Kommentar

Hvor lenge vil Attacs menighetsblad i Norge/Norden, Le Monde Diplomatique, klare å komme ut, tro? Den minner litt om Morgenbladet i en periode, da lange, kvasi-akademiske artikler skulle sørge for et intellektuelt skinn. Utvilsomt vil avisen nå visse grupper som liker å lese ordet «globalisering» eller «anti-globalisering» i nesten hver artikkel, men kanskje ikke så mange andre? Hva er det som motiverer Truls Lie til å sette en endeløs lang artikkel av Edward Said som hovedoppslag på førstesiden, tro. Mannen er jo paranoid, bare virker litt mer velfungerende enn en viss fredsprofessor. Om noe, helt sikkert ikke Saids hensikt, gir det han skriver en forestilling av hvor tolerant samfunn han tross alt lever i, amerikansk-palestineren som er professor i litteratur ved Columbia University. En innflytter som skrev bok på bok og artikkel på artikkel med nedrakking og til dels usaklige anklager mot Norge, hadde knapt blitt utstyrt med noe professorat her. Artikkelen er likevel så vidt aktuell å nevne, siden Yasser Arafat nå ser ut til å være i ferd med å tape maktkampen i Ramallah – den andre viktige hendelsen i Midtøsten de siste ukene, ved siden av selvfølgelig Irak. Said framstiller i Arafat som en naiv pusling som ikke visste noe om USA, og som hadde bare ett ønske – å få bli invitert av president Clinton til Det hvite hus. Det ble han ikke. Et av Saids vesentlige poeng er USAs påståtte tjenerrolle overfor Israel, og Arafat er altså den stakkars fattige fetter som ikke blir invitert. «Men Clinton viste seg å være både skapt av og herre over USAs utenrikspolitikk. Han klarte å forvirre palestinerne med sin sjarm og manipuleringsevne. Palestinerne betalte prisen, uten at deres syn på USA endret seg en tøddel av den grunn«, skriver Said. Han påstår altså at USA førte palestinerne bak lyset.

Før påske skrev John Berg i Dagbladet en kommentar der han blant annet henviste til utbruddet av den nye intifadaen, som Said nok har i tankene når han hevder at «palestinerne betalte prisen». En framstående palestinsk leder (Marwan Barghouti) har sagt at Hizbollahs «seier» over de israelske styrkene som trakk seg tilbake fra Sør-Libanon i mai 2000 inspirerte det nye palestinske opprøret, for det ble (feilaktig) forstått som at det var mulig å beseire Israel militært og drive dem ut av Vestbredden. (Anledningen for å sette i gang opprøret var Ariel Sharons varslede besøk på Tempelhøyden.) For Arafat var en militær seier mer ønskelig enn å fortsette fredsprosessen. Ikke mye «peace of the brave», altså. Hvis Arafat virkelig taper maktkampen, og Mahmoud Abbas står fram som en mer moderat leder som virkelig vil stanse de militante gruppene, kan det hende at lykken kan begynne å snu for både palestinere og israelere. Med Saddam-regimet borte, er jo en helt viktig bidragsyter til intifadaen satt ut av spill, riktignok gjenstår Syria/Iran/Hizbollah. Det vil sikkert ikke skade stabiliteten i området om USA fortsetter å presse Syria. Med Arafat på vei ut, får en håpe at palestinerne etterhvert får et lederskap som har mer realisme, og som aksepterer at Israel skal eksistere i fred ved siden av Palestina. Mens det er tid, det er ikke alle som lenger tror at det er mulig.

Mer Said: Han skriver «At europeerne, asiatene, afrikanerne og latinamerikanerne, men også mange i USA selv protesterer, viser at man endelig er i ferd med å bli klar over at USA – eller i hvert fall den håndfullen hvite, jødisk-kristne menn som nå sitter ved makten – er fast bestemt på å utøve sitt hegemoni over kloden.»