Dagbladets anke mot Oslo tingretts dom i Schjenken-saken behandles i disse dager, og redaktør i Dagbladet John Olav Egeland beklager seg over kritikken av fremferden hans avis utviste overfor Erik Schjenken og arbeidskollegaen hans.

I mai 2011 tapte Dag­bla­det på alle punk­ter i tid­li­gere ambu­lanse­sjå­før Erik Schjen­kens søks­mål mot avi­sen for ærekren­kende påstan­der, og ble dømt til å betale Schjen­ken én mil­lion kro­ner i opp­reis­ning, samt saksomkostninger. I søks­må­let gjorde Schjen­ken gjel­dende at Dag­bla­det drev en til­nær­met hets­kam­panje og stemp­let ham som rasist i forbindelse med Farah-saken i 2007. Schjen­ken ble for øvrig fri­kjent for ankla­gene om rasisme og kren­kende opp­før­sel av Oslo ting­rett og Riks­ad­vo­ka­ten. Tingretten kon­klu­de­rte med at Dag­bla­det frem­satte en lang rekke retts­stri­dige ærekren­kende utta­lel­ser om Erik Schjen­ken, og Dagbladet valgte å anke.

Men så er det disse andre som kritiserer Dagbladet for juks og fanteri, da. Egelands misnøye retter seg spesielt mot Nettavisens Elin Ørjasæter, som i en skarp kommentar om saken skriver:

Ifølge Dag­bla­det lot ambu­lanse­sjå­fø­rene være å behandle en bevisst­løs mann, så utslått at han hadde tis­set i buk­sen. Men han var altså hver­ken bevisst­løs eller hadde tis­set i buk­sen. Dje­ve­len lig­ger i detal­jene. Disse detal­jene end­ret Dag­bla­det effek­tivt for å skape et inn­trykk av at ambu­lanse­sjå­fø­rene grovt for­sømte å gjøre job­ben sin fordi Ali Farah var afrikaner.

Flere medier var ansvarlige for å hetse Erik Schjenken i ettertid, men den verste av dem alle var Dagbladets kommentatorer, med sin umiskjennelige moralske patos. Den slags er visst ikke fullt så artig når man selv blir gjenstand for den:

I det siste har det inntrådt en tone i kritikken av Dagbladet som er ny. Den moralske patos er skrudd opp, samtidig som virkelighetsflukten er blitt institusjonell. Det settes fram påstander om Dagbladets motiver og arbeidsform som er grenseløse. For eksempel hevder Nettavisens spaltist Elin Ørjasæter at Dagbladets medarbeidere er «vaktbikkjer med rabies» og at det vi driver med best kan sammenliknes med doskriblerier. Selv om jeg gjør et stort fratrekk for Ørjaseters politiske motiver, er resten likefullt merkverdig i sin enkelhet. Grunnlaget som påberopes for denne harde dommen, er en beskrivelse av virkeligheten i Schjenken-saken som er forenklet i en stil vi kjenner fra Fox news.

Redaktøren legger for øvrig til at han gjør et stort fratrekk for Ørjasæters politiske motiver. Det gjør han derimot ikke når det gjelder personer som støtter Dagbladets versjon av saken, og det kan det se ut til at han ikke vil at landets avislesere skal heller. For i dagens utgave lar Dagbladet fem av vitnene fra parken proklamere hva som er den fulle og hele sannhet under den kategoriske overskriften Sannheten i ambulansesaken. De fem kvinnene som går til angrep på Ørjasæter, professor i medisinsk etikk Reidun Førde og Schjenken selv, blir merkelig nok bare presentert som «vitner» – uten yrkestitler slik artikkelforfattere vanligvis blir i Egelands avis. Det kan kanskje skyldes at noen av de fem vitnene ville fremstå som litt mindre uhildede enn ønskelig dersom deres yrker og/eller interessefelt fremkom? For skal vi følge Egelands tankegang, kan man fort komme på den tanken at disse kvinnenes yrker og interesser motiverte dem til å se det de ville se. En av dem lever sågar av å se etter akkurat det hun mener hun så den aktuelle dagen:

Ragnhild Storstein Spilker: Nasjonalt kompetansesenter for minoritetshelse
Christianna Denne: Antirasistisk senter.
Åsa Linusson: Har utdanning i Somaliland og Etiopia som interessefelt.
Karianne Østensen: Nestformann i Children Rescue Voluntary Organisation

«Jeg synes det er høyst forståelig at Erik Schjenken får mye sympati. Han har vært utsatt for et enormt press fra medier og politikere. Her finnes det erfaringer som i høy grad egner seg til presseetisk refleksjon og læring. Det gjelder blant annet kildekritikk, den overdrevne respekten for politikernes ytringer og journalistisk flokkmentalitet», fortsetter Egeland.

Ja, er det noe Dagbladet er gode til, så må det være å ta til seg lærdom av egne feil. Det fikk f.eks. landets avislesere se på nært hold da Dagbladet ivrig kastet seg over det de håpet skulle bli en ny Farah-sak, og kjørte like ukritisk som uhemmet det ene oppslaget etter det andre mot AMK og ambulansepersonellet i den såkalte Tøyen-saken i 2010. Oppslagene var utelukkende basert på anklagene fra en familie – og forsvarsadvokaten deres – som hadde all grunn til å skape støy for å hindre fokus på sin egen opptreden. Og til tross for at de fleste med et halvt øye kunne se at familiens påstander var tvilsomme, for ikke å si direkte usannferdige, utløste det ikke et eneste kritisk spørsmål fra Dagbladets side. I stedet forsøkte de i det lengste å snu saken mot AMK og ambulansepersonellet, og først da virkeligheten ble så påtrengende at selv Dagbladet måtte erkjenne den, ble det tyst.

Den journalistiske flokkmentaliteten er ellers dypt bekymringsfull, men det er ingenting som tyder på at Dagbladet har brukt tiden etter Farah-saken til å ta et oppgjør med sin egen eller andres av slagsen. Men det er det åpenbart behov for; bare det enkle faktum at Erik Schjenken hadde utført mer enn 10.000 oppdrag uten anmerkninger i landets mest etnisk mangfoldige by burde ha vært nok til at pressen tok rev i seilene. I stedet lot norske medier med Dagbladet i spissen blodtåka ta fullstendig overhånd fra dag én.

Dommen mot Dagbladet i Schjenken-saken dreier seg om 57 artikler, og Schjenkens advokat Carl Bore sier at Dagbladets artikler inneholdt de groveste faktafeilene og at avisen også brakte det han karakteriserer som de «styggeste artiklene» i saken. Det er da også det inntrykket de fleste sitter igjen med etter mediekjøret mot Schjenken, hvilket dommen fra Oslo tingrett reflekterer.

Men det er Egelands avsluttende kommentar som er mest bemerkelsesverdig:

En hvilken som helst gjennomgang av dekningen i denne saken vil vise at Dagbladet – og de andre mediene – gjenspeilet den informasjon og de stemninger som var fremtredende etter hendelsen i Sofienbergparken.

Dét er unnskyldningen sin, det! Stakkars Dagbladet. De gjenspeilte jo bare den stemningen de selv ledet an i å skape.

Hvis redaktør John Olav Egeland virkelig mente at Dagbladets fremferd var egnet til «presseetisk refleksjon og læring», burde avisen hans latt være å anke dommen og bedt Erik Schjenken om forlatelse. Og de burde som et minimum la være å unnskylde seg med at de bare fungerte som samfunnets speil, for både Dagbladet og vi vet at de – og andre medier – ikke gjenspeilte noe som helst; de skapte det.

Når de nå valgte og velger det motsatte, er moralsk patos helt på sin plass. Faren er at man da risikerer å gjenspeile Dagbladets selvrettferdige redaktør og kommentatorers ditto, men det skal heldigvis mye til.