsmedelsen var større enn den politiske.

Hvorfor tar jeg opp denne saken? Fordi den røper et uhederlig mønster helt tilbake til 80-årene. Det handler om milliarder av bistandskroner sløst bort på Palestina-saken. Til berikelse av en korrupt Yassir Arafat, rangert som verdens 6. rikeste mann da han døde. Selv Terje Rød-Larsen tapte sin Arafat-illusjon og uttalte seg om dette, offentlig og tydelig.

Hvorfor fortsatte Ap bruken av det norske fellesskapets penger slik at de korrupte palestinske lederne kunne fremme sin sak? Selv når det ble islamistenes sak holdt Ap stø kurs. Dette er det både rimelig og relevant å påpeke. Men kanskje Støre er en prinsippfast type som ikke gir seg så lett? Selv ikke når han beviselig har tatt feil. I følge med flere naive venstrevridde journalister reiste han iallfall optimistisk til Egypt for å feire den arabiske våren. Og for å pleie omgang med Det Muslimske Brorskapet. Som viste seg å være like nådeløse og fanatiske som Hamas. Norsk utenrikstjeneste må ha visst bedre enn den ambisiøse utenriksministeren.

 

«Si meg hvem du omgås, så skal jeg si deg hvem du er», lyder et gammelt ordspråk. Ja, så feilaktig har altså Støre bedømt Midtøsten, som hele Europa nå bekymrer seg sterkt over. En sivilisasjonskrise av dimensjoner. Aldri tidligere har Martin Kolberg hatt mer rett.

Min konklusjon er at utenrikspolitikk og bistand har vært vanvittig dyrt. Og mest av alt drevet av egoistiske politiske, innenriksmessige grunner. For det første vises det «muskler» på en nærmest ufarlig måte. Se bare på hvor «modig» Ap har vært og kan være ved sin ensidige Israel-kritikk. Lille Israel kan knapt ta til motmæle. For det andre kan man som utenriksminister nærmest risikoløst pretendere statsmannsevner ved å stå frem og «snakke» om god kontakt og norsk innflytelse – ja, verdensinnflytelse – uten overhodet å bli motsagt. For det er kutyme at statsmenn ikke unødig kritiserer hverandre (det kalles diplomati), og at man ikke biter en generøs hånd. Penger er penger. At pengene som gis, ikke tilhører ministeren, er mottakeren neppe spesielt opptatt av. Helt uten risiko kan politikeren derfor ta ære og uhemmet skryte av Norge som en fredens nasjon. For ikke å snakke om Arbeiderpartiet som fredens parti. Og, som på bestilling, står potentater på rekke og rad offentlig frem i Oslo og takker og skryter. Det er nesten så vi tror det selv. Og politikeren selv blir avbildet i en flatterende ramme. Snakk om å kjøpe seg popularitet med andres penger.

Nå viser det seg at mye har vært ren humbug. Arafat ble gjennomskuet. Men til tross for Rød-Larsens åpenhjertighet, passet det Ap best, og helt uten begrunnelse, å fortsette denne galskapen. Som skaper jødehat i tillegg. Hva slags moral er dette, Jonas Gahr Støre? Du lefler både med terrorister og med de kristne, alt og alle på én og samme tid. Har du ikke fått med deg at islamistene dreper de kristne for fote?

Er du alles venn og ingens venn? Everybody’s friend, everybody’s fool, heter det på engelsk. Kun din egen politiske makt- og lykkejeger? Er det ikke på tide, Støre, å stå opp som en mann om du vil bli statsminister? Med tydelighet og sannhet? Ditt multikulturelle eksperiment viser tydelige tretthetstegn. Kanskje da en ide å følge fjellregel nr. 8: Vend i tide – det er ingen skam å snu.

 

Dan Odfjell, samfunnsdebattant.

Les også

Frieri -
Vanntortur? -
Noblesse oblige (II) -
Moral og konsekvens -