Gjesteskribent

Media og det øvrige etablissementet har elevert en rekke unge, særlig kvinnelige, identitetspolitikere med innvandrerbakgrunn til en status hvor de er hevet over enhver kritikk. Er det sunt? Mediene synes ikke å ha dratt lærdommer av Erik Schjenken-saken. Foto: Holm Morten / Scanpix

Identitetspolitikken er i ferd med å infisere samfunnsdebatten, og den er særlig representert i det daglige nyhetsbildet ved unge kvinner med innvandringsbakgrunn. Etablissementet har trykket dem til sitt hjerte og elevert dem til en Må ikke røres-status; samfunnsdebattanter som selv kan si akkurat hva de vil, men som andre aldri må kritisere. I den grad media skjønner at de må – som med Sumaya Jirde Alis unyanserte, åndsforlatte «Fuck-uttalelser» – så er kritikken like skånsom som den er patroniserende: Uff da, dette var ikke helt bra, jenta mi. Klapp-klapp på hodet.

Omvendt opptrer media og kulturetablissementet som en heiagjeng på Store Stå hvis andre kritiserer dem eller enda verre: faktisk blir så sinte på dem som enkeltes aggressive retorikk dessverre inviterer til.

Er helgenerklæring av visse samfunnsdebattanter sunt for det offentlige ordskiftet generelt og de aktuelle debattantene spesielt?

For ordskiftets vedkommende ser vel de fleste problematikken. Vi har nå en rekke samfunnsdebattanter som kan tillate seg hva som helst, samtidig som media og resten av landets eliter skjermer dem fra – eller går direkte til angrep på – eventuelle kritikere. Sosiale medier eksploderer og til tross for at det offentlige Norge helst vil at du skal tro det motsatte, så er ikke den innvandrings- og islamkritiske «høyresiden» alene om hatytringer, trusler og annen ufyselighet på sosiale medier.

Men også for de aktuelle debattantene kan fallet bli meget høyt. Det finnes nemlig en verden utenfor landets redaksjons- og prisutdelingslokaler, og den er ikke like ukritisk begeistret.

Og dette er ikke bare noe jeg tror, for vi har nemlig et utmerket eksempel på hvordan det kan gå med personer som mediene og den politiske samt kulturelle klassen har fredet fra kritikk og dermed gitt inntrykk av at de kan tillate seg hva som helst i offentligheten: de blir svimle og faller.

Vi tar en tilbaketur til Schjenken-saken i 2007.

I august 2007 ble norsk-somaliske Ali Farah slått ned i Sofienbergparken av en tidligere voldsdømt mann fra Ghana. Da ambulansepersonellet ankom parken, sto Farah stadig oppreist. Alis venner flokket seg rundt ambulansepersonellet, og Farah selv tisset på både dem og ambulansen. Erik Schjenken – som frem til da hadde hatt 10 000 oppdrag uten en eneste bemerkning i det mangfoldige Oslo – og kollegaen, bedømte Farah som ruset men ellers i grei form, og forlot parken uten Farah, som de oppfattet som et ordensproblem av den typen det er mange av Oslo. Da begikk de en tjenestefeil, for Farah hadde fått en alvorlig hodeskade av overfallet.

Politikere, antirasistiske organisasjoner, pressen og kommentatorer gikk bananas. Det var ikke bare Schjenken selv som ble utropt som rasist, men hele Norge ble stemplet som strukturelt rasistisk. Leder for den statstøttede organisasjonen OMOD (Organisasjonen mot offentlig diskriminering) Akhenaton de Leon var raskt ute for å forsikre landets minoriteter at de som dødssyke kom til å ligge strødd i Oslos gater etter rasistisk ambulansepersonell. I den medieskapte kampanjen var det ingen som tok smålige hensyn som at Schjenken altså hadde 10 000 oppdrag bak seg uten en eneste anmerkning og at han og hans kollega bedømte situasjonen rett: Farah var ruset. Det viste nemlig blodprøvene som ble tatt da han omsider kom på sykehuset.

Den eneste avisen som nevnte dette, var den flerkulturelle nisjeavisen Utrop, hvis redaktør Majoran Vivekananthan pådro seg negative reaksjoner bare fordi han tillot seg å skrive som sant var.

Drevet mot Schjenken, som ble utropt som Riksrasist, var enormt. Norske medier hadde ingen sperrer, og hvem som helst som hadde noe negativt å si om Schjenken og ambulansepersonell fikk slippe ukritisk til. Helt uten faktasjekk. Politiske opportunister som SVs daværende finansminister Kristin Halvorsen, Venstres Abid Raja og daværende likestillingsombud Beate Gangås fikk uhindret påstå at dette «ikke ville skjedd en hvit mann» – til tross for at et to sekunders Google-søk viste at utsagnet ikke hadde noen som helst rot i virkeligheten. Det vet jeg, for i motsetning til etablerte mediers journalister søkte jeg nemlig. I 2007 ga søket «AMK» pluss «klager» ikke færre enn 2210 treff og blant dem var det mer enn nok av eksempler på at tjenestefeil som dette nettopp «skjedde en hvit mann».

Farah selv og hans påfallende aggressive partner Kohinoor Nordberg hadde imidlertid kronede dager, med ukritisk teppedekning og klippekort i mediene hvor de fikk si hva som passet dem i krammet – uten at noen utfordret dem. Alternative medier som Rights.no og Document.no, som uttrykte skepsis til Farah, Nordberg og medienes fremstilling på grunnlag av de faktaopplysningene som jo fantes, ble naturligvis avfeid som rasister. Kritikk av medienes kjæledyr Ali og Kohinoor ville man ha seg frabedt, tusen takk!

Erik Schjenken, som hadde begått en «vanlig» tjenestefeil som fortjente kritikk, men kunne skjedd hvem som helst på jobben, endte som selveste Riksrasisten og diagnosen PTSD, mens paret Farah endte som tilnærmet helgenerklært. Kritikk av deres generaliserende uttalelser var tabu, deres stadig mer ampre fremtoning likeså.

De må ha trodd på sin egen pressedekning, ment seg usårlige og at det faktum at de i media var hevet over enhver kritikk gjorde at de kunne tillate seg alt. I oktober 2008 ble de klar over – på den verste måten – at det ikke var tilfelle. 3. oktober stakk daværende Aftenposten-journalist Kjetil Østlie av fra flokken og begikk majestetsfornærmelse med en faktaorientert artikkel om saken.

Det likte man dårlig på Farah-hold, og 9. oktober publiserte magasinet Ny Tid, hvis daværende redaktør Dag Herbjørnsrud er konspirasjonsteoretiker, en artikkel av Farah, som etter sigende var skrevet ved hjelp av hans kone og venner. Brått landet dette miljøets aggressive offermentalitet iblandet skrudd verdensanskuelse og blatant rasisme som en svær, feit padde midt på Medianorges pent dekkede middagsbord:

Offermentalitet som verdensanskuelse

Det verdensbildet de tegnet så omtrent slik ut:

Kolonitiden fortsetter. Dere lever som grever her. Kanskje er det naturlig, men dere lever også som grever i Afrika og Asia og alle andre steder dere drar også. Selv om dere sjelden lærer dere språket eller integreres i kulturen. Det er sant at også noen svarte lever slik. Noen kinesere, noen arabere, noen pakistanere og så videre, og at noen få hvite er veldig fattige…

Men i forhold til folketallet lever dere relativt sett urimelig grådig, sett i verdensmålestokk. De som er fattige er herved unnskyldt, da de ikke har fått noe av kaken som ble tatt i kolonitiden og som tidligere kolonimakter fortsatt profitterer av. Dere klarte å forhandle dere til et slags narrespill, der man lover frihet og lykke, men forleder inn i uanstendige og brutale kontrakter for å opprettholde kriger og bistand som hånd i hanske.

Og fordi dere har klart å holde generasjoner nede i ettertid, prøver dere fortsatt å bagatellisere våre følelser når vi ytrer at gamle koloniers sønner og døtre må slite mer enn de som har europeisk og nordamerikansk (les regjeringers) identitet og opprinnelse. Det er ikke like stor forskjell som i våre besteforeldres generasjon, eller i våre foreldres generasjon, men fortsatt for stor forskjell til at vi kan la være å prate om det. Og det synes nødvendig at vi ennå kaller denne forskjellen og mangelen på respekt for «rasisme».

Forskjellen og mangelen på respekt kan oppstå i mange varianter. Ikke hele tiden, men veldig mange steder og veldig ofte, blir etterkommere av tidligere såkalte kolonifolk motarbeidet og mistrodd. Hederlige familiefedre, koselige mødre, snille tanter, morsomme onkler, fine søstre og, gode brødre: De har blitt trakassert og manipulert av offentlige myndigheter så vel som privatpersoner. Det er en nedverdigelse for oss alle hver gang det skjer.

Nå har flere av dem blitt det jeg kaller rasister. De klarer ikke se hvite mennesker som individer. Bare som en grå masse. De kritiserer den grå massen for uten kjærlighet å ha gjort oss til evig underdanige. «White trash democracy» er et papirhelvete som dere kaller sosialdemokrati. Et sosialdemokrati som skal innebære rettssikkerhet. Men som jeg og mange av mine brødre og søstre vet ikke gjelder for oss.

Støtten avtok

Artikkelens innhold var så grovt, selvrettferdig og rasistisk at det ikke lot seg overse selv av medier som gjerne ville. Den var et gedigent feilgrep, som resulterte i at den massive støtten til Farah og hans krets fra velvillige medier, organisasjoner og politikere opphørte øyeblikkelig. Plutselig var det Farah og co som ikke var stuerene. Etter et år som De Urørlige, var paret og deres støtter nå blitt De Unevnelige. Siden har de  knapt nok vært nevnt i media generelt og spesielt ikke av opportunistiske politikere og antirasister.

Men nå kjører altså mediene frem en ny gruppe «Urørlige» som tilsynelatende kan tillate seg alt, samtidig som de samme mediene og deres meningsfeller i den politiske og kulturelle klassen hyperventilerer hvis noen – særlig hvis de har «feil» hudfarge – tillater seg å kritisere dem. Det er ikke utpreget gunstig for noen, for spesielt de det gjelder bør nok forberedes på at det finnes en verden utenfor boblen de takket være velvillige støtter oppholder seg i. Og da snakker vi ikke om Apeberget på sosiale medier eller i kommentarfelter som skriver uakseptable ting, men den virkelige verden, befolket av mennesker som både kan og vil argumentere sakelig for seg. De vinner stedig frem, og det er det en grunn til: I motsetning til medienes nye yndinger er de er vant til å bli eksponert for og avkrevet svar på kritikk. 

Så med mindre mediene ønsker sine nåværende yndlinger en skjebne som Ali Farahs, er det kanskje på tide å ta litt rev i seilene og innse at dersom yndlingene skal kjøres frem som legitime samfunnsdebattanter, så bør også argumentene deres utsettes for det normale kritiske blikket som blir alle andre samfunnsdebattører til del?

 

Opprinnelig på gjenstridig.no. Document takker vennligst for tillatelse til republisering.

 

Forhåndbestill Sir Roger Scrutons bok “Konservatismen” fra Document Forlag her!