Kommentar

At noen aviser etter tre år får somlet seg til å trykke en eller flere tegninger er et oppløftende tegn, men det kan også sees på som et ledd i det pågående liberale selvmord, kjennetegnet ved desorientering, schizofreni og dødelige selvmotsigelser.

Det går an å forstå positive, gode gjerninger i en helt annen kontekst: som et uttrykk for desperasjon, rådvillhet, en omklamring av noen prinsipper som man tidligere har sviktet. Betyr omklamringen at prinsippene gjenoppstår?
Eller er det den druknendes siste krampetrekninger?

John Olav Egelands essay Den krypende toleransen har fått anerkjennende nikk. Men dette er ikke den samme Egeland som utallige ganger har advarte mot de brune spøkelsene som hjemsøker Europa, fordi noen demokratiske partier tør å ta en debatt om innvandringen og muslimer og islam i særdeleshet.

Det finnes minst to Egelander, og det er som Dr. Jekyll and Hyde. Det er ingen connection. Det er heller ingen connection mellom det Egeland skriver og det Dagbladet ellers står for.

Artikkelen betyr derfor ikke at Egeland har sett lyset. Det betyr at schizofrenien er mer akutt.

La meg belegge dette med et klipp fra arkivet, datert 3. februar 2006. Egeland har de siste årene skrevet som om han og avisen hele tiden har stått opp for ytringsfriheten/tegningene. Det er ikke korrekt.

En som har kommet på nye tanker, er Dagbladet, på lederplass. Tirsdag het det at Jyllands-Postens ærend kun var provokasjonens. Tittel: «Ytringsfrihet og demokrati».

Bakgrunnen for den danske avisas beslutning var ingen konkret sak. Bakgrunnen var utelukkende et velkjent religiøst forbud mot å tegne profeten. Ut over selve provokasjonen hadde ytringen derfor liten verdi. … Jyllands-Posten prosjekt var bare en provokasjon. … Vi har ingen fortståelse for fundamentalister i Gaza som truer med å drepe på grunn av dette. Men vi vil samtidig ikke være med på et forvar av ytringsfriheten som stopper ved selve retten til å ytre seg. Et slikt forsvar er også en form for fundamentalisme som, i likhet med religiøs fundamentalisme, truer det liberale og demokratiske byggverket ytringsfriheten er en del av.

Smak på den siste setningen. Det må eks-redaktør John Olav Egeland ha gjort. Igår skrev han en kommentar som var et varsko. Idag har Dagbladets leder snudd 180 grader. Lederen heter morsomt nok «Etterlysning», og den er avspist med to avsnitt nederst. Nå er plutselig Dagbladet kritisk til dem som nøler med å forsvare ytringsfriheten!

Reaksjoner i vestlige land er preget av tvil, unnvikelse og frykt. Sist ut er det tyske journalistforbundet som uttaler at det bryter mot de yrkesetiske reglene å offentliggjøre ord eller bilder som kan virke moralsk eller religiøst sårende. Konsekvensen av et slikt syn vil være en dramatisk innsnevring i retten til frie ytringer.

Skriver Dagbladet, og hopper elegant over at de selv tok til orde for en slik innsnevring for tre dager siden! Nå roser de med rette Per Edgar Kokkvold, og spør hva Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening mener. Men denne saken er for stor og alvorlig til at en helomvending kan foretas i en minileder.

Skrev document.no 3. februar 2006. Den schizofrenien som avisen demonstrerte den gang, er der fortsatt, og manifesteres i avisen hver eneste dag.

Jeg tror man må forlate den moralistiske tanken som teller dyder og heller spørre om innstilling, analyse og konsekvens. Finnes det noen logikk i Dagbladet og Egelands verden? Svaret er nei. Det finnes en form for galskap, og den er galopperende.

La oss ta et annet konkret eksempel fra Dagbladet:

Tøyen-familien/dødsfallet og AMK/politiet. Da denne historien sprakk var det ut fra AMK-leder Anders Haldens selvsikre opptreden på TV overveiende sannsynlig at både AMK og politiet satt med gode kort. Etter Sofienberg-saken ville ingen finne på å gjenta en slik feil.

Likevel går Dagbladet ut på første side og forsøker å vri Tøyen til å bli en ny Sofienberg-sak. Dagsrevyen har gitt sønnen oppslag som en nordmann aldri ville fått. Sønnen har skaffet advokat som opptrådte arrogant og bråkjekt. Familien fikk utlevert lydloggene. De viser med all tydelighet hvorfor AMK ba om assistanse fra politiet. En kjenner igjen den seksuelle forulempingen: det satt åpenbart en kvinne på AMK, og hun utsettes for grov seksuell sjikane: sug, sug, sug.

Likevel velger TV2s Kadafi Zaman å slå dette opp som at: AMK til politiet: «Sannsynligvis er dette bare en bagatell»

Når man leser lydutskriftene som Zaman legger ut, og hvor han sier at «når blir det mye verre», men uten å sitere uttrykkene, for så å legge skylden over på AMK, forstår man at AMK har hatt rett hele tiden: det var en grunn til at de sendte politiet, og familiens rolle som ofre er spill. Dagbladet, TV2, Zaman og NRK lar dem få være ofre. Hvorfor?

Dagbladet og Zaman deltar i den kulturelle krigen: det er en aksentuering av venstresidens krig mot autoritetene på 70-tallet. Nå er det ikke bare politiet som er onde, det er de hvite, det hvite norske samfunnet, som ikke kan la være å diskriminere De andre, som er muslimene.

Denne diskrimineringen er ikke tilfeldig, den er iboende. Så sant det er en konflikt mellom det hvite storsamfunnet og muslimer, kommer rasisme-kortet frem. Det er selvsagt et voldsomt maktmiddel, en trumf.

Dvs. det har vært en trumf, men det begynner å bli tynnslitt. Derfor må det skrikes høyere for hver gang.

Men hvis man kan snu en situasjon 180 grader slik at man går fra å være mobber til å bli offer, har man demonstrert makt og styrke. Både over egen gruppe, overfor storsamfunnet, mediene, og myndighetene, spesielt etatene som har lov å bruke makt og vold: de vil i fremtiden bli svært forsiktige når de har med muslimer å gjøre, og heller trekke seg tilbake.

Derfor gjelder Tøyen-saken noe langt mer enn bare en enkeltfamilies møte med AMK og politiet. Det danner presedens for hvordan muslimer skal behandles. Ved å vinne kampen om å være offer blir de privilegerte. Det er en posisjon de har tilkjempet seg i mange situasjoner, men nordmenn begynner å gjennomskue taktikken.

Det nye, som er en parallell til tegningene, er at dette maktspillet nå har forgreninger til utlandet: tyrkere i Norge kan mobilisere tyrkiske medier for sin «sak» og de står klar til å plukke opp hansken. Ironisk nok er det også Dagbladet som formidler denne «vrien»: «Skam dere, Norge» og «Politiets tortur drepte moren»

I Tyrkia gir man full gass, i den blanding av nasjonalisme og islamisme som Recep Tayyip Erdogans styre både er årsak til og virkning av: den er både farlig og skummel, for den skiller ikke på tyrkernes rolle som muslimer og nasjonalister, hvilket gjenspeiler det spillet den tyrkiske familien og Dagbladet og TV2/Zaman har drevet i Norge: det norske hvite samfunnet er overgripere og diskriminerer muslimer/tyrkere.

Situasjonen blir enda mer absurd når man erkjenner at dette er samme ideologi, i passiv forstand, som Jonas Gahr Støre og den samlede politiske bøtteballetten står for: nordmenn er skap-rasister mot de uskyldige, undertrykte muslimene. De må oppdras.

Det er en opplæring til masochisme, som tyrkere og andre muslimer gjenkjenner og spiller på med sin blanding av hovmod og mindreverdskomplekser.

Kulturkrigen som tegningene har vært motor i, har gått mange omdreininger siden 2005/06, og bildet er blitt langt mer komplekst enn et spørsmål om å trykke noen skarve tegninger. Innsatsen er også blitt mye høyere.

Talsmenn for den muslimske supremasismen er blitt mer raffinerte. Stortingets visepresident Akhtar Chaudry kunne utvise storsinn og toleranse: det var ikke så farlig med disse tegningene, la dem bare trykke dem, hvis det er så viktig, var hans omkved. Før han tilføyde: Men de må jo ha et formål, hva er formålet?

Det kunne selvsagt ikke NRK-reporteren eller VG-journalisten svare på for ingen av dem ville finne på å utfordre en tolerant visepresident av pakistansk opphav og si: Hva i huleste mener du? Hvem skal avgjøre formålet med en ytring?

Da Barack Obama holdt sitt oppgjør med alt som hadde gått galt da Umar Farouk Abdulmutallab slapp om bord på Northwest-flyet til Detroit, sa han at man hadde unnlatt å sette prikken over i’en, å dot the i’s.

Det vil si: å tenke logisk, å foreta de riktige slutninger. Bruke hodet.

Det er det som feiler den norske offentligheten: de som skulle opplyse oss og lede oss, bruker ikke hodet. Enten sørger de for at informasjonen forblir fragmentarisk, eller de bruker den til å gi argumenter til krefter som ønsker å dominere og underlegge seg vårt samfunn.

La det ikke herske noen tvil: den oppførsel vi ser i Westergaard-saken og i Tøyen-saken er en form for krigføring, og nå med sterke støttespillere globalt.

Det er viktig å våge å sette navn på aktørenes rolle: en journalist skal anstrenge seg for å kartlegge alle sider, ikke opptre som pådriver for krefter som ønsker å ødelegge samfunnet.

En riktig analyse er forutsetningen for all strategi.