Kommentar

Erik Schjenken og Eva Helgetun er to skjebner som begge belyser Det nye Norge. Begge ble tapere. Eva Helgetun betalte den høyeste prisen. Bare ettertiden kan ta vare på hennes ettermæle. Erik Schjenken greide å reise seg, men et nær sagt samlet pressekorps mente det var deres rett å henge ut Schjenken som rasist.

Disse to sakene har med ytringsfrihet i Det nye Norge å gjøre: Hvem skal slippe til orde, hvilke sammenhenger skal ha gyldighet, hvem er gode ofre og hvem dårlige? Hvilke tanker skal gjelde?

Bare det at spørsmålet kan stilles – hvilke tanker er gyldige – i forbindelse med nyhetsdekning, sier noe om at ting ikke er som før. Er det virkelig slik at mediene legger visse premisser til grunn for vurderingen av en nyhetssak? Er det ikke det mediene selv kaller fordommer?

Men slik er det, og det har vært slik lenge.

Hvis man sammenligner behandlingen hhv. Ali Farah og Erik Schjenken fikk, ser man et hav av forskjell. Schjenken kunne henges ut fordi han var innfødt norsk. Vi hørte svært lite om mannen som slo ned Ali Farah. Han var ikke interessant. Schjenken og kollegaen kunne profileres fordi de passet inn i en typetegning: De var innfødte, maskuline, de hadde gjort noe dumt overfor en afrikaner, og det kunne settes inn en bestemt sammenheng – rasisme. Andre omstendigheter som gjorde situasjonen mer komplisert, ble valgt bort.

Dermed ble Ali Farah-saken en kampanje i den gode saks tjenste. Tilfeldigvis rammet den levende personer: Schjenken og kollegaen. Men dette vil man ikke vedkjenne seg. Heller ikke i dag. Det er en del av ytringsfriheten, sies det.

At dekningen av Ali Farah-saken ikke var vanlig nyhetsjournalistikk, men kampanje, vil man ikke gå inn på. Bilder som viste at Farah sto på bena da ambulansefolkene dro, og at han hadde hasj-rester i blodet, ble fortiet.

Det finnes ingen tegn til at pressen tar et oppgjør med en antirasisme som går amok. At den kan være et drepende våpen.

Det finnes få eller ingen tegn til at mediene drøfter og erkjenner at det er stor forskjell på å være mot det onde og for det gode generelt og å oppkaste seg til dommer i en gitt situasjon før i omstendighetene er klarlagt. Spilte f.eks. Schjenkens yrkesmessige rulleblad ingen rolle? Burde ikke det tilsagt en viss tilbakeholdenhet?

Er det ikke slik at noen tiår med flerkultur har lært oss at ikke alle møter mellom ikke-vestlige og nordmenn kan reduseres til rasisme? At det tvert imot bør være et ord vi omgås med en viss forsiktighet? At det slett ikke er sikkert at rollene er så opplagte ut fra situasjonen som mediene foretrekker. For hvem definerer situasjonen?

En ting mediene burde lært av antisemittisme-rapporten fra Oslo-skolen, er at det utmerket går an å være antirasist og antisemitt. Fordi man ikke vil innse dette, greier man heller ikke forstå begrepet den nye antisemittismen.

Ekstra ille blir dette når rasismen rammer norske jenter, og mediene velger tausheten.

Hadde en muslimsk jente blitt overfallsvoldtatt i Trondheim og som følge av det tatt sitt liv i fortvilelse og skam, ville en samlet Oslo-presse laget en kampanje. Politikerne ville stått i kø for å markere seg, og det ville blitt nasjonal dialog og felles demonstrasjoner.

Men når det skjer med en 14 år gammel norsk jente, som går i 9. klasse på ungdomsskolen, velger Oslo-eliten tausheten.

Det kan ikke Adresseavisen gjøre. I Trondheim er lokalpatriotismen sterk. Tirsdag marsjerte 2.500 mennesker gjennom byen i sorg og alvor.

Dette handler om ytringsfrihet. Hvem skal den gjelde for? Det ble hevdet at Jyllands-Posten misbrukte ytringsfriheten da den trykket karikaturtegningene. Nestleder i Norsk Journalistlag, Thomas Spence, snakket senest i helgen om at ytringsfriheten må brukes med ansvar. Men mediene er ute av stand til å se at det finnes en sammenheng mellom deres avstandtagen til Jyllands-Posten og hetsen mot Erik Schjenken.

Hetsen mot Schjenken var «ytringsfrihet på norsk».

Jyllands-Posten kritiserte en bestemt hatefull bruk av religion. De kritiserte trossystemer. Hovedstadspressen gikk løs på to levende mennesker.

Det gleder meg at disse vurderingene deles av Terje Angelshaug, leserombud for Bergens Tidende fra 2004 til 2011 og med lang fartstid på den redaksjonelle siden i samme avis. Han skriver på sin blogg i Journalisten.no:

En utmerket journalist sa følgende til meg for noen år siden: «Jeg er redd for makten jeg har». Pressens makt er mye diskutert. Hvor mye makt har den, og hvilken type makt snakker vi om? Meningene kan sprike om mangt, men ett er sikkert; pressens makt til å skade enkeltmennesker er nærmest ubegrenset. Jeg lurer ofte på om journalister og redaktører er seg tilstrekkelig bevisst dette farlige faktum.

Erik Schjenken har opplevd pressens destruktive makt. Fra folk som kjenner ham har jeg hørt hvordan presseoppslagene i den såkalte ambulansesaken kastet Schjenken ned i livets mørkeste dal. Den dalen noen aldri kommer ut av. Men Schjenken har reist seg. Det er noe av et eventyr, og i alle fall en imponerende prestasjon, at denne ambulansesjåføren, hånet av rikspressen, har slått tilbake mot makthaverne i det offentlige rom. I årevis har han kjempet for å gjenvinne sin tapte ære. Hatten av for Schjenken!

Pressen har alltid vært nådeløs. Men antirasismen og det flerkulturelle evangelium har gitt dem en Sak.

Problemet med denne antirasismen er at den har en fast rollefordeling. Når en norsk kvinne blir offer for innvandrere, skader det Sakens prestisje. Da blir paradoksalt nok antirasismen rasistisk. For en sak der arabiske menn voldtar en norsk jentunge, kan ikke gis den oppmerksomhet den fortjener. Den saken har altfor stor fallhøyde.

Slik vikler mediene seg inn et nett av ideologi og løgner. Prisen betaler de som faller som offer for ideologien: Erik Schjenken var et direkte offer, Eva Helgetun mer indirekte. Hennes sak skyves til side, og det er i seg selv et overgrep. Slik denne fortielsen er et overgrep mot nye ofre.

Mediene kunne valgt å rette oppmerksomheten mot flerkulturelle voldtekter, som er et fenomen over hele Europa. Men det har for store konsekvenser. Man velger heller å la jentene bli voldtatt. Brutalt sagt er det det ytringsfrihet handler om: Bruk den eller bli medskyldig. Mediene har makten.

Medienes påberopelse av ytringsfrihet er en pervert ytringsfrihet. Det er friheten til å hetse andre av ideologiske grunner, og friheten til å tie når noen utsettes for grove forbrytelser.

Men da legger man noe helt annet i ordet frihet enn det vi vanligvis gjør. Snarere er det maktmisbruk og misbruk av ytringsfriheten.

Denne pervertering av ytringsfriheten er ikke bra. Den gir andre grunn til å hevde at de bare bruker ytringsfriheten når de i virkeligheten hisser til hat. Pressens passivitet overfor hatpredikanter som til og med får bruke våre høgskoler og universiteter, er et eksempel.

Ytringsfrihet må handle om å si sannheten. Noen må si sannheten. Hvis mediene mister denne evnen, er det et stort tap.