Kommentar

Foreningen Vepsen offentliggjorde på begynnelsen av året rapporten Hatgrupper 2011. Det er ikke akkurat noen ære å figurere i rapporten.

Vepsen fordømmer SOS Rasisme for å ha infiltrert og fått Norwegian Defence League til å fremstå større enn de er. Men hva er forskjellen på Vepsen og SOS Rasisme, eller Antirasistisk Senter, eller Expo, eller Redox i Danmark? Virker de ikke snarere som speilbilder av de yttergruppene de selv beskriver og bekjemper? Med den store forskjell at de selv ofte har hånden ned i statens dype lommer.

Det har ikke Vepsen, men de leverer premissene som journalister og politikere kan gå videre på.

Document.no har den tvilsomme ære å være inkludert i «hatgruppene». Likevel vil Vepsen ha oss til å tro at de ikke er som SOS Rasisme. Forstår de ikke hva de holder på med? Tror de det er en lek?

Det funger slik: Venstreaktivister med immunitet, dvs. som er beskyttet mot innsyn og kritikk, leverer ferdige diagnoser. De overtas av journalister som videreformidler konklusjonene i kortfattet form.

NTB overtar gladelig å lage en kort nyhetsmelding om gruppene som fortjener fortapelse.

Den trykkes av aviser land og strand rundt, også av Sunnmørsposten. Ett medlem av redaksjonen får besøk av en slektning som kommer med avisen i hendene, og peker: – Hva skal dette bety?

Der står document.no klasset sammen med Vigrid og SIAN.

Ja, hva skal det bety? Borgerlige mennesker reagerer med tilbaketrekning når de møter noe de ikke kan forstå, noe som virker skremmende. Venstresiden kan denne dynamikken. De vet godt hvordan man skremmer vanlige mennesker. De har selv vært busemann en gang. Nå sitter de på innsiden.

Vepsen vet hva de gjør, NTB vet hva de gjør, og i avisene går det på autopilot, eller man kan skylde på «alle andre». Man slipper å tenke, og møter selv sjelden konsekvensene av det de setter på trykk.

Samvittigheten er satt på autopilot, dvs. den er satt ut av spill. Gamle kolleger i NTB ringte etter 22/7, Ane Lunde ringte, Leif Gjerstad som nå er journalist i Journalisten.no. Man utnytter gammelt bekjentskap, og som journalist vil man selv gjerne stille opp.

På tomannshånd er journalister menneskelige. På jobb er det vanskeligere. Da gjelder andre regler.

Sammenhenger

Det finnes ingen grenser for hva man da risikerer, for hvilke sammenhenger man kan bli puttet inn i.

Eksempel. I rapporten heter det:

En av de nyere norske utgivelsene av Zions Vises protokoller er utgitt av det lille Bergmann Forlag i Ørsta. Forlaget drives av trykkeren Stig Bergmann, og annonserer sine utgivelser på nettsidene til Folkebevegelsen Mot Innvandring.

Ørsta er et lite sted. Avisen Dagen skrev om trykkeriet og viste til rapporten som tok for seg hatgruppene document.no, Vigrid og SIAN.

Selv den kristne avisen Dagen kjøper Vepsens versjon! Document.no som siden grunnleggelsen har vært opptatt av Holocaust og Israels sak, klasses sammen med et trykkeri som sprer Zion vises protokoller!

Journalisten som skrev stanset ikke opp og spurte seg selv, hvordan kan dette være mulig?

Fremstillingen av hatgruppene kan minne om historier fra inkvisisjonens dager. Bruken av ordene rasisme og hat har kvasireligiøse drag og utløser reflekser. De gruppene som får disse stemplene finnes det ikke håp for. Slik omtaler man dem. Man snakker og tenker i religiøse termer.