Kommentar

Kristne vil gjerne delta i verden, men gjerne slik at de beholder sin dyd, sin renhet.

Det er på mange måter stikk motsatt av Jesus som gikk ut og oppsøkte de lave, «syndere og tollere». Jesus var ikke redd for å bli «skitten».

Kristne vil naturlig nok helst ikke synde, og har unngått å gjøre visse ting. Men hvordan skiller man på moral og borgerlighet? Hvordan forhindrer man at kristendommen stivner og blir den rene hvite flokk som er selvtilstrekkelig borgerlig, som vet at man er på den riktige siden og synes frelst – allerede på jorden?

Den tradisjonelle kristendom var en egen kultur, men den er det ikke så mye igjen av. Selv de konservative miljøene kommer det moderne i møte og forsøker å «være med».

De konservative har holdt seg til verdispørsmål og Israel, mens de liberale ivrig har gått det politisk korrekte i møte. Stikkord: avisen Dagen vs. Vårt Land.

Men også i Dagen slår det politisk korrekte inn.

7. februar hadde avisen en artikkel om trykkeriet oppe på Sunnmøre som vil slutte å trykke Sions vises protokoller. Oppslaget var et resultat av gruppen Vepsens årsrapport hvor trykkingen ble omtalt. I den forbindelse skriver journalisten at rapporten omtaler hatgrupper som «SIAN, Vigrid og document.no». En journalist i konservative Dagen sluker altså rått et bestemt militant, venstreradikalt miljøs forsøk på å slå legitim samfunnskritikk i hartkorn med nazister.

Man skal sove usedvanlig godt i timen for ikke å ha fått med seg at dette er et fenomen over hele Europa: antirasister som anvender brunbeising som våpen. Ofte har de støtte fra staten. Svenske Expo er et eksempel. De har ressurser og fri bane i mediene, som ikke stiller spørsmål ved deres analyser.

I Sverige er dette kommet lengst. Der inngår Expo i en politisk og medial blokk. Når det svenske Tryckfrihetssällskapet holder stiftelsesmøte, tropper Niklas Orrenius fra Sydsvenskan og en journalist fra Expo opp. Det de skriver er rene smedeskrift. De kommer for å skade, for å stille deltakerne i verst mulig lys. At Lars Vilks er der, får dem ikke til å reflektere over forholdet mellom, ja nettopp, ord og handling. Det streifer dem ikke at «ytringsansvaret» også gjelder dem selv, for de står jo på den riktige siden og representerer den gode sak.

Dette er gammel venstreradikal fariseeisme, og den er potensielt voldelig. Kristne burde dra kjensel på den, men gjør det ikke. Deres frykt for å bli oppfattet som islam-kritikere er større.

Dagen har en journalist, Alice Tegle, som ikke forstår eller har avstand til det politisk korrekte. Hun dekket Civitas møte om Ungarn. I panelet satt også Nils Rune Langeland fra Høgskolen i Stavanger. Ifølge Tegle sa Langeland at Europa trues av en ny fascisme. Langeland har fremsatt tilsvarende tanker i en bok: Bare vent til det kristne Europa begynner å røre på seg! Tegle synes besnæret av tanken, men hadde ikke helt styr på stoffet. Fidesz ble feilstavet, og postdirektivet og vikardirektivet ble nevnt som eksempler på den gryende fascismen!

Det sier noe om Tegle og om Dagen at dette ufordøyde stoffet kom på trykk, men det sier fremfor alt noe om voksne mennesker med høy utdannelse som kan si de mest utrolige ting. Hvordan skal unge mennesker kunne orientere seg hvis forbildene har mistet kontrollen?

De kristne ønsker å være rene for denne verdens besmittelse, men i det politisk korrekte møter de en ny motstander – eller venn? Det fariseeiske trekket appellerer: Bli som oss og ha et rent sinn. Nedsiden er det vanskeligere å få øye på. Dvs. de politisk korrekte tegner motstanderen i de mørkeste farver, og det skremmer de kristne. De viker instinktivt unna det politisk og ekstreme. Menneskelig er det forståelig, men skulle ikke kristne ha noe mer å stå imot med?

Denne ballasten gjorde at de holdt de seg på avstand fra de venstreekstreme på 70-tallet. Men er de påståtte høyreekstreme samme affære, og en overførbar sammenligning? De venstreradikale man tok avstand fra den gang, sitter i dag i posisjon, og deres tanker danner hegemoni. Burde ikke det stemme til refleksjon om at vi står overfor en mer komplisert situasjon?

Nei, sier det offisielle Norge, og tegner og maler med bred pensel.

Det lyder tilforlatelig. Men uskyldtilstand gir ingen frikjennelse.

Den som leser Vårt Land, vil fort ha oppdaget og irritert seg over den politisk korrekte kursen: fremfor alt alt man ikke skriver og omtaler, og tankesperren som hindrer omtale av innlysende sammenhenger.

Men av en eller annen grunn har man ikke hatt noen problemer med å slippe til en fyr som Lars Gule på verdidebatt.no. Der har ellers Ole Jørgen Anfindsen opplevd å få strøket hele strenger. Faren kommer altså fra høyre. Men gjør den det? Har sebraen endret striper? Er Gule en annen enn mannen som ville dra til Israel med sprengstoff i ryggsekken?

Gule er fortsatt imot staten Israel på en måte som er ubehagelig.

Hvis man skal sluke det politisk korrekte, må man se bort fra antisemittismen som trives i dens kjølvann. Multikulturalismen har ingen vaksine mot antisemittismen, den er hjelpeløs tilskuer eller medløper.

Når de samme toneangivende krefter tar til orde for sensur og utstøtelse av visse meninger under vignetten «ytringsansvar», og hvor de selv skal definere hvor grensen går for hva man kan si, uten å se noe problematisk i hverken roller eller grensdragning, ja, da burde varsellampene lyse, også hos de kristne.

Men de gjør ikke det. Ikke hos Vårt Land. Verdidebatt har inntatt en posisjon der Gules politisk-medisinske diagnostisering er legitim, og han er trygg nok til å driste seg til å si at ingen har foreslått å skyte feks. redaktøren for Document.no. Forstår Helge Simonnæs hva han har sluppet løs, hva avisen er arena for?

Det labile forholdet mellom ord og handling gjelder i høy grad venstresiden, og Gule demonstrerer det på eklatant måte. Simonnæs, Rimehaug og Morken kan late som om det ikke er der, men potensialet for vold forsvinner ikke av den grunn.

Det går an å lure seg selv.

Borgerligheten mener alltid at verden følger samme fornuft som den man selv lever etter.

Men man burde kanskje ha fått med seg at mulla Krekar lever etter en annen fornuft?

Da Shabana Rehman gjennomførte sitt berømte mullaløft på Smuget i april 2004, hvordan reagerte Gule da? Forsvarte han ytringsfriheten eller mulla Krekars ære? Gule hadde sittet i panelet og så det hele på nært hold:
Shabana Rehman løftet Krekar – mullahen eksploderte

– Salen forstår ikke hvilken krenkelse Krekar her er blitt utsatt for. Dette er meget, meget alvorlig for Krekar, og det burde spesielt Rehman forstå, sa Gule.

Når man leser reportasjen, slår det en hvem som har hatt vinden i ryggen. Det er ikke satirikeren Shabana Rehman, det er Krekar som fredag kunne lede en demonstrasjon foran Stortinget til tross for at han har stått i retten tiltalt for drapstrusler mot kurdere og Erna Solberg.

Det er først når man erkjenner at det er snakk om ulike fornuftsystemer, at man ser at Rehman har vært på defensiven og Krekar på offensiven.

22/7 har radikalisert debatten, og alliansen mellom islamister og venstreradikale representerer en fare for legitim samfunnskritikk.

For å se det må man erkjenne at det finnes ulike premisser som fører til stikk motsatte konklusjoner. Det er et valg kristne helst vil slippe, men som ingen i dagens samfunn slipper unna. Hva står vi for? Hvordan behandler vi vår neste?

Kristne har historisk en sans for dissens og for å våge å gå den smale vei og sette sannheten høyest. Det er en smertefull vei, men fortapelse er et verre alternativ.